Båttur Bohuslankusten 2023

Våren 2023 ble det lite tid og tildels mye vind men fredag 16 juni var Kari veldig klar for tur tross ryggoperasjon to dager før. Vi fikk stablet henne ombord og satte avgårde til Nilen i Blindleia. 

Neste dag fortsatte vi i 8 timer til Risør. Det var flatt hav og forholdsvis greit for ryggen, men unntak av de store båtene som veltet hekkbølgen over oss. 

De ser på "håland"

Utrolig hvor uanfektet ryggsmerter er når Haaland viser seg på veggen. Jeg satt rett under skjermen og kunnet gjort hva som helst uten at pubens tilskuere ville oppdaget noe. Så jeg gjorde som jeg ville. Sjekket været for i morgen. Så ut for en fin overfart til Sverige 

Fjellbacka

Etter den flotteste dagen i går på vei til Risør med påfølgende nydelig solnedgang på svai på Bommen satte vi avgårde kl 05.

Men i Skagerrak ser det ut til at det er YR-tallet i parantes som gjelder. Et heller småkupert bølgenivå rundt en meter gjorde det ikke lettere for ryggpasienten. Det var behagelig etter 10 timer å fortøye i Fjellbakka. Og så løyet vinden helt.

Jeg hadde brukt overfarten, i alle fall den delen. av turen hvor det var mulig å lese, til å fordype meg i 'Sterke Jansen" (Contantius Flood, 1894) om det engelske flåteranet i København. Det er pussig hvor likt og ulikt krig var og fortsatt er. Da slåss de i alle fall mann mot mann, ikke fra en fjernstyrt drone. Og dette skjedde omtrent der vi 'kjempet" oss gjennom bølgene. Og vi også kriget mot naboene, svenskene som nå ønsket oss velkommen. Og, i 1807, som nå, er det konger og statsledere som vil krig for å befeste sin posisjon. 

Under WW2 foregikk en ikke ubetydelig flyktningetransport i småbåt fra Sweigårdsholmem i Kragerø til Sverige. Dette skjedde i den mørke vinterstid. Flere av flyktningene uttalte etterpå at de hadde foretrukket et år på Grini.

Trist at akkurat samme flyktningetransport skjer i dag, men forskjellen nå er at ingen vil helst ta dem i mot. Nordmenn kunne flykte til Sverige og England........... 

Eva måtte holde oppe steinen i kløfta i Fjellbacka mens vi gikk under

Mandag 19 juni

Etter noen koselige timer i Fjellbakka, tur i kløften, oppå fjellet og shopping startet turen i den svenske skjærgården. Fantastisk. Og pga den nye havneguiden til Eva og Terje kjørte vi i sikk sakk fra den ene naturhavnen til neste, Hamburgsund og endte opp på svai i en felles bøie i Dannemark. 

Nei, vi har ikke gått over Kattegat, men bukta "Dannemark" her minner visst svenskene om nabolandet. Etter en nydelig solnedgang med spørrespill og Yatzy kom regnet. Skipskatten Roger mistet lysten på å sitte på kahytt-taket.

Svenske stenhuggere

Sotekanalen

Fasinerende med broen over Sotelanalen som svinger til side når seilbåtene passerer. 

I de "harde" trettiåra satte den svenske staten i gang et viktig prosjekt for å verne kysttrafikken. Kanalen ble gravd ut, mudret og fjell fjernet av arbeidsledige, blant annet de dyktige steinhuggerne. Broa stod ferdig i 1934 og betjenes fortsatt manuelt av brobetjening.  

Et glimt fra den kystnære fraktefarten

Spesielt gøy å se "Kvartsita" og "Atene" passere, skuter som det var veldig mange av før 1970. 

Hva står det her?

Er ikke helt sikker på min svensk. Hva står det egentlig? 

Litt forskjell på norsk og svensk

Gjestehavna i Lysekil

Onsdag 21 juni

Etter gårsdagens flotte tur til Lysekil så tåler vi litt regn. Ikke litt. Mye. Så vi gikk like godt i akvariet og kikket på alt det rare som vi ikke ser her på overflaten. Nifst mye rart under havflaten. Vi vet mye mer om overflaten herfra og til månen enn herfra til 10000m dybde. Det sies at gjennomsnittsdybden i havet er 4000m, og så er vi litt redd for at havnivået stiger 2 meter? Men hvor mange kubikkmeter med vann er det? Som kommer fra smeltede isfjell.

 
Dagen endte opp i Hamburgsund like ved trekkfergen som gjør en farefull ferd over til andre siden, en båttur på 110 sekunder 

Ikke norsk gassflaske å få tak i

Fra regn til sol og etter hvert regn. Når man snirkler seg oppover kysten i motsatt retning ser man nye ting. Alt er ikke som man trodde. Men en nydelig kystlinje selv om steinhuggerne har gjort alt de kan for å hugge i stykker. 

Etter morgenkaffen var det slutt på gassen. Krise. Gassflasker i Sverige er annerledes norske. Hamburgsund kunne ikke hjelpe. Grebbestad kunne ikke hjelpe selv om Gunnilla i Jarnboden hadde utrolig mye rart og mange deler. Derimot hjalp det med en SMS til vår gamle venninne Kari i Fredrikstad. Hun kastet seg i bilen og kom kjørende med en norsk gassflaske. Så var morgenkaffen reddet

Pizza ombord

Her ble vi liggende på "svai".Dvs det var ikke helt svai. Terje la ut dreggen foran og jeg la ut dreggen bak, og så fortøyde vi i hverandre. Slik gjør man for å kontrollere mest mulig sol inn bak, selv om vinden vil noe annet. Terje har uendelig mye batterikapasitet. Jeg har nok, dvs dersom jeg hadde ladet da vi lå på landstrøm i Grebbestad, men den dagen var jeg sur på manglende gass, vind og klukking i båten samt tre band på en gang. men nå var det deilig å ligge til ankers helt smult for alt. Skipskatten Roger lurte på hvorfor vi ikke lå inntil land, men nettopp derfor. Vi har ventet på han noen timer før når vi skulle dra videre.

Terje dro frem sin pizza-ovn-feste-patent og satt i gang

Varmt vann

23 grader i badevannet. Det er deilig - og litt skummelt. Media melder at dette kan fortsette til november. Kari tok et kveldsbad og plutselig var ryggoperasjonens smerter nesten borte i vektløs tilstand.

Koster 9 billion bicycle

Søndag 25 juni.

Sola har snudd for lengst. Vi snudde snuten utover til Kosterøyene. Jeg har aldri sett så mange sykler siden jeg var på sentralbanestasjonen i Amsterdam. Dette er en liten svensk øy, og fergene fraktet folk ut og inn fra øyene hele tiden. Koster har mange uthavner, men jaggu har de mange koselige gjestehavner også. Terje fant ei fin brygge på Nord-Koster. Vi tok en hyggelig tur til butikken. Den åpnet visst dagen før, og hyllene var allerede ganske tomme. Et trafikkskilt med viktig beskjed; spaserende holder til venstre side, og syklister holder høyre, men hvordan det så ut fra andre retning fant vi aldri ut. Derimot syntes jeg at det blåste for mye her i Kostersundet. Jeg insisterte på lesiden av Syd-Koster for å ligge på svai i stille fin sol. Der fant vi både ankerbunn - og enda mer vind. Etter en flertallsbeslutning som jeg tapte flyttet vi oss til gjestehavna i Korshamn. Nei, vi er fortsatt i Sverige folkens - Korshamn med "m". Men forholdsvis ny opplevelse de siste årene er at gjestehavnplassene er merket med rødt og grønt lys, der vi kan kjøpe oss "parkeringsplass" mot web-bookning. For 340,- skifter lyset til rødt og vi får lov å ligge til kl. 12.00 neste dag, men da kan man risikere at en illsint svenske kommer dersom du ikke overholder parkeringsbestemmelsene, tar inn parkeringsballongene og forsvinner fortere enn svint. Hvem er egentlig svint?

Fra nord til syd-Koster

Det utrolig sjarmerende innslaget på Koster er den selvbetjente fergen mellom syd og nord-Koster. Dvs nå var sesongen begynt, og de før nevnte tusenvis av syklister skal også etter hvert ferges over 60 meter. Så nå fulgte det en skipper med på turen.

Sola i horisonten

For oss som normalt reiser på kysten øst for Lindesnes er det ikke så ofte vi opplever å se sola gå ned i havet. Men det gjør vi hele tida på Bohuslan-kusten - så fremt man oppholder seg langs havet eller kikker over fjellskrenten. Nå har vi vært ei uke i Sverige. Ja, kysten likner på norskekysten, men det er mye skjærgård, små bygder med butikk og veldig søte svensker som ikke skjønner norsk. Og det kan nok lønne seg å feriere her før fellesferien starter. Det er tydelig at syklene skal i drift og at det kommer enda mange flere nordmenn enn det allerede er her nå.

Strømstad

Våknet til et nydelig vær på Koster, skyfritt. Men hva sier YR? Utrolig, det skal pøsregne kl 15.00. Vi fortsatte ferden innaskjærs til Strømstad. Folk i alle aldre, dvs for min generasjon betyr jo det, at det stort sett var gamlinger. Men damer i alle valører badet og solte seg på den nydelige badepynten ytterst i gjestehavna. Og på slaget så åpnet himmelen seg og folka forsvant. Det er dette folk fra andre klima elsker. Sol, regn, vind, stille. Alt på en gang. Men vi klager fort når det tyter litt vann gjennom en solstrukket kalesje.

Passerte Dynekilden

I går lot vi Sandefjordsfergene seile sin egen sjø og inntok en bedre middag i Strømstad før jeg tapte nok et slag trippelYatsy mot Kari.

I dag er en fin grå, passe varm sommerdag. Folk bader, båtturistene forlater havna for å nyte stille hav. Hva venter oss i dag? Vet ikke. Vi skal passere Dynekilen. Visste Tordenskjold hva som skulle skje der? Var det planlagt eller en tilfeldighet?

Vi forlot Strømstad sammen med "norskebåten". De dro til Sandefjord. Vi dro til Herføl og videre opp til vi fant tre små holmer, Andholmene. Det liknet veldig på sånn vi ferierer i Norge. Dette er Norge. Så rart at man kikker etter tollbåten når en passerer grensen til tross for at vi ikke har smuglet noe som helst. De colaboksene hadde vi faktisk med fra Kristiansand, og de svenske koster det samme når du regner med panten - som du ikke får tilbake i Norge. Og Dynekilen lå forlatt og rolig. Tordenskjold hadde forlatt åstedet for 307 år siden. Han ble forøvrig tre år eldre enn alle de andre kjendisene som strøk med da de var 27; Janis, Brian, Jimi etc

Svinesundbruene

Under den "Store nordiske krig" i 1716 anla kong Carl den XII, dvs det var svenske ingeniører og tømmermenn, en flytebro her for å frakte sitt tunge skyts for å ta Fredriksten festning. Det ble kamp i dette området og igjen var Tordenskjold på ferde for å stoppe galskapen, men han kom for sent. I dag opplevde vi en stillestående kø av trailere på vei TIL Sverige. Hva er det vi produserer i Norge? Fisken blir jo sendt med fly til Japan og olje går på skip og gass i rør. Er disse trailerne tomme? Har alle levert sofa på IKEA? 

Innom Halden

Jeg tok en tur opp på høyden til den gigantiske Fredriksten festning, men det eneste denne kanonen ville truffet nå er den flotte jernbanestasjonsbygningen i Halden. Derimot er vi oppvokst med at "joik har større kraft en krutt", men Katrine Moholt så ikke ut til å ville egge til strid. Vi så heller ingen allsang på grensen til vannvidd.  Carl den XII klarte imidlertid å ta seg opp på festivalhøyden lenge før kamera så dagens lys, men i mørke falt han, enten for et tilfeldig streifskudd fra en nordmann på festingen eller, fydda, for en svensk kule. Kanskje derfor de lot han ligge begravet her. Historikere har ikke funnet drapsmannen, og nå har politiet henlagt saken etter 300 år. 

Fesjå i Halden

Nei, disse fotsoldatene var av den mer dovne typen. Hver onsdag om sommeren kommer det bataljoner av biler fra hele landet, og nabolandet, i ulike flotte farger og merker. De trener på å kjøre i ring, parkere, kjøre i rundkjøringer og stille seg opp alle mulige steder det er mulig å stå med motoren i gang. Og det smeller i V8 som en miltraljøser og publikum klapper og tar bilder og skulle ønske de også hadde en garasje full av verktøy og jekker. 

60 års fravær - intet hinder

Og plutselig dukket Astrid opp. Karis lekekamerat fra Tønsberg. De hadde ikke sett hverandre på 60 (!) år og hadde visst flere ting å gjøre opp for, ildspåsettelse, plommeslang og plaster på knærne - slik ting barn før holdt på med. Vi slapp å kjøre rundt i dollarglis men fikk en speed-dating av Halden i japsebil. Det ble to turer til festninger på en dag, og med en fantastisk utsikt ut over fjorden, kabelfabrikken, steinraset på fabrikken til Saugbruksforeningen så må jeg si at jeg fikk ganske god kontroll på aktiviteten i Halden. Det er ganske stor forskjell på offshore-strøm-kabler i Halden og alpinanlegg i Hemsedal, men samme fylke er det nå likevel - enn så lenge.

Fantastiske broer

Etter å ha takket Astrid for livlig prat og orientering om Halden, sett fra en kommunepolitikers øyne, så la vi igjen noen kroner i billig diesel - mye billigere enn i Sverige, og på veien nedover Haldenvassdraget fikk vi fanget begge Svinesundsbroene (1946 og 2005) i ett eneste kunstnerisk ingeniørverk. Hadde det ikke vært for Tordenskjold ville vi nok enda kjørt over Svinesund på en flytebro bygd av svenske tømmerstokker

Fredrikstad

Veldig Gamlebyen

Niesematros Agnes benyttet en tur i Gamlebyen i Fredrikstad til å få seg en hatt. Dette er en levende by der folk bor, driver forretninger og turisme. Det sies å være forsvaret som er dårligst på vedlikehold. 

Agnes gjorde alt for å tilfredsstille onkels behov for å vise frem eldgamle gamle hus

Yndlingsaktivitet

Matrosene så ut til å være mest opptatt av bading, men motivet bedrar. Både Agnes og Kari svømte ut med fortøyningstau foran og bak. Denne natta la vi fortøyd litt værhardt til med trygge tau i begge ender 

Fredagshølet

Etter besøk i Gamlebyen og proviantering dro vi ut det østre løpet og fant først en badeplass, på svai på 2 meter, og deretter fortsatt vi ut i veldig sterk vind, men veldig lite bølger. Det er med andre ord ganske flatt på Hvalerøyene. Etter litt om og men så fant vi den fineste uthavna på Hvaler "Fredaghølet". Her lå det mange båter fortøyd. En hyggelig nabobåt ville gjerne hjelpe med fangelina, men i det han trodde han hadde fanget den så gled han rett ut i sjøen. Heldigvis smilte han etterpå og påstod at mobilen tålte vann. Han ble rimelig vått i luggen.

Men matrosen koste seg på baugen etter uttallige stup

Nøtterøy

I dag har vi ligget fortøyd inntil vinden skulle løye på kvelden. Den yngste matrosen badet og stupte så mange ganger at vi mistet kontrollen, men da klokka viste mindre vind satte vi over Oslofjorden. Tønsberg i sikte. Etter litt bølger endte vi opp på svai foran de feteste eiendommene på Nøtterøy. Skarv svaier ikke så mye som GPS'en viser. Da hadde vi ligget ganske så tørt et par ganger. Men vi ligger i flatt stille vann 

Yatzy

Ja, legge seg? Først må tante og niese gjennom en trippel-omgang YATSY. Agnes vant

Kari sitt barndomshjem

Deretter var det syning av barndomshjemmet der Kari, sammen med Astrid fra Haldenbesøket, hadde "bodd i hele sitt liv," fra ca 2-8 års-alderen. Imidlertid har det vokst opp en enorm tuija foran huset, og dermed var det vanskelig å se at huset hadde vært blått. Etter 60 år var det nå malt gult. Agnes trodde ikke sine egne øyne og rettet derfor på brillene.

Den norgesberømte TV-tolleren Magnus hadde forsterket vaktholdet medbrakt Mats og Maja, og vi kunne drodle litt om vårt samarbeid i KOLON teater for 20 år siden.

Matrosen forlater skuta

I dag forlot matrosjente Agnes oss. Reni og Kari kjørte henne opp på E18 hvor en noe forsinket, stappfull VY-buss tok henne videre til venner i Kristiansand. Mange nye erfaringer for en 12 åring. Hun har ikke vært det minste redd i bølger som selv skipperen ikke likte, men lærte også at det er ingen skam å snu. Nå skulle skuta vaskes, ryddes og gjøres klar for at bare Kari og jeg skal farte videre så fort bølgene utenfor Tønsberg Tønne og Rakkeboene tillater det. Vi er litt "forsinket" i forhold til andre avtaler, og det er aldri noen god ide å lage tidsmessige avtaler på båttur. Det er været som bestemmer.

Verdens ende

Iflg DMI - den danske værmeldingstjenesten skal bølgene legge seg i morgen tidlig. Vi tøffet ut til "Verdens Ende". Leia mellom Hvasser og Tjøme er verdt en båttur, men på Verdens Ende er det slutt. Vi la oss i venteposisjon sammen med alle de "andre" trebåtene.

Svenner - Stavern - kort visitt

En lang dag og et langt stykke hav venter oss. Vi får bekreftet hvorfor Skagerrak er et opprørt havstykke. Alle frykter Atlanteren, Nordnorge, Stadt.... Ja, når det virkelig stormer så vil jeg ikke være på havet der, men her er det ofte litt midt i mellom. Vi hadde lagt oss klar ytterst på Tjøme, det var nesten vindstille og sjøen så flat ut. Det var den ikke. Området rundt Verdens Ende er grumsete og sjøen rører seg til, men hele området mot Svenner (bildet over) er grumsete, og da vi omsider kom dit var det godt med en stopp med frokost og bading i sola. Så så det ut til å være bedre vest for Svenner. Det var det heller ikke, og de store havdønningene tvang oss inn til Stavern. Her var havna full av båter, og flere kom og byen var full av boder med nips og klær til såkalt tilbud. Vi flyttet oss ut til Castellet hvor Tordenskjold ofte holdt til. Etter middag og soving å svai valgte vi å prøve turen videre. Ingen skam å snu - var mantraet. Men nå hadde sjøen lagt seg og vi durte gjennom den indre leden av Rakkeboene, og det er det ikke ofte vi har gjort. Så etter en fin, regnfull tur over Langesundsfjorden kunne vi legge til yndlingsstedet "Skrata", like innenfor Jomfruland.

Skrata - Risør

Vi våknet til regn, mye regn. Så vi valgte å forlate Skrata og passerte det smale sundet på Rauer hvor det var så smalt at vi skrapte litt. Faktisk smalere enn hjemme i Nåløyet. Så dro vi til Risør mens det regnet og tordnet. Det ble tid til klesvask på turen mellom Portør og Risør. I Risør var det gatemarked med krukker i alle fasonger, også noen pene. Så kjøpte vi noen bukser og dro ut til Bommen og ventet på sola. Så kom den etterlengtede kveldssola. Den sola som nytes mens alle båtene rundt oss også nyter. Stille samtaler, båter på svai som svaier i alle retninger fordi det er vindstille. En sånt væromslag som er spesielt på våre breddegrader. Til slutt er det bare å ta inn lykta og kjøre en avsluttende YATSY før en sovner uten et eneste klukk i skroget. Det er mange utlendinger som elsker dette klimaet, allemannsrett, null forskjell på flo og fjære.

Etterhvert hjem

Nå var vi hjemme i lokalmiljøet vårt, Sandøya, Valøyene og Blindleia. Så dro hjem til søppeltømming og klesvask. Skipskatta forlot selv skipet og fant sin egen vei hjem til gulv som ikke beveger seg i alle retninger. Han sovnet rett og slett på entregulvet.