Båttur 2024

I perioden 3-13 mai kjørte jeg Skarv til et startpunkt lenger nord.  Nå er både kona Kari og skipskatten Roger på plass, og vi starter fra Kjerringøy og tøffer sydover

Alle tanker og uttalelser står jeg selv ansvarlig for. Bildet over er tatt av roeren Bjarte Vestøl da jeg traff han midt på havet. De to eneste trebåtene vi har sett nordpå............

Er du ny leser på siden så ville jeg anbefale å starte i bunnen og gå oppover dag for dag


Mandag 27 mai Lovund - Træna i 32 knop - deretter Lovund til Vanve v/Dønna i 7 knop

Så valgte vi en tur med Fredrikke over til Træna. Havet er fortsatt flatt, men i 33 knop går det unna på en halvtime. 
Vi rekker ikke handle kaffe i taxfreen engang. Den fiskekassen som ble med oss fra Lovund blir kanskje servert oss utover dagen. Honnørbillet kr 45,- Træna reiser seg i havet

Strengt tatt ligger vel Polarsirkelen noen km lenger nord, men hvilken turist sjekker det? Jeg. I motsetning til et svært velregulert Lovund så virker Træna mer hippie. Mange morsomme vinduer, utstillinger, kule installasjoner. Kan godt skjønne at noen på disse øyene (Træna er mange øyer) har startet Trænafestivalen. Siden vi hadde tatt dagstur med hurtigbåten så hadde vi ikke mulighet til å bevege oss i øyriket, men vi slappet av i kreative badeinstallasjoner.

Jeg har skrytt av kommunikasjonene, men fra Træna tilbake til Lovund måtte vi igjen innom vår "oljeskift-brygge" på Onøy med bilfergen for å vente på hurtigbåten. Som vi ser vokser løvetannen opp på dørmatta til kroa på Onøy, så det ble utendørs falleferdig sittegruppe. Men hva gjør vel det, så lenge vi fant skygge for sola

Vel "hjemme" igjen hadde Roger passet skuta, men i mellomtiden hadde det kommet flere badeturister, bobiler i solskinnet, folk på supbrett og i kajakk. Det var så varmt at Kari måtte bade før middag.

Så var kvelden kommet og på tide å legge fra land i vakre Lovund. Sola steker kl. 20.00. På flatt hav fant jeg en måte å få autopiloten til å opptre mer nøyaktig i stedet for å skjene fra den ene siden til den andre. Siden jeg ikke har plottet noe særlig på min gamle GPS (1997) vest for Jæren så måtte jeg lete etter en passende kurs lenger syd. Først var det til Hirtshals, men det var litt for langt vest, deretter Toriono (et punkt jerg satte i 1999, men nå kjører vi mot Gøteborg og da burde vi ende opp på Dønna.
Når vi nå ligger på svai like nord for Dønna så vil jeg avslutningsvis sette litt fokus på hurtigbåtene i Nordland som har navn etter kjente kvinner. Vi reiste i dag med Fredrikke - Tønder-Olsen (1856-1931). Hun var den første forsikringsagent i Nordnorge, og den første kvinnelige forsikringsagent i Norge. Hun er også opphavskvinnen til Kristiania Visergutkontor. Men født på Dønna 

Søndag 26 mai - Lovund

Vi startet dagen på Lovund med et bad før frokost
Det virker litt absurd. Folket på Lovund strømmer til badestranda. Vi har badet fra båten i 13 grader, men her har de laget et basseng som fylles hver gang ved flo sjø. Med 25 grader i lufta blir det enda noen ekstra grader i "bassenget"
Dette er vel det best "utstyrte" lokalsamfunnet, både for innfødte og turister vi har opplevd. Et fantastisk kystkultursenter, velutstyrt skole, hotell etc. Mange kunstinnstallasjoner.
Og et lite, tøft bibliotek.
Kari nyter utsikten mot Træna fra utsiden av hotellets skybar
Innsiden av skybaren, en kule på taket, var så varm og man kan steke egg på bordplaten. Helt uvanlig vær sa den svenske resepsjonisten
Så la vi ut på Petter Dass sin sti oppi ura for å sjekke lundefuglen. Petter hadde mye på hjertet om betydningen av lundefugl, og vi kom stadig nærmere. Men tusenvis av små fugl i flere hundre meters avstand blir ikke så lett å se. Men det var mange, og en flott tilrettelagt tur for byfolk
Mange steder kan være et øyeblikks opplevelse av et fint utsynspunkt, noe vakkert og spesielt. Og så kan det lett bli "been there - done that". Lovund er absolutt veldig mange opplevelser, spredd utover døgnet, opplevelser for mange aldersgrupper og interessegrupper. Og sola er like flott i kveld der den går ned bak øya. Vi kunne gått noen meter opp og sett den gå ned i horisonten, men det fine her er at det flate havet og sollyset lar skyene speile seg i vannet

Lørdag 25 mai - Bolga til Tonnes - videre til Lurøy/Onøy - Lovund

Dagens arbeidsplass med egen WIFI og flatt hav. Gårsdagens vind hadde absolutt lagt seg, og vi takket vår nabobåt for oppholdet på Bolga. Fryktet "gammel sjø" som vi ofte får sørpå fordi det er så åpent hav, men her er vi liksom "innaskjærs" selv om avstandene er store. Nå sikter vi mot åpen butikk, gass og brød.

Underveis passerer vi det skumle øyet på Rødøy. Trollet har gjemt seg i fjellet.

Men vi fjerner all trolldomsfrykt med kaffegrut. Ingen bølger som ønsker å velte en kaffekopp i dette distriktet.

Kari logger kartet og gir beskjed under Popquiz at vi passerer Polarsirkelen i samme øyeblikk

Det blir grønnere, eller er et bare øynene som ser på det annerledes? Opplevelsen i går med hurtigbåter som knytter det hele sammen gir perpektiv på hvor viktig infrastrukturen er for å holde disse samfunnene i virksomhet. Det er fisken og sikkert turismen vi skal leve av etter oljen, og da må apparatet være i orden. Det må "bo folk i husan".

Elever fra Bolga som evt går på videregående skole på Ørnes kan ta hurtigbåten. Og de bruker egentlig ikke mer tid enn elever fra Stovner som skal til en sentrumsskole.

Men for et bymenneske virker det ensomt å bo i et enkelt hus på Ytterkvarøya. Men traktoren står der, og en eller annen gang på 50-60-tallet forsøkte fortsatt staten å holde liv i dette ved å legge ut strøm. 

Noen av øyene ser ut som en robotgressklipper har holdt på noen år. Om det er sauer eller klimaet som gjør det slik har jeg ikke kunnskap om. Jeg er bymenneske.

I 7 knop kommer opplevelsene i passe tempo. Det er mange søstre her. I Sandnessjøen var det syv. Her ser jeg plutselig fire. De er enda mer like enn de syv. Ikke uvanlig. Og bak der er det to tvillinger., Fjellene er så høye og spisse i dette området.

Vi gjorde oss ferdig med en hyggelig nærbutikk på Tonnes. Hadde alt; gass, strømper, panteautomat, og ellers det en bygutt ønsker seg.

Så svingte vi utover til Lurøy/Onøy. Jeg la til her for 19 år siden. Da var flytebrygga helt ny. Sementen var ikke tørr en gang. 


Vi la til gjestehavna og nå syntes jeg Yanmar trengte litt stell så jeg satte i gang den gamle biltemapumpa for å suge opp gammel olje, men etter 3 liter sa det stopp. Gode råd var foreløpig billige. Lørdag og alt stengt. Så dukker ny venner opp, og plutselig kjenner de noen som har ei pumpe. Så mens Kari ble satt i land for strikking og soling så ble det ikke behov for lotion på mine fingre for resten av turen. Ny olje på både motor og gir. Skipperen fornøyd. First mate solbrent i stekende kveldssol. 
Så ble det kveldstur til Lovund
Forsøkte å få med en lykkelig Kari på Lovund med sola liggende over Træna so. skimtes i bakgrunnen 
Sola har forsvunnet og skyene speiler seg i vannet. Vi deler brygge med en tysk båt, en båt fra Sveits (?) og en fra Mo i Rana

Fredag 24 mai - Bolga - Ørnes - Bolga  - med hurtigbåt

Fredagen startet ikke med bad. Det blåste kraftig i solsteiken. Tid for å finne ut mer av Bolga, ei rund øy på ca 2,5 km diameter. Restaurant ikke åpen. Butikk ikke gass. Flott turterreng. Vi gikk tur. Vi passerte skolen hvor noen av barna ble hentet i bil da skoledagen var slutt. 

Vi finner ly bak et båthus og nyter sola, men panikken brer seg. Vi har oppdaget at den ene gasstanken var tom. Tenk om den neste er det også. Koking, varme, morgenkaffe. Panikken brer seg i solsteiken. Men, hurtigbåt, nesten gratis. Hurtigbåten kommer fra Støtt, riktignok 20 minutter forsinket pga vind og bølger. Vi suses avgårde i 18 knop og ser turen vår fra to dager siden forsvinne i fort kino. Vi ankommer Ørnes litt forsinket kl. 17.20. Bensinstasjonen lukket kl. 17.00. Det står lass på lass med gassbeholdere og venter på turistsesongen. Vi vender slukøret "hjem", og vi rekker hurtigbåten fra Bodø til Sandnessjøen som ankommer Ørnes kl 17.45. Den svinger innom Bolga, etter en rask tur i 28 knop, med oss to og en tom gasstank. Men fin opplevelse. Senere spiller Bodøglimt med han Patrick, og ekteparet i nabobåten skal også se på kampen. De hadde hatt en dagstur til Bodø med hurtigbåten. Jeg sovner, men blir vekket til kveldens Yatzy. Hun vinner

På hurtigbåtturen var vi innom hjemplassen til tidligere kollegavenn Tasle ikke mindre enn to ganger


Torsdag 23 mai - Sørfugløy - til Bolga

Kari startet morgenen med et bad. Iflg vårt termometer var det 11 grader, men danskene i seilbaten bak målte det til 6 danske kuldegrader. Vi vet ikke. Kaldt var det, men 6?  Men danskene har oppholdt seg på Helgelandskysten 7 ganger de siste 30 årene, så de er vel bedre kjent

Roger mente også at det fikk nå være det med badetemperaturen, men hvor er maten min, og hvorfor er det en skummel katt i nabobåten? Jeg trodde jeg var enerådende på denne øya

Vi har ikke beveget båten på mange timer. I stedet har vi gått flere steder i denne stekende nordlandssola. Det varer nok ikke evig sier de lokalkjente.

Vi tok oss forbi den værutsatte Kunna i litt mer småkrus i havet. Fortsatte til lokalsamfunnet Støtt men følte oss utstøtt (?), så vi sneik oss under ei bro på lavvann og fortsatte til øya Bolga

Flott utsikt - eller innsikt - mot Glombreen på 1194 moh, på vei til Bolga
Ankommet Bolga. Hyggelig mann fra nærmiljøet i nabobåten pleide ofte ligge på Bolga i dagevis, trygg havn. I morgen tar de hurtigbåten til Bodø for å gjøre ærend. Sånn ordner de seg her

Onsdag 22 mai - Kjerringøy - til Bodø - til Sørfugløy 

Vi vender baugen sydover på flatt hav og streikende sol. 

Mye vil ha mer. Det er litt trist å snu. Litt trist å kunne se over til de fantastiske, snødekte fjellene som danner Lofotveggen. Men så er det noe med å være fornøyd med det man har, eller det man har bestemt eller det man ble tildelt. Jeg klager ikke et sekund. Minstepensjonist i Norge er luksus for de fleste andre verdensborgere. 

Vi gjorde et kort bystopp i kulturhovedstaden, Bodø, for å nyte sommervarmen på en av byens uterestauranter.  Grunnen til at Kari smiler så bredt er ikke bare de nye støyreduserende hodetelefonene, men like bak husbonden dukket det opp en av hennes fotballhelter, Patrick Berg.  Dere ser jeg sitter ubehagelig skjevt på stolen for at hun lettere skal se at fotballspilleren i tillegg til fotball også har et godt håndlag med barnet sitt. Ikke minst lar jeg meg fortelle at han fikk stoppet en fotballkamp fordi en publikummer brølte "homo" ned på banen. For min del er det viktig at denne fotballspilleren også er i slekt med visesangeren Terje Nilsen. Så da var vårt Bodøopphold fullbrakt.

Fotballhelter i Bodø gjorde godt for mor - i tillegg til flatt hav og full sol

Det værutsatte fjellet Kunna, som man må rundt for å komme videre, speilet seg i havet.

Men vi avsluttet dagens ferd i den gamle fiskelandsbyen, Sørfugløy.  En gang bodde det 200 mennesker her, nå fraflyttet, og hadde eget fiskemottak. Vi klarte ikke å telle alle husene, men det er velholdte ferieboliger.  

En har god grunn til å stusse over hvilke ressurser som ble brukt for å sikre disse fiskeværene med moloer bygd av kjempestore stein. Fraktet og plassert for at fiskeværet skulle fungere og sikret mot uvær.

Vi ble selvfølgelig tipset av roeren, Bjarte Vestøl, på vei til Nordkapp, om at denne havnen er nydelig. Han har jo i tillegg forkjærlighet for at det arrangeres klatrekonkurranser i disse fjellene. Selve bygda ligger som perler på ei snor under det enorme fjellet. I forgrunnen vurderer Kari om det blir første bad i morgen på den hvite sandstranden 


Tirsdag 21 mai - Ørnes - Kjerringøy

Verdens vakreste sjøreise kalles Hurtigruten eller Havila kystruten som det konkurrerende selskapet fra Fosnavåg kaller den. Havila Polaris vekket Ørnes til live med tre kraftige tut i fløyta. Eller mer som bromming
Kunna, et svært utsatt havstykke. ikke akkurat i dag. 599 moh. Men når havet står rett inn er det tungt å komme rundt Kunna
Et mysterie i min fars dagbøker er Tingvoll i Gildeskål.  Min far var kystseiler, og 9 april 1940 lå de med "Excelsior" og losset ved. Veden var lastet i Snig v/ Lindesnes og Kristiansand. Denne gang har jeg lurt på at ei frakteskute kjører halve Norge på langs en kald mars med ved.... Er det igjen et veldig dårlig spørsmål fra en 68-åring? Men Bodø var truet med tysk bombing, og den 17 april tar de med seg bodøværinger og frakter dem ut til flere av øyene. Nesten hele byen, 4000 mennesker ble evakuert av sikkert mange skuter. Bodø var en liten fiskeby med koselige, flotte trehus. Så ble den bombet og mer enn halvparten av alle hus strøk med. Etter krigen ble det typiske murhus i enkel etterkrigsstil. Så ble Bodø, med hjelp fra NATO, en viktig flyplass.

Men her i Gildeskål ble de liggende med "Excelsior" frem til krigshandlingene i Narvik opphørte i midten av juni 1940. Det er mye jeg skulle spurt min far om. Hva gjorde de? Fikk de hjelp? Ble de kjent med noen? Hjemme var det ingen som visste hvor de var. All kontakt med Sør-Norge var brutt i lang tid. 

En av mine viktigste, blant norske artister, er visesangeren  og bohemen Terje Nilsen (1951-2019). Du har garantert hørt "Mjelle" på radioen, basert på et fjell nord for Bodø. Her ligger en strand som vender både nord og syd, men avdelt av ei øy. Nesten usynlig på langt hold eller høyvann. Så er det bare å spootify "Mjelle" om å filosofere litt

Skarv 2024 er fremme ved snupunktet. Kari sitt ønske om å oppleve Kjerringøy live. Ja,da, det er for tidlig i sesongen, og jada, det er fullt her hele sommersesongen. Men for et sted, for en natur

En av grunnene til at vi dro til Kjerringøy var å hedre norsk musikk og et enestående musikkprogram "Hver gang vi møtes" . Ingen utstemming. Ingen konkurranse. Spennende å måtte synge andres låter og ikke minst "måtte" sitte å høre andre artister gjøre dine låter. For et konsept
Det hang igjen små gjenglemte souvenir fra produksjonsselskapet. Kabler har vel vært strukket bå¨de her og der

Vel fremme i Kjerringøy inntok vi siesta i det fri 

Skarv kan hvile ut etter nok en tur Norge halvveis på langs. Nå starter en roligere tur sydover


Mandag 20 mai - Sandnessjøen - via Nesna - til Ørnes

Etter å ha levert leiebilen tøffer vi av gårde i en strålende sol, havblikk og frokosten ble servert i bar overkropp. Etter en times tid tar jeg frem PCen for å blogge litt tanker og ser på huskelista «diesel». Fanken, glemte å fylle. Siden Skarv bare har beveget seg på måfå nordover så legger vi kursen om Nesna. "Byen" ligger på riksveg 17 – definert som severdighet «Helgelandskysten». Siden Kari valgte folkehøyskole fremfor 2-årig lærerutdanning har hun nå mulighet til å sjekke ut hva hun gikk glipp av. 

Tenk - bare 2 årig lærerutdannelse

Siden ikke alle liker å bli namedropped i blogger sammen med denne karen så blir dere nå «bare» omtalt som mine venner.

Første hurtigruteskip for dagen passerer sydgående - Kong Harald

Min avfallsvenninne sier at jeg må ta vare på all plast, aluminium, jern etc. Hun jobber i en vekstnæring, søppel. Og når man tøffer avgårde i naturen og ser hvilke utvinningsprosjekter som forsøker å finne flere råvarekilder så blir det klart hvor mye energibesparing det ligger i å pante hver eneste colaboks.

Denne garasjen i Sandnessjøen har, iflg beplantingen utenfor, ikke vært i bruk på flere år. Mulig den er full av hagemøbler, men det er vanskelig å få opp porten. Jeg har en venn som er kjempeflink til å åpne slike garasjeporter. Disse metallgarasjene var i bruk den gang bilene var så små at du fikk opp døra – etter at du hadde kjørt inn bilen. Metallet kunne kanskje vært gjenbrukt. Eller de gamle mobiltelefonene jeg har liggende.

Gi meg strikketøyet sier Kari. Jeg klarer jo å strikke og å nyte utsikten samtidig

Mens jeg fylte forholdsvis billig diesel på Nesna så tok Kari seg en tur i land og meldte fra på skolekontoret, riktignok 50 år for sent, at hun ikke tok plass på lærerutdanningen. Døra låst, selvfølgelig, andre pinsedag 

På ei «bortgjemt» vik ligger Vik på Hugla. Et gedigent, men gammelt, tankanlegg fikk meg til å tenke bensin og diesel, men iflg klikk på internett så er dette litt av grunnlaget for oppstart av den viktige Hurtigruten i 1893. På anlegget ble det produsert sildeolje og Hurtigruta hadde den gang direkte anløp. Nå bor det 90 personer sammen med mye elg og ørner og i anlegget pågår det produksjon av settefisk og torskeyngel. For kystens viktigste næring, fisk

Min kraftvenn har gitt meg noen små tall som får enorme konsekvenser for verden. Klikk. Et dataklikk koster energi. 0,3 watt. Ikke mye, men når store deler av verdens befolkning klikker – hele tida? Da er det ikke rart at Google, Facebook og alle de andre store kjøper opp næringseiendommer i Norge med tilgang til kraft – koste hva den koste vil. AI gir oss nemlig en ny utfordring. Et AI-klikk krever 25 ganger så mye energi. Da kan vi begynne å regne. Hvor mange klikk har jeg gjort til nå i dag, og hva genererer det for mine lesere.  Hva sier ungdommene i Natur og Ungdom eller andre organisasjoner som er opptatt av forbruk?

Min første GPS fra 1997 er fortsatt en viktig medarbeider for at jeg skal holde kontroll på hvor jeg er når plutselig det online-avhengige Skippo-kartet krever strøm på mobilen og nok gig på abonnementet. 

Vi passerer  "Tomkjevelen" som rager 922 meter opp av havet. Selvfølgelig bor eller bodde det folk rundt hele øya.  Men hvorfor smelter ikke den snørenna som ligger rett i solsteiken. Jeg er 68 år gammel, hvor mange dumme spørsmål er det lov å stille pr år?

På forrige tur i 2005 fikk jeg gleden av å bli vist rundt på Lurøy av min prestefettervenn som den gang var prest på øyene rundt. Ungene stod og tok i mot med norsk flagg og Skarv ser noe bedre ut i lakken. Men når vi nå passerer Lurøy (siden jeg har vært der før og ikke lenger har Petter Dass sin etterfølger til å kjøre oss rundt på øya, kom jeg på en viktig lærdom fra Lurøy. Mye av reklamen vi opplever handler om å være trygg.

På Lurøy var det viktig å låse døra når man dro, spesielt på ferie.  Og så var det viktig å sette nøkkelen i på yttersiden av døra slik at naboene skulle skjønne at du var bortreist...... I motsatt fall kunne du risikere at huset var fullt av (ordentlige) sauer når du kom hjem.

Polarsirkelen var merket, men ikke helt på streken da, men hvilken cruiseturist sitter med Gps på når det skal tas bilde
Havet ut til Træna lå flat som ei dyne hos Kompani Lauritzen. 
Kaptein kunne blogge litt på de åpne strekkene. Minst en halvtime til neste øy, skjær etc 

Autopiloten jobber mens kapteinen tar noen minutter på øyet, men hun er ikke helt  stole på lenger. Store avvik, men det er minst en halv time til nærmeste fare.

Etter middag, oppvask og passering av koselig område ved Grønnøya begynner vi på siste timen inn til dagens bestemte stopp; Ørnes, med både dusj, strøm og gjestehavn - kanskje. Vi får se om sesongen er åpnet her

Ørnes pent og elektrisk. Både first mate og matrosen syntes dette var spennende sted
Denne karen er satt sammen søppel
Mange ladepunkt og flotte anlegg.
Ørnes båtforening med koselig og pent hus med sanitæranlegg for både bobiler og båtfolk.
Veldig flotte tilrettelagte turløyper i Meløy kommune

Lørdag - søndag 18-19 mai - Kristiansand - Sandnessjøen - i bil

Hyggelig 17mai i Kristiansand gjennomført og ryddet, og etter 25 timer i bil var jeg veldig spent på om Skarv fløt. Ved ankomst småbåthavna i Sandnessjøen styrtet jeg ut av bilen som om fanden var i hælene, og kvinnen og katta satt ble overlatt til seg selv og alle kolliene vi hadde med oss.

Men den nye lensepumpa hadde oppført seg eksemplarisk sammen med solcellepanel og flottørpumpe. Derimot blåste det hunder og katter utafor båten, men det er vanlig her på kysten mente en lokal patriot, og så er det veeeldig mye skjær på Helgelandskysten. Han nærmest slo fast at en søring uten flo og fjære-erfaring var lik null, og det er jo helt sant. På Tregde er flo og fjære lik null.

Nå venter vi på at vinden skal løye, regnet skal slutte og de annonserte tyve gradene og sol skal dukke opp. I mellomtiden har vi klart igjen å stu vekk alt vi skal ha i båten frem til november.

Roger har oppført seg eksemplarisk i sin første biltur siden vi fikk han 2015.  Han lå stort sett under førersetet. Men da han kom ombord i kjente omgivelser stormet han inn i buret og forsynte seg av matfatet

En biltur gjennom halve Norge fra Sandnessjøen til Kristiansand og opp igjen betyr jo at man har kjørt hele landet på langs i kilometer, men nå har jeg sett halve Norge fra begge sider. Veinettet er utrolig flott, og det er veier som folk mellom Mandal og Lyngdal kan se langt etter. Og fjellene er så rolige, høye, men ikke brutale som på Vestlandet.

Men nazistene var brutale i dette området. Vi kjører forbi Majavatn der 24 motstandsfolk fra den lille kommunen ble tatt av Rinnanbanden og sammen med 10 "sonoffer" blir de skutt. Son-offer er jo en brutal form for hevn der tilfeldige personer blir henrettet uten strafferettslig behandling for en handling andre har begått.  At ledelsen i NSB stod som driftsledere for at Sovjetiske krigsfanger ble brukt som slaver for å bygge Nordlandsbanen er jo også et betenkelig aspekt ved Norge sin krigserfaring.

At det derimot er fantastisk å se 40 godsvogner rulle avgårde på et vannrett jernbanespor er flott, miljømessig og mindre farlig enn de enkelttrailerne vi møter i hopetall. Synd at vi ikke gjør som resten av Europa og oppgraderer jernbanenettet. 

Men i dag var det mest utenlandske bobilere vi møtte.

Mange av mine relasjoner på denne turen er knyttet til min 27 år i KOLON teater. Gruppa, som bestod av unge ansatte skuespillere i alderen 20-25 år. Jeg var like ung da jeg selv begynte i 1983, men etter 27 år var man altså blitt over 50. KOLON endte opp med å ha spilt 3556 forestillinger på mer enn 80% av alle videregående skoler i Norge pluss en del ungdomsskoler. Forfatteren skal jeg møte senere på turen, men hvorfor blander jeg dette inn i en båtblogg?

Fordi jeg møter på navn og steder fra mine år med å organisere forestillinger fra Kirkenes til Mandal. Hva var det jeg sendte aktørene ut på? Lange avstander, adskillig dårligere veier, uerfarne sjåfører, men samtidig gleden av å oppleve et svært langstrakt land. Vefsn videregående skole, kontaktlæreren på Skogn folkehøyskole, sentralborddama på Skjervøy. Ja, de hadde noe som het «et levende menneske som tok telefonen, svært fast telefon med ledning, på vegne av skolen. «Nei, han har time, nei, nå gikk han nettopp, ja, send meg en brosjyre (noe som het frimerke, kunne slikkes på, og så hang det fast i noe man kalte en konvolutt. Noen dager senere kunne kontaktlæreren lese vår brosjyre å avgjøre om de ville ha en forestilling. Så var det nye telefonrunde, nei, han har ikke fått tatt det opp, neste uke, nei, nå glemte vi det, nei takk, det får bli neste år. Et anslag viser at de 30.000 telefonoppringingene mine, som regel svært korte samtaler på noen sekunder, har endt opp i en aversjon mot å snakke i telefon.

Derimot er det nå gøy å oppleve avstandene de kjørte på vinterføre eller våte høstkvelder. Men fortsatt har jeg problem med å innse at jeg kunne kjøre Kristiansand – Sandnessjøen på 8 dager i 7 knop. Det rimer liksom ikke.


Mandag 13-14 mai - Alstahaug - til Sandnessjøen - til Tynset - til Kristiansand

Så var det foreløpig slutt på turen nordover. Ikke nødvendigvis pga skade, men tid. Jeg rekker ikke til Bodø og hjem før 17 mai. Og det var planen. Altså ikke hjem med båt men et annet kommunikasjonsmiddel. Så jeg la til i småbåthavna på Alstahaug i går kveld og fikk en avtale om å ligge der noen dager.

Mandag morgen; men da alt var klart for å finne ut av bil, tog og fly så oppdaget jeg lensepumpa ikke virket lenger. Jeg har trebåt, og den lekker ei bøtte eller to i døgnet. Betyr ikke noe når jeg er om bord og alt virker. Men når man skal være vekke ei uke….  Jeg tror Petter Dass har medvirket, ikke negativt, men at lensepumpa gikk i stykker før jeg dro, eller at jeg oppdaget det før jeg dro. Jeg tror jeg takker Petter. Ellers pleier jo dassen å gå i stykker på de mest uheldige tidspunkt

Småbåthavna i Sandnessjøen var full.

Det var bare to stykker som stod igjen på brygga, men det var like før sa gubben som stoffa understellet

Det var bare å starte opp igjen og komme seg til Sandnessjøen der alt plutselig gikk i rask rekkefølge; ny lensepumpe, hyggelig mann kjørte meg til billeiefirma, jeg kjører bilen til småbåthavna og får en ny avtale om å ligge der noen dager, spaserer tilbake til byen og henter båten. Fikk ikke lov å ligge i gjestehavna fordi det er båtmesse i Sandnessjøen neste uke, lastet inn noen greier, et teppe, en banan og var plutselig på vei sydover - mot Tjøtta

Og for dem som lurer på hvorfor jeg ikke tar fly.  Det kan dere søringer spørre mannen i båtbutikken om. Passet hans hadde "gått ut på dato for andre gang" - uten at de hadde vært i bruk.  "Det koster meg mer å fly en vei til Oslo enn dere sørringa bruker på 14 dg i syden m/fly og hotell"

Vestens forhold til Russland er svært komplisert. Krigsfangekirkegården på Tjøtta er et godt eksempel på det. Under andre verdenskrig ble mange hundre tusen russerfanger og ukrainske fanger holdt fanget i Norge. Da freden kom ble de sendt hjem, og Stalin sendte dem videre til Sibir. Tror ikke det var noe bedre. Men i Norge var det mange russiske gravsteder, og over 13.000 krigsfanger døde i Norge. Da fiendskapet økte etter WW2 ble det bestemt at disse gravstedene skulle flyttes til et sted, Tjøtta. Regjeringen var redd for Sovjetiske spioner skulle ha de ulike gravstedene som unnskyldning for å spionere i Nordnorge. Dette ble en hemmelig operasjon, «Asfalt», hvor blant annet «Hestmannen», veteranskipet som er blitt restaurert i Kristiansand, deltok. Jeg tror ikke man kan skjønne hva slags grusom oppgave dette var for mannskapet og de arbeiderne som deltok.

Hvem har ikke hørt om Titanic?  1500 mennesker mistet livet.
Hvem har hørt om Rigel?  2600 sovjetiske krigsfanger og noen tyske soldater døde i senkingen av Rigel utenfor Tjøtta 27. november 1944. Den største enkelttragedien i Norge under WW2.

Og i det hele tatt... ja, vi i Nato er i krig med Russland, men det er på et nasjonalt nivå.  "Folk til folk"-samarbeidet bør fortsette. Utveksling. Forståelse for andre kulturer. Når var Norge i krig med Russland sist gang?  Noen som kan historien? Hvor mange hundre eller tusen år tilbake i tid?

Så forlater jeg de syv søstre. Fra vakker natur og dramatiske hendelser like utenfor her.

Men så kommer forskjellen i tankesett fra båt til bil. Jeg kjører sydover. Oj, fergeleie på Tjøtta. To timers ventetid. Ja, sånn er det på vest (?)-landet. Fergefri E39 liksom. Får tid til å gå på butikken å kjøpe litt mat. Det ble tomt i båten på søndag, utenom egg. Setter meg til rette i bilen og blar litt i atlaset mitt.
Ferge? Da kommer jeg jo enda lenger ut i havgapet til Brønnøysund, pluss flere ferger.

Jeg må snu og kjøre nordover mot Bodø, to timer feilkjørt, kjører over den nye (1991) Helgelandsbroa, finne E6. Sovnet i bilen på Alvdal. Reodor var ikke hjemme. Det er fint å kjøre bil også, men mindre å se. Jeg ble overrasket over hvor langt man kommer i båt i 6 knop til tross for jeg i bil kjører tidvis i 110km.
Jeg er hjemme i Kristiansand etter 17 kjøretimer. 

Og Bjarte Vestøl, han hadde allerede rodd helt frem til nabobrygga mi i Sandnessjøen. Imponerende. Jeg skulle tilby han husrom i Skarv, men han hadde allerede satt opp teltet sitt på brygga.

Og så kan jeg grue meg til om lensepumpa virker, om Skarv flyter, men det er noen dager til. Må først kjøre hjem, feire nasjonaldagen og kjøre opp igjen sammen med Kari


Søndag 12 mai - Leka til Brønnøysund - til Tjøtta - til Alstahaug

Leka er bobilens og sykkelens rike ser det ut til på parkeringsplassen. Leka har helt spesielle grunnfjell og gamle gravhauger som tiltrekker seg mye turister, og dessuten lot kong Herlaug og 11 av hans menn seg begrave levende da Harald Hårfagre var på vei. (Kilde: Snorre Sturlasøn) Snorre altså!! Hva han har funnet ut!

Jeg blir litt forvirrende sitte å oppsummere dagen med saktegående båt kontra hurtigbåt. Uten denne raske kommunikasjonen ville ikke disse samfunnene fungert. Den handleturen ville tatt minst 4-5 timer med vår båt. En dagsmarsj i gamle dager. Ungdommene fra Bolga kan ta ferje til den videregående skolen i Ørnes, og de vil ikke bruke særlig lenger tid enn en skoleungdom fra Stovner. Varetransporten vi opplevde gikk raskt over rekka fra sted til sted. De har fiberkabel og ladestasjoner, og mange ganger oppleves disse stedene mer oppdatert enn i bysamfunn lenger sør. Og vi lever i høyeste grad av den fisken de drar opp og sender ut i verden.

Det er like lyst som midt på en gråværsdag, og når klokka bikker til lørdag har vi ennå ikke tent stearinlys. Kari synes det er litt rart, men jeg tror egentlig hun tenker på Patrick, en sånn kjekk fotballspiller som kunne vunnet litt for Start - selv om Bodøglimt visstnok ikke vant i dag

Sånn ser det ut i sol - eller inne på doen på gjestebrygga på Leka når det regner ute og jeg foretrekker å dra videre til Brønnøysund

Jeg forsøkte meg på Snorre Sturlasøns kongesagaer igjen.  Føler meg litt forpliktet, familiært liksom. Min 6th-tipp-oldefar Peder Clausen Friis oversatte Snorres kongesagaer på begynnelsen av 1600-tallet til norsk. Men det viser seg at foreløpig handler det stort sett om hvordan de har klart å få frem denne informasjonen.  Folk omkring år 1900 må ha vært svært tålmodige som klarte å konsentrere seg om alt dette her,  i skoleutgave til kr 2,50 (bildet henger i Valle kirke i Sør-Audnedal).  Og så minner jeg meg om hva Snorre sier: "Historien må ses i lys av dets samtid"

Det ble en en grå, stille dag. Flatt hav mellom Leka og Brønnøysund på formiddagen. Kan ikke se hullet i Torghatten engang pga tåke.  Men omsider inngangen til Norges navle

Det var på tide og ta med papirene bort i bygningen lengst bak.

Siden det ikke alltid er like enkelt å skjønne sånne registreringer på internett så dro jeg hit, men ingen ville åpne. På nett er det alltid åpent, selv søndag. Men hva gjør vi i en by på en søndag ville Kari ha sagt  

Jeg kikket forsiktig inn et vindu på Brønnøysundregisteret, men det var ingen på jobb. Det er her de strammer tommeskruene eller svir av deg barten om du ikke avstemmer riktig skjema med selvangivelsen

Så det ble en liten byvandring, fra ferjekaikiosken som kun hadde is og brus bort til skiltet som fortalte at nå har jeg kommet så midt i Norge jeg kan

Ikke sikkert vegvesenet er like glad for pynten i asfalten når mosaikken løsner av tungtrafikken, men dekorativt var det. Det kom sånn hyggelig "klakk klakk" når bilene passerte de løse gatesteinene

Ikke så lett å vise på bilder, men Brønnøysund har oppgradert sitt friluftsområde med lekepark, en bro til å sitte å reflektere over og badetrapp. Det er her de ansatte sitter og lufter sine bekymringer når Harald nok en gang har sendt inn feil skjema på BRR

Så var det denne Snorre igjen.  Det er mye fantastisk historie, men orker jeg annet enn overfladisk lesning. Jeg gir ikke opp ennå

Men for en tilfeldighet. I et desperat forsøk på å slippe unna Snorre ser jeg en prikk langt ute på havet mellom Brønnøysund og Sandnessjøen eller Tjøtta som jeg egentlig er på vei til.

Bjarte Vestøl fra Kristiansand, på vei til Nordkapp i robåt. Vi rakk noen setninger i bølgene. Han startet i begynnelsen av mars. Forfrysninger, men ståpåglimt under diverse luer og votter. Og jeg som ikke hadde en sjokolade å hive over til han en gang. Han tar meg nok igjen litt lenger nord. God tur

Det er vel den første "fritidsbåten" jeg har møtt til nå. Ja utenom uttallige "tyske" fisketurister overalt. De skal jo ikke noe sted.

Jeg kjente han igjen på det lille flagget han har i akterenden, men han var langt unna da jeg lurte på hvem det var.

Turen i dag sluttet i båthavna på Søvika, syd for Sandnessjøen. Jeg er ikke så langt fra Polarsirkelen. De Syv Søstre dukket opp sammen med sola og varmen.  Petter Dass sitt rike.


Lørdag 11 mai - Lysøysundet - Leka (på grensen til Nordland)

Noen refleksjoner en tidlig lørdag om siste delen av fredagen.
Jo, jeg husket ikke så mye fra kysten utafor Fosenhalvøya. Den var både fin, men tidvis åpen. Til slutt valgte jeg tilfeldig et hull i fjellet og kom til Lysøysundet. Her var det både en svær fabrikk, men om det var fisk de drev med klarte jeg ikke å tolke. Derimot var det flere som hadde fyrt opp stampen på en fredagskveld, og den tror jeg at jeg også ville ha brukt om jeg hadde kommet i land. Men det er langgrunt her, og bryggene virket litt private helt innerst, så jeg valgte å ligge på svai og sovnet med en gang. Nytt på nytt får vente

Apropos nytt på nytt.
Jeg har lagt avgårde fra Lysøysund, og i dette øyeblikk kan jeg telle ca 70 vindmøller. Det er ikke ukjent, men nytt for meg. Sist gang jeg var her så var vindmøller noe de hadde i Danmark. Og i dag er det negativ pris på strøm i Nordnorge.

Den andre observasjonen er at det ligger veldig mange store fiskebåter til kai lenger syd på Vestlandet. De fisker sannsynligvis opp kvota på et øyeblikk og ligger ubrukte resten av året. Og det nye langtidsferielandet er Sveits. Her nord er det flere små sjarker som plukker opp restene. Jeg møtte tre sjarker bare nå mens jeg gnir søvnen ut av øynene og stoler mest på autopiloten.

Skal innrømme at det siste døgnet har vært en utfordring for tålmodigheten i 7 knop. Og det blir kjedelige, uskarpe bilder på lang avstand i bølger. Men interessant nok å komme til Stokksundet. For 19 år siden var det bare en høy brygge som var vanskelig å komme opp på lavvann. Nå var det blitt turisme, flytebrygger, bar og hytter. Dersom vi kunne spredd cruiseturistene utover dette landskapet i noen uker, forlenget høst og vår-sesongen, i stedet for at de sitter innelukket ombord så ville de også fått en annen opplevelse.

De mindre fiskebåtene som har gitt opp ender her på Stokkøya båtkirkegård. Men denne gang lå en del utrangerte bilferger. For eksempel «Rosendal», bygd i 1975. De ligger her litt på måfå. Ikke så nøye lenger om de dunker litt borti hverandre. De skal hugges uansett. Godt at de ikke må fraktes til Singapore for å bli resirkulert. Før i tiden ble gamle skip bare senket på dypt vann. Tenk hvor mye tonnasje som ligger i Atlanteren etter torpedering under andre verdenskrig.

Jeg har latt moderne faktakunnskap gå kraftig inn på meg på denne turen. Før ble damene brent på bålet. Men jeg har nå i flere dager, ved selvsyn, sett at skipene dukker opp i horisonten, og et par timer senere har de forsvunnet over kanten. Men hvordan kunne såkalt fornuftige menn med status og makt brenne disse damene for noe så innlysende som at vannet renner ikke ut om jorda er rund.

Kan ikke unngå å sammenlikne det med ungdom som for 60 år siden demonstrerte mot at vi dynket barn i Vietnam med napalm. Nå demonstrerer ungdom over hele verden mot at vi fortsetter å ta livet av folk i en konsentrasjonsleir på Gaza. Men kanskje bestefar Joe har innsett at skal ha vinne valget må han bytte taktikk. Han kan ikke lenger fortsette å sette inn politistyrker mot demonstrerende ungdom på universitetene i et land som opprinnelig var basert på ytringsfrihet. Demokratiet er i fare

Det ble en lang dag oppover resten av Ytre Trøndelagkysten, over Folla, inn til Rørvik og videre til Leka. Grått og tåke og etter hvert regn. Som dere ser er det autopiloten som stort sett gjør jobben i dag, og jeg kunne kroe meg på benken.

Da jeg nærmet meg Leka slo jeg opp på bloggen fra båtturen i 2005, og der oppdaget jeg at det på dagen er 19 år siden jeg sist forlot Leka på sydgående. Den gang kom bilfergen rasende, og jeg valgte å bakke. I samme øyeblikk løsnet roret, og når jeg bakket slo det inn i propellen og motoren stoppet momentant. Fergeskipperen ropte ned «det kommer en ut og henter deg». Jeg stod da og vinket på fordekket. Så ble jeg hentet av en lokal kar, og fikk låne ei stor rørtang på ferga for å få løsnet propellen.

I dag kom også ferga rasende (slik føles det når det skummer foran baugen). Jeg fikk fortøyd og løp bort til ferga for å høre om skipper Arvid fortsatt var om bord. Han hjalp meg for 19 år siden. «Nei», sa mannskapet, «han har ikke vært med på en stund. Sa du 19 år? Da var jeg 6. Og ferga var 4 år. Ja, det er den samme ferga. Har fått ny motor». 

 Hm, skifter de motor så ofte, tenkte jeg. «Skrulling», tenkte sikkert de. Komme her å spørre etter Arvid 19 år senere bare fordi det er 11 mai.

Bilde av fergeskipper Arvid (2005).  "Det ser helt likt ut oppe", sa gutta på dørken da de fikk se bildet. Lurer på om de mente dataskjermen også?


Fredag 10 mai - Hustadvika - via Kristiansund - til Lysøysund

06.00. En tidlig start på blank hav – innafor Atlanterhavsvegen. Så på kryss og tvers gjennom et fantastisk landskap av - flo og fjære. Den merkverdigheten av at forskjellen er så varierende. For en sørlending som er vant med 30 cm i forskjell er det fascinerende å oppleve et forholdsvis smalt sund hvor vannet fosset ut. Trodde først det var hovedvannledningen til hele Møre og Romsdal som hadde sprukket, men det hele var tidevannet. Havet sank fortere enn det smale utløpet klarte å holde unna. Jeg kunne se høydeforskjellen med det blotte øye. Et sted i Canada er det 18 meter forskjell på flo og fjære – i løpet av 6 timer. Det betyr at vannet stiger eller synker 5 cm minuttet kontinuerlig. Her ligger det mye krefter som verden må klare å utnytte bedre.

Kl 09.00 Kristiansund lå badet i sol

Mange av de kommersielle skipene jeg møtte i Kristiansund bærer preg av utvikling. Nye skrogtyper og en virksomhet som jeg ikke alltid klarte å tolke; olje, fiske, mineralutvikling…. Samtidig møtte jeg flere småbåter på min størrelse vei til et eller annet. Kristiansund er jo fascinerende by bygd opp på minst 3 øyer. Før gikk all kommunikasjon med båt, men nå er alt sammenvevd med broer. Men dette er ikke broer du gidder å gå på til sentrum. Altfor lange, altfor høye, altfor langt vekk. Du tar bil eller buss. Men fortsatt går det små passasjerbåter fra øy til øy.

Tid for diesel og litt olje i reserve. Hadde faktisk glemt olje da vi dro. Mangel av diesel ville jeg merket fort nok. Er dette dyrt spurte en. Tja, omtrent som en daglig tur på byen, og jeg drikker ikke.

Kl. 12.00 Passerer Smøla, og på avstand ser den øya ut som et langt skjær. I kontrast til alle de høye fjellene rundt. Da jeg var her for 19 år siden så var det dritdårlig vær den dagen jeg ankom Smøla. En av to dårlige værdager på hele turen til Tromsø. På returen skal vi til Smøla. Ikke helt sikker på hvorfor, men min fugleekspertfetter Sveinung skal dit. Men det må være mye som skjer siden jeg møter ikke mindre enn to kryssende bilferger til Smøla. Og dermed er det snart slutt på Møre og Romsdal, og jeg er på vei inn i Sør-Trøndelag, som det står i mitt gamle Norgesatlas fra 2003.

På min forrige båttur til Tromsø opplevde jeg, iflg notater i atlaset at denne Trondheimsleia var fryktelig lang. Ja, jeg brukte 10 timer den 20 april 2005. Det tar lenger tid enn å passere Jæren.

Men hva er tid? Har du det gøy går tida fort og omvendt. Å vente føles lang tid. Trenger barn å vende seg til å vente mer. Dersom alt er gøy og tida alltid går fort så blir jo livet ganske kort? I dag skinner sola og det er forholdsvis flatt hav. Jeg har det varmt inne i båten selv om det er kaldt ute. I 2005 hadde jeg ikke varme i båten, og den dagen var det grått og trist. Vi får se hvor lang Trondheimsleia blir i dag.

Trondheimsleia ble lang. Godt å se noen og varder og staker igjen. Ferdig med Hitra. Nå på vei over til Fosenhalvøya

Det er vanskelig å få skarpe gode bilder i sjøgang, men all skryt til styrmannen. Uten autopilot hadde jeg ikke gjort dette, og uten GPS og digitale kart kunne jeg ikke styrt tvers gjennom et så grumsete område

Så, hva gjør man i båt i mange timer når autopiloten egentlig gjør jobben? Kikker ut av bakruta og ser Hurtigruteskipet Kong Olav forsvinne under horisonten. (Så lang er halvparten av Trondheimsleia. Går en tur i byssa og spiser middag (snur meg til høyre altså, på styrbord side), går en tur på do og pusser tennene veldig lenge, tilbake i styrehuset, kontrollerer den andre kjerringa min, autopiloten, at hun gjør riktig kurs, går en tur på kontoret og svarer på noen mail (snur meg til venstre eller babord som noen kaller det), leser Snorre (det var tunge greier), øver på bass (for det forventer gutta når jeg uteblir fra øvelsen). Så har jeg faktisk glemt å trene i flere dagen. Får ta det igjen i morgen. Tja, sånn går nå dagan.

Utenfor Ørlandet flyplass er det VELDIG langgrunt

Hvilke funksjoner sjalter ut minner? Er det de ekstreme? Eller de uhyggelige. Har hjernen en funksjon som fjerner vonde minner, og dersom man ikke klarer å fjerne dem så får man problemer senere i livet?

Da jeg staret her fra Garten, like ved Ørlandet flyplass i 2005 så fikk jeg ikke GPS-kartet eller PCen til å virke, og jeg fortsatte nærmest på leting etter neste stake. I 2005 hadde vi ikke data på mobilen. Jeg fikk mitt 3G levert i Bodø og satt å surfet i Trollfjorden samme kveld. Men å kjøre videre var både frustrerende og svært ubehagelig, og jeg måtte konsentrere meg på en annen måte. I ettertid opplevde jeg denne delen av kysten som uinteressant, kald og skummel.
Nå kjører jeg inn i samme område, sola skinner, det er småkupert i leia slik jeg liker, men jeg husker ingenting. Jeg har venner som ikke husker ungdomstida fordi de hadde opplevelser, eller barn som mister foreldre som fortrenger opplevelser. Jeg er spent på om jeg erindrer noe de kommende timene.

Joda, noe husker en godt. Kjeungen fyr. Tenk dere mormor og de åtte ungene får klar beskjed fra mor: Ta med deg ungene og løp ut så jeg får vaska trappene. Ta dere en seiltur i skjekta eller løp på noen isflak. tenk, her bodde det mange- på et skjær


Torsdag 9 mai - Dagen på Bjørnsund - kvelden på Hustadvika

Fantastisk fin øy men pøsregn frister foreløpig ikke til å gå i land. Med landstrøm er det godt og lunt i skuta og tid for litt jobbing

Bjørnsund har ikke et imponerende høyt fyrtårn, snarere et innseilingsfyr fra Hustadvika til Moldeområdet. Men har bodde det mye folk og holdt tingene i gang

Det ble langt for skolebarna. Jeg har gått helt rundt nå, blanding av å gå på gamle, høye molovegger og svaberget.

En av de imponerende store murene fra rundt 1920. Hvordan fikk de fraktet alt på plass på denne forblåste øya? Det var greit å gå oppå, men langt ned på begge sider - for en førsteklassing

I hovedbygda er det både gamle og nye tegn til velstand. Pent og ordentlig

Og flere hus i minst 3 etasjer. Her har det bodd og virket mye folk før både strøm og vann kom til øya

Vinden løyet og sola stakk frem, men før jeg hadde kommet i gang var fjorden utenfor Bud full av ivrige fiskere som ikke brydde seg om store dønninger.

Når en først kommer seg ut av fjorden i noen krappe høye bølger så er et stort stykke av Hustadvika en innenskjærs led for små båter

Likevel kommer det noen partier med store lange dønninger etter den kraftige vinden tidligere på dagen. Hvilke frykter lagrer vi i kroppen? Enten pga egne opplevelser eller pga andres opplevelser eller fortellinger. Nå har jo frykten Hustadvika fått en oppblomstring etter nesten-katastrofen med cruiseskipet Viking Star. Den lå og duppet i fjæresteinene innenfor her uten motorkraft på noen av sine 4 hovedmotorer i veldig dårlig vær. Så dårlig at de ikke burde dratt. Men passasjerene har rett på sine opplevelser, enten de skal entre alle trappene opp til Aksla i Ålesund eller de skal kikke innom nok en Hennes og Mauritz- butikk. Veldig mange av disse passasjerene fikk nok en helikoptertur de sent vil glemme. Hengende etter en wire i stiv kuling. Har man gjort noen undersøkelse på hva alle disse passasjerene, og mannskapet, tenker og føler. Tipper noen ikke lenger vil på cruiseskip, eller på cruiseskip i Norge eller kanskje det er akkurat det de vil. Ingen av dem kommer til å glemme innsatsen fra redningsmannskapene. Håper de ikke klaget på servicen. Det er ikke tvil om at bølgeretninger og styrke er spesielt på Hustadvika, og det er i alle fall et sted jeg ikke går i dårlig vær. I dag var det lange, store dønninger på det åpne strekket.  J

Jeg liker meg best i trange farvann mellom holmer og knatter. Men for å komme dit må man passere noen åpne havstykker. Det er vel livet det


Onsdag 8 mai - Måløy til Fosnavåg  videre til Bjørnsund

Nytt bekjentskap da jeg fylte diesel kl 04.30 var "Havilla Kystruten". Flotte nye skip med hjemmehavn i Fosnavåg. Havilla kom så stille og nærme at både jeg og Skarv ble tatt på senga der vi fylte på diesel til 17 kroner literen.

Alltid litt spent rundt Stad. Først tar det en drøy time fra Måløy, og det var meldt lite vind, men de gamle bølgene fra i går hadde ikke YR noen melding om.  Men Havilla hadde også god tid. Kapteinen prøvde sikkert å purre ut turistene for å bevåne et av Norges mest beryktede havstrekk.

Alt ser flatt ut på bilder. Sørf'erne har visst ikke begynt sesongen ennå. Da blir det frokost i Fosnavåg. Ulempen med høye vestlandsfjell og 7 knop er at du tror du er nærme, men det tar ennå 3 timer

I Fosnavåg møtte fetter Helge opp med bananer for å demme opp for tæring og skjørbuk eller flere timer i sjøen. Som to jevngamle fettere, men bosatt på hver vår kant, er det likevel som å starte samtalen fra samme komma som den slutten for noen år siden. Helge er opptatt av historien vår og reiser ofte på lange ekspedisjoner for å finne ut mer. Det skulle senere vise seg at den blå sjokoladen han la igjen var det siste jeg hadde da jeg kom frem flere dager senere. En blanding av tidlig start, øyer uten butikk eller helligdag gjorde det (litt) vanskelig å proviantere.

Ankommet Bjørnsund kl 22.00. Fyret på Bjørnsund viser blant annet vei videre over den beryktede Hustadvika. Her bodde en gang 600 mennesker med egen skole og kirke og virksomhet - midt i leia. Så gjorde kommunestyret et vedtak i 1968 og tre år senere var den siste fraflyttet. I morgen blir det safari på Bjørnsund. Foreløpig ligger jeg på gjestebrygge med strøm. Luksus

Det er meldt styrke 14 med 20 i kastene i morgen. Jeg blir her

Gratulerer. Det er 8 mai
Når jeg passerer disse enorme fjellene på Vestlandet så er det noe stort og trygt over det. Her kjempet motstandsbevegelser, menn og kvinner og Shetlandsfarere for å bevare Norges frihet. Igjen er ytringsfriheten under stort press. Demonstrasjoner mot folkemord i Gaza blir slått ned i våre nære naboland. Tenk av tysk, engelsk eller fransk politi blir satt inn mot folk som demonstrerer mot vold. Investeringsselskap som Blackrock vil helst av vi kriger for det gir mest penger i kassa. Tidligere president i USA Dwight Eisenhower var tydelig på at vi ikke må la det militærindustrielle kompleks få styre politikeres meninger. Tja, Joe Biden, tør du si nei til dine sponsorer?


Tirsdag 7 mai - Toska til Måløy

På vei til Norges vestligste punkt.

En av mine skumleste opplevelser for tre år siden er et lite havstykke mellom Fedje og fastlandet. Jeg var en sta fyr som mente at den nye bølge-appen min fortalte at det ikke var mer enn 1 meter bølger på "baksiden" av Fedje selv om det meldte 21 m/sek på "forsiden"/utsiden. Følelsen av å kjøre oppover en bølgedal og kjenne propellen svirre i friluft før vi kjørte ned bak baksiden av bølgene var en tanke ubehagelig. I dag blåser det ikke en tredjedel og jeg krysser kursen fra den gang. Da kjørte vi vest-øst, nå er jeg nordover på vei til Utvær, Norges vestligste øy.

Det er ca 500 meter dypt utafor en av Norges største oljeterminaler, Mongstad. Jeg registrer Holmegrå fyr mot vest og Grimeskjeret til øst mens jeg stemmer bassen for en jamsession med Steely Dan. Min nye venn, Skippy, står i modus "stort oversiktskart" over inngangen til Norges lengste fjor, Sognefjorden. Plutselig blir jeg var en krusning i sjøen. Delfinene pleier ikke gjøre sånn.

Jeg zoomer inn, og jaggu, fra 500 meter stiger en fjelltopp som legger seg rett under vannflaten – i innløpet til en oljeterminal, uten å bli merket, verken av Snorre Sturlasøn eller Kartverket. Jeg styrer rundt, uansett hva Donald Fagen ville sagt

Eller, blir vi for godt vant? Forventer vi at alt skal merkes eller trenger vi fortsatt å følge med på fortauet når vi går med mobilen foran øynene? En gang klarte til og med en gjeng med ungdommer å legge en fregatt rett foran en gedigen oljetanker i 5 knops fart til tross for at de hadde all verdens med de mest avanserte navigasjonsmidler.

Utvær.
Ja, for den uinteresserte så ser det ut som alle andre værutsatte fyr. Men noen har bygget disse fyrene for at sjøfolk skulle komme velberget hjem, og noen bor her for å holde fyr i dem. Men det som for oss ser ut som den verste utkant var midt i skipsleia. Her gikk seilskutene og lokaltrafikken. Her er varelager, brygger og tegn etter handel. Og de heldige, eller uheldige etterkommerne har nå et feriested – som må vedlikeholde.

Alden (481 moh), eller "Norskehesten" var skoddefull i dag, så da får vi vente til returen med å bestige den flotten kolossen midt i havet utafor Florø.

Ankommet Måløy. Rakk såvidt å finne frem kamerafunksjonen på lommepcgpskameratelefon-apparatet før Hurtigruten snek seg fordi Måløy og under broa.  Det har regnet i dag.

I dag har jeg passert mange tusen mennesker på havet, men kun 2 større skip og 2-3 fiskebåter. Det er den nye "hurtigruta".  Et nordgående cruiseskip og et sørgående hver dag.  Ny Hennes og Mauritz-butikk i hver ny by.  Jeg kom i prat med et cruiseektepar i Kristiansand og spurte hvor de skulle i morgen. Kona så sjenert på mannen som heller ikke visste. Ja, hvor kom de fra i går?  Nei, det husket de heller ikke. Men, sa kona stolt: Vi gikk ombord i Portsmouth og har visst vært innom flere land på veien hit. Jeg turte ikke spørre om hun visste hvilken by hun var i nå.

Ganske selvgod her jeg sitter med gratis strøm og nettverk fra Måløy kommune og harselerer over tusenvis av cruiseturister som også har muligheten til å se dette vakre landet - om de har tid å kikke ut av vinduet. Jeg håper de gjør det. Videre irriterer jeg meg over en ungdom som kjører uten potte på motorsykkelen - gjennom hele byen og over den lange broa. Jeg kommer ikke på mer å irritere meg over akkurat nå.

Eldre herre sitter og reflekterer i havna i Måløy over alle ting han ikke ble; hurtigbåtkaptein, Tv-reperatør, sæddonor, trailersjåfør, blodgiver eller flyger. Men en middelmådig amatørmusiker, svart-hvitt TV-reperatør, men vet ikke hvordan jeg setter på duppeditt-Tven hjemme og enda noen ting jeg ikke vil fortelle dere. 

Derimot er det helt blankt hav, og Stadlandet står for tur i morgen. Noen lurer på hvorfor jeg skal så langt. Det kan være flere grunner. Kari har "allerede" sett Vestland. Skal vi på tur må jeg vise henne noe nytt. Og, jeg har lyst, og nå hadde jeg muligheten. Tror stort sett det er grunnene.


Mandag 6 mai - Kvitsøy - Toska (like ved Fedje)

Dette er primært en transportperioden hvor jeg frakter Skarv lenger nord før vi starter på rolige båtturer. Og siden jeg likevel våkner kl. 05.55 av spesielle grunner kunne jeg like godt ta frokosten underveis.

Kaffekjelen og eggegryta godt fortøyd selv om det er flatt hav

Opp i gjennom Karmsundet blir jeg imponert om industriaktivitet. Så var ikke alt flyttet til Kina selv om en glup norsk politiker sa en gang "la kineserne produsere og gjøre drittjobben så kan vi nordmenn gjøre den intelligente utviklingsjobben".  Tja, disse kineserne har vel klart begge deler viser det seg. Men norsk strøm og gass er populært. Imponerende kraftoverføring til norske smelteverk.

Etter Haugesund begynte den beryktede "Sletta" som i dag lå som ei dyne. Og etter den tragiske Sleipner-ulykken så har "Bloksen" fått ekstra stort merke på seg. Totalt sett har det skjedd veldig mye med sjømerking de siste årene

Etter at Kari forlot skuta i sin skjønneste orden måtte jeg gjøre noen justeringer for å få plass til bassforsterker, filmredigering og navigering.

Jeg er imponert over Gule sider, eller Skippo, som det heter nå. Sjøkart med blant annet AIS. Nå kan jeg se store skip komme rundt neste odde eller ut av skoddeheimen.  Det ble plutselig tykk tåke en stund etter Bloksen. Da var Skippo god å ha

"For en kyst" sier mine bekjente i England som slåss med langrunt vann, stor forskjell på flo og fjære og strøm. Her er det fritt frem, småkupert kyst, allemannsrett og fiskeoppdrett - og

- noen vindmøller

Jeg har opplevd tidligere at det blåser her altså...

Men hva syntes Snorre om den norske vestlandskysten?
Iflg boka dro han like ofte til Island som folk på Lista drar til byen (altså Brooklyn) eller Kristiansandere drar til Sørlandssenteret. Men ellers ser det ut til at Snorre var en lutfattig 19 åring fordi mora hadde skuslet bort alle pengene, men han fikk seg etter hvert en posisjon som både tingdommer og lyssky forretningsmann. Det mest lønnsomme var derimot å gifte seg med ei rik enke, og de florerte det av siden mennene døde i sverdslag eller druknet utenfor Stadlandet. Men dersom du dukket opp på Tinget med 900 menn var vedtaket sikret. Likner i grunnen på moderne politikere (så langt de første sidene av Snorres kongesagaer)

Etter å ha etterfylt de 150 liter med diesel som jeg har brukt fra Kristiansand til Bergen så ble det stående buffet utover fjorden mot Fedje. Men siden jeg har hatt litt utfordring med brå sjø fra Fedje før så valgte autopiloten noe  mye tryggere, Toska

Jeg valgte et smalt hull hvor det innerst stod et anker. Skulle finne et hemmelig, smult sted. Men her på Toska er det 15-20 hus og båthus som jeg kan se herfra pluss utallige sauer og riktig så koselig. Lite vits i å lete etter nedgravde sedler her.


Søndag 5 mai - Borhaug - Kvitsøy

I dag begynte turen for ordentlig. Jæren. Lang og uten beskyttende skjærgård.
Frykt for egen frykt

For 19 år siden la jeg ut på en lang båttur. Det var mange som ikke «visste» at jeg dro. Det handlet kanskje om egen frykt for at det hele stopper med forlis rundt neste odde eller bekjentskapskretsens lille interesse for slike prosjekt. Eller at jeg er introvert. Nå tøffer vi ut fra Borhaug kl 07.30 sammen med 25 fiskere i fargesprakende fiskedresser. Denne gangen vet Kari at jeg er på tur. Hun sover faktisk foran i båten, mens jeg våknet av en fredelig invasjon av ivrige, tyske fiskere som denne gang skulle gjøre det store varpet. Mens de la seg i kampmodus utpå havet med fiskestengene rettet mot målet fortsatte vi inn i tåkeheimen i retning Egersund. På ei dyne av små dønninger var det ingenting å se, så da var tiden inne til å se i mobilen!

Når jeg etter hvert skal videre alene er prinsippet å aldri gå ut av skuta når jeg nærmer meg land. Så fenderen foran dras i posisjon som ei tørkesnor.

"Kampen om mobilstativet".  Siden min bedre halvdel er i overkant interessert i Start ble det en ørliten kamp om mitt nye mobilstativ. Egentlig lagd for å filme, men minst like godt når yndlingslaget ditt både seirer og taper. Noen av fotballglosene passer ikke  med lyd. Siden jeg er i underkant interessert husker jeg ikke hvem de spilte mot

En fremstrakt hånd
Jeg lurer mye på hva folk holder på med på mobilen. Når du møter folk på gata så er det mobilen som kommer først, stikkende ut fra kroppen med en hånd. Vi er egentlig blitt et folk med kun en arbeidsfør hånd. Den andre er et mobiltelefonstativ. Ikke rart salget av automatgir steg i takt med smarttelefonen. Man må jo ha ei hånd på rattet også.

Kampen om mobilen
Til forskjell fra 2005 har jeg nå en smart telefon. Den er blitt veldig smart da. Kan lage en AI-generert låt om at Harald kjører rundt i tåkeheimen i 6 knop uten å se en dritt i funky takt. Men den har også mitt nye sjøkart som viser nøyaktig hvor jeg er i tåkeheimen. Den kan jeg blogge med. Jeg kan se nyheter, stemme bassen, kommunisere jobbmail på en søndag, sjekke yr som viser at det er nesten ikke vind. Det har jeg dessuten allerede sett selv. Men det blir en kamp om mobilen. Jeg skal gå rundt 4 timer i tåkeheimen og forsøke å prioritere hvilken rekkefølge jeg skal åpne alle de viktige appene. Så det ender med litt blogg, litt yr, litt sjøkart, litt mail…….. Hva ville Snorre ha sagt?

Årets leseprosjekt
Noe av den mest kompliserte med å forlate hjemmet er å finne ut hvilken bok som skal være med, og som vanlig ble det et tilfeldig uttak; Snorre. 

Orker jeg å begi meg ut i gammel historiefortelling, vanskelig skrift. Vet ikke. Men jeg våget å åpne boka og lese innledningen fra Det norske Storting anno år 1900. Og da skjønner jeg hvorfor Snorre ble den mest leste boka omkring 1905 da Norge ble selvstendig. Det var Norges forsøk på å skape en egen identitet: «Under 12te mai 1900 er der af Stortinget bevilget et tilskud, stort kr 20.000,- til udgivelse af Snorre Sturlasøns kongesagaer på almindeligt bogmaal og paa landsmaal, for at verket ved en lav pris kan faa almindelig utbredelse. Kirkedepartementet har fastsat prisen paa disse udgaver således: Heftet kr 1.90, Skolebind kr 2.50, Originalbind kr 3.00.
For en satsing på nasjonsbygging. Alle skulle få mulighet til sin egen kongesaga. Her skulle nasjonen bygges med lærdom og felles identitetsforståelse. Nasjonsbygging uten våpen. Norge fulgte opp det gode ryktet Alfred Nobel hadde gitt Norge ved at det var Norge, og ikke Sverige, som skulle dele ut Fredsprisen. Sverige hadde jo, allerede den gang, en rikelig krigsindustri.

Kongesagaen - jeg er stolt av navnet mitt
Kunne vi hatt en bedre konge? «Noen gutter liker gutter og noen jenter liker seilbåt, og andre liker motorbåt». Kong Harald liker indianere i Amazonas bedre en gåtur i fjellet. Det kan kona gjøre. De fleste statsledere synes å briske seg med våpen. Jeg vet ikke om første-generasjon-født-i-Norge kongen vår liker våpen etter å måtte flykte til en vennlig stat 9 april som treåring. Men de fleste nordmenn hadde flere land å flykte til. De var ikke innegjerdet i et lite hjørne uten mat og trygghet. Etnisk utrenskning har europeere vært flinke til. Men det er jo flott av norskproduserte våpen er innstilt til ikke å treffe sivile! For vi er en fredsnasjon iflg Nobel.

Det er fredelig å tøffe oppover Jæren og se at det spirer og gror. Jeg likte så godt kontrasten i «Landbrukshalvtimen» på radioen søndag morgen. Jærbøndene var godt i gang mens nordlandsbøndene snødde ned og fant ikke buskapen før neste sommer. Men det hjalp jo ikke å bli misunnelig, jo, det kunne de nok være, men sånn var livet. Godene er forskjellig fordelt. Trenger ikke gå til krig for det. Så , hva er det en gammel bestefar egentlig vil oppnå? Vinne valget, utvide unionen, selge flere våpen? Ja, men det står nok sterkere krefter bak som ønsker krig. Ifølge Snorre het de konger, men det var nok ikke like mye fortjeneste i våpenproduksjon da. Eller? Sigurd Jorsalfare dro på tokt og hele Scandinavia hadde vært i produksjon for å sy seil og uniformer, bygget skip og våpen i flere år. 60 nybygde langskip og 6000 (kvinner ? og) menn bemannet dem. Og etter å ha kommet hjem igjen satte han av gårde på nytt. For en produksjon. Akkurat som Biden proklamerte da han fikk igjennom nye milliarder til våpen. De skal produseres i flere enn 40 stater i USA og skape masse arbeidsplasser. For å få plass på lagrene så gir han bort de utrangerte til Ukraina.

Tenk om det var like store prestisje i å lage mat og skaffe alle en billig bolig. På nyttårsaften hilste alltid kong Olav til alle sjøfolk. Kanskje kong Haakon Magnus kommer til å hilse til alle bønder og fiskere.

En fredelig fisker uten avansert fiskeutstyr ønsket oss god tur videre fra Borhaug.

I Egersund stoppet vi for en matbit og traff på Eva og Terje på motorsykkel. Så tok Kari toget hjem for å mate katten og jeg fortsatte utafor Jæren.

Kjøredressene var så stive og trange at vi måtte heise dem ombord med handicapvinsjen. Det er forskjell på motorbåt og motorsykkel, men ut kommer man uansett fremkomstmiddel, og hamburgeren smakte likt

Dagsmarsjen endte opp på Kvitsøy kl 23.00


Fredag 3-4 mai - Kristiansand - Uvår - Borhaug

Etter en intens arbeidsperiode er det alltid vanskelig å få avsluttet, men når utetemperaturen stiger 20 grader så blir det lettere å komme seg i båten, og benytte en privat etterlengtet periode. Båttur!
Kari og jeg pakket alt som skal til for en periode man ikke vet hvor lang blir. Varme klær, shorts, øyeskylleglass, alle mulige ladekabler, minnekort, verktøy, reservedeler pluss alt det vanlige. Etter hvert over 30 bagger som forsvinner i alle skott og luftlommer.
Vi satte av gårde uten å vinke til noen. Roald Amundsen og Hjalmar Johansen snudde 2 ganger da de var på vei til Nordpolen. Ulike problemer med sledene måtte løses. Da de dro for tredje gang var det så vidt mannskapet på polarskuta FRAM løftet på øyenbrynet. Første gangen dro de med pomp og prakt.  Jeg fryktet motoren skulle stoppe på Byfjorden.  Men vi kom enkelt frem til Uvår. Dagen etter passerte vi alle kjente steder på Agder, passerte alle mulige venner og bekjente. Vi hadde dårlig tid. Det er meldt havblikk rundt Jæren.  Vi besøker dere på returen. Det er ikke en krusning på havet utenfor Borhaug i kveld.


Årets båttur går vestover som vi sier i Kristiansand, eller nordover som de sier i Bergen. I gamle dager sa sørlandsfiskerne at de skulle til Nordnorge - når de egentlig skulle til Haugesund