I perioden 3 mai til 6 juli har vi vært på båttur tur/retur Kristiansand til Kjerringøy nord for Bodø.
Alle tanker og uttalelser står jeg selv ansvarlig for. Bildet over er tatt av roeren Bjarte Vestøl da jeg traff han midt på havet. De to eneste trebåtene vi har sett nordpå............ Og pr 21 juni har han rodd til Nordkapp. Imponerende. Vi kjører bare motorbåt.
Er du ny leser på siden så ville jeg anbefale å starte i bunnen og gå oppover dag for dag
Et paradoks at dette skjedde utenfor Lista fyr. Det var der jeg fikk dritt i diselslangen for 19 år siden, og det resulterte i at jeg kjøpte dobbelt grovfilter dengang da jeg kom med frem til Egersund i dårlig vær.
Vi nærmer oss slutten av en forholdsvis lang båttur langs Norges kyst. Den er full av flott skjærgård, flott vær og flotte opplevelser. Mange opplevelser har lettere adgang fra sjøen, men mye annet ligger bedre tilgjengelig for kjøretøy på land. Vi har hatt flaks,og vi har tatt utfordringer etterhvert som de kom. Været betyr veldig mye på utsatte steder. Når skuta ikke er helt som den skal så blir en desto mer oppmerksom på ting. Jeg vet at lensepumpa virker. Jeg følger med på temperaturen. Jeg vet at dieseltanken er ren. Jeg lytter til motorens gang og leter stadig etter alternative veier dersom noe går galt. Men helt trygg kan man ikke være, og spesielt ikke når Tryg ikke gidder svare oss. Hadde vi ligget på en utsatt plass med motorskade og 5 unger og svigermor i båten hadde det ikke vært greit at forsikringsselskapet ditt ikke reagerer. Skal bli interessant hva de har å tilby når de kommer tilbake på jobb.
Nå er vi innenfor Kristiansand kommune, det regner og det er kun 13 grader i vannet. Stakkars de som er på festival
Jeg går barbent for første gang uten måtte spasere på sprinkellbrygger av metall.
Kari har badet hver dag siden vi dro (med unntak av de gangene vi har ligget i en oljete byhavn). Utrolig nok var det tidvis 16 grader i Nordland i mai, mens vi nå er på 13 grader i Lindesnes. Ikke alltid som forventet
Godt å kjenne naturlige bølger under føttene igjen, og ikke slike gjestehavn-rykk hver gang en liten påhengs passerer. Vi kjører i "nødmodus". Har dyttet motoren på plass og tøffer avgårde i 5 knop med Eva&Terje i nærheten. Sola skinner og jeg er svært fornøyd med turen tross noen uhell. Men de har skjedd under rolige forhold. Og igjen, takk til alle før oss som satte i gang å bygge varder og sjømerker.
Og Kystverket oppgraderer stadig kysten med nye merker og nye lys til tross for at de fleste kjører rundt med nesa i plotteren. "Løft blikket" heter det fra Redningsselskapet. Og det blir viktigere og viktigere dess fortere du kjører. Dessuten er det ikke sikkert GPS virker om Biden trykker på GPS-av-knappen i stedet for Hjemmehjelpsknappen.
Og fuglereirbyggeren er i alle fall glad for de nye sjømerkestativene
I sakte fart opplever en detaljene, feks det gamle fergeleiet over til Korshavn
At vi hadde slepetau i propellen visste vi øyeblikkelig når motoren bråstoppet. Men at motoren hadde løsnet på festene visste jeg ikke før vi skulle gå i land og gulvlemmen over motoren ikke ville ligge stille men vippet frem og tilbake. Motoren hadde flyttet seg litt.
Etter et par dager med kniv under vann klarte jeg omsider å få ut taurestene. Klatretauet hadde sveist seg sammen rundt propellakselen.
Mange utenlandske båter i havna. Våre danske seilervenner fra Nordlandskysten, venner fra Sveits, Nederland. En fremmed er jo en venn man ennå ikke kjenner.
Den eneste skarven som beveget seg i dag var vår venn som i lang tid sto og tørket seg
I dag var det godt å være to båter over Jæren. Vi har fått spørsmål om sikkerhet med å rusle langs Norskekysten i båt. Ja, det kan skje en ulykke i hver eneste vik, og i dag var jeg glad vi hadde følge. I går kveld sjekket jeg min fars loggbøker. Hvor mange dager oppholdt kystfraktebåtene seg i Tananger? Det kunne fort bli et døgn, to døgn eller ei heil uke.
I dag bestemte vi oss for å dra. Nå hadde vi ligget er i tre netter i Tananger. Vi har vært på Flor og Fjære, Matfestival, fått besøk av både familie og venner. Ferie egentlig. Men vi er på tur, og tur skal ikke stoppe opp uten av vi selv har bestemt det.
Så kl. 05.30 satte vi i gang. Eva & Terje hadde allerede forsøkt i går kveld å komme rundt neset fra Stavanger med ga seg pga bølgene. Men nå bakset vi utover mot Jærens Rev. Beryktet gjennom årtusener. Mens det var helt blikkstille i Tananger havn så var det definitivt ikke det utover Revet. Og når du først har basket deg ut i 2 timer så er det kjipt å snu. Min far snudde mange ganger iflg loggbøkene. Og når vi snudde nedover Jæren så hjalp det litt. Det hjalp at sola skinte fra klar himmel. Det hjalp at det var var fryktelig varmt og vindstille. Men det hjelper ikke i gammel sjø. Havbølger på 2-3 meter som burde ha lagt seg. Bølgeenergi tilsvarende mange vindmøller.
Da vi kom til Egersund så svingte jeg inn for en kort frokost og morgenbad i 17grader. Så var det ut igjen. Da sjøen begynte å bli såpass at jeg kunne la autopiloten overta så9 plutselig gikk motoren ned på fuskenivå. Heldigvis kunne jeg slippe ut et tau med en dobbe på som Eva fisket opp av sjøen, og mens de begynte å slepe oss så fikk jeg skiftet dieselfilter. Men motoren vil fortsatt ikke opp i vanlig turtall og vi nærmet oss Lista fyr. Så da fortsatte vi på slep etter Terje med oss hengende etter på tomgangstempo. Så langt var alt fiksbart når vi kom i havn
Et uhell på sjøen kommer sjelden alene. Da vi nærmet oss gjestehavna i Farsund så skulle vi binde oss sammen slik at Terje kunne buksere oss begge båtene til havn. Da var jeg litt uoppmerksom i sjøkavet, og plutselig satte slepetauet seg fast i ror og propell, og kraften var så stor at motoren løsnet fra festene. Så nå sitter Roger og Kari og lurer på hvilke nye opplevelser denne sommeren vil gi.
En flott tur til Kjerringøy ble det i alle fall. Så får vi være båtturister i Farsund frem til neste sommer? Vi er godt fortøyd. Kari har fått koblet til landstrøm så vi lider ingen nød. Bare veldig kjipt.
Det var matfestival i Stavanger. I tillegg til cruiseturister fra et av de største skipene jeg har sett, så var det tydelig at siddiser også er sultne. Dvs cruiseturistene er ikke så sulte. De får all mat ombord, men noen lesket seg med både vafler med bernaise.
Imildertid lå det ei skøyte med aldeles flotte strikkeplagg, men som dere ser, min Kari trenger ikke strikkehjelp. Vet ikke hvor mange strikketing som har blitt til fra Kjerringøy til Tananger
I dag ligger vi egentlig stille for andre dagen pga været. Men det er første dagen vi ikke setter i gang med prosjekter lik blomsterfloren vi opplevde i går. Kystseilerne i tidligere tider lå mange dager i Tananger og ventet på været. I dagbøkene til min far står det "var ute ved Jærens rev, men snudde". De hadde ikke dagens ulike værmeldinger som kunne forutse vind og bølgehøyde, retning og tidshorisont. Ikke hadde de all tilgang til verdens media. I dag har vi bivånet en legendarisk debatt mellom Trump&Biden. Den vil gå inn i historiebøkene som den mest latterlige presidentkamp ever.
Vi er på rett vei
Oljemuseet. En flott samling av innsatsvilje, kreativitet og ikke minst en politisk vilje til å stå i mot amerikansk oljeindustri. Takket være disse personene finnes det et oljefond. Bildet viser en herlig multikabel av et slitt nylontau og gaffatape.
Så var turen kommet til et annet, veldig spesielt, initiativ av en blomsterselger på torget i Stavanger. Han startet et hageprosjekt på øya Sørhidle. "Flor og Fjære" er blitt en stor turistmagnet. Håper ikke Kari har fått for store ambisjoner for mye jord jeg skal bære hjem til vårt hus. Fantastisk prosjekt inkl. middag.
Deretter buss "hjem" til katta i Tananger havn
Fra morgenbad i Mosterhamn dro vi noe usikkert inn i to kanaler som i utgangspunktet var gravd, sprengt og tilrettelagt for fiskere som i gamle dager skulle slippe ro rundt væreharde nes. Men vi kunne glemme all tvil om dybder. Her var det dypt nok og tilrettelagt med store gjestebryggeanlegg. veldig fin tur gjennom Røksund- og Kulleseid-kanalen.
En vakker morgen i Rosendal avbrytes av "Maud". Hurtigruteskipet, som ikke seiler vanlig hurtigrutetrafikk, slapp ankeret akkurat i det jeg skulle løfte kaffekoppen til morgenhilsen til våre nye bryggevenner fra Askøy. Etter at ankeret hadde nådd bunnen og lyden av utgående ankerkjetting avtok begynte brygga vår å fylles opp med opplevelseshungrige turister som ville sjekke ut gammel, norsk adelsstand. Halve brygga vår ble strengt og terrorsikkert avgrenset med et plastsperrebånd, og dermed var alle "krig mot terror" regler til tidligere president George W. Bush innfridd. Vi så ingen grunn til å provosere plakaten og holdt til venstre forbi det skumle ISPS området.
Rosendal var virkelig klar for turister. To veteranbåter lå klar for å frakte hurtigbåtturister fra Bergen på saktegående tur til Nordheimssund med retur til Bergen. "Norway in a nutshell".
"Salmon Eye". En nyskapning var to elektriske passasjerbåter som frakter turister ut til en ballongliknende farkost som faktisk inneholder både fiskemuseum basert på oppdrettsfisk, og gourmetrestaurant til samme kuvertpris som vi har betalt i diesel for hele turen vår til nå. Det ble grøt på oss.
I Rosendal hadde kunstnere, evt sjefen på bedriften, eller hans datter, fått lov til å dekorere ellers ganske kjedelige vegger på en mekanisk bedrift
Men det har skjedd mye på turistfronten siden sist gang jeg var her for 52 år siden
Vi satte avgårde nedover fjorden, passerte Husnes, Leirvik til Mosterhamn. Mor satt på baugen og slikket sol
Aker Stord gir oss en pekepinn på hvilke størrelser oljebransjen opererer i.
I løpet av siste døgnet har vi nå følge med Eva og Terje som vi har fartet rundt i Scandinavia med de siste to årene. Dermed blir det snart Meieriets sjokoladepudding.
Men før desserten gir en spasertur i vakre Mosterhamn et innblikk i gammel norsk historie, og de har et amfi som tilsvarer Fjæreheia i Grimstad, litt mindre, men litt mer sentralt plassert.
Etter en litt grå overfart over Bjørnarfjorden dukket vi inn i tåkeheimen ved adkomst til Rosendal. Her hadde vi invitert Eva&Terje til å delta på den videre ferden i konvoi. Men etterhvert forsvant tåke og regn og det ble en frisk, fin tur til Baroniets hage. Baronen var ikke hjemme.
Utover St.Hans-kvelden lysnet det og sola la et flott lys over Rosendal. Bål så vi ikke noe til.
Etter Kari fikk unnagjort sjøbadet, og påstod at det var mye varmere nå enn de 14 gradene som termometeret viste, kom cruiseturismen i gang. Det første cruiseskipet snudde foran baugen vår og "parkerte"
Ganske koordinert føltes dette opptrinnet. Bussene på cruisebrygga sendte de første turistene til Voss og andre destinasjoner. Men en buss sendte noen friskinger om bord i et vikingeskip som lå fortøyd like ved oss. . En annen buss sendte de øvrige ut på en odde for å ta bilde av de tøffeste vikingene i den første bussen. De hadde nå fått 60 sekunders opplæring i roing. De tøffe vikingene hadde sikkert skrytt under cruisefrokosten hvordan de skulle ta Norge med øks og sverd. Hadde Eirik Blodøks opplevd den ukorrigerte roingen tror jeg samtlige cruise-roere hadde blitt utsatt for Eiriks oppnavn. Her dyppet de årene i ulikt tempo mens han, som var betalt, rodde som en helt inntil bildene var festet til SD-kort hos turistene i "fotobussen". Fotografene var faktisk mye mer samspilte enn roerne. Deretter dro bussen med alle fotografene til Fløien, utenom Fløibanen, mens helten med åra startet motoren på vikingeskipet. Eirik ville nok stusset over den lyden og latt nåde gå for rett for de resterende cruiseroerne.
Etter at min skipperfetter og hans matrosdatter dro avgårde med Erkna, på et oppdrag for en kommende brugdom og hans venner, så ble vi liggende litt på flatt hav utafor Vågen og vente på at det skulle slutte å regne. Så bestemte vi oss for å undersøke Bergen fra sjøsiden. Og det var interessant. En tilrettelagt badestrand utafor Nordnes, det neste var et eldre, typisk badeanlegg med garderober, så kom vi til Verftet, deretter til en brygge ved Food-trailere og et helt annet Bergen enn Bryggen. Små butikker og kafeer, litt kulere liksom. Jeg slapp Kari av gårde med avsikret pengepung….
I mens kikket jeg litt mer nysgjerrig på mulige lunsj-alternativ på bryggekanten mens Bergensregnet ennå ikke slapp helt taket
Foodtruck - interessant prosjekt. 12 ombygde varebiler/tilhengere for salg av ulik mat. Etter at jeg har svelget unna en Gyro og en pannekake, nei, det er ikke billigere enn restaurant, så kom jeg i prat med Mahmoood Mikail som selger pannekaker. Han leier airbnb alene for perioden i Bergen, men de er en gruppe som drar ut i Norge. Drammen neste stopp. Arrangøren stiller med plass, toalett og strøm og telt med benker. Konseptet er at vognene skal være forskjellig med ulikt innhold og mat. På denne gråværsdagen var det ikke overbefolket, men jeg sitter her svært god og mett. Men som med så mye annet jeg lurer på, sirkus, tivoli, pariserhjul.... kan dette virkelig gå i pluss
Vi kastet anker ved Sørstrøno og lot katta få gå løs på dekk. Sol, regn, hyggelig dunk-dunk-musikk fra ungdommer på naboøya. Katta lot ikke til å interessere seg for noe på dekk
Vi våknet på svai i ei lita bukt. Ankertauet hadde hengt slapt ned hele natta. Etter frokost begynte vår ferd ned Alverstraumen mot Bergen. Dvs, straumen gikk mot oss på dette tidspunktet, og plutselig kom to hurtigbåter bak oss. De hadde ikke tenkt å slakke på farten selv om det stod "Sakte fart" på skiltet. Så vi vek unna. Hadde ikke lyst å mestre de bølgene bakfra. Men folk fra øyene kommer seg fort til byen.
Vi gjør Bergen. Og vi oppfatter «turistfeller» og oppdager nye sider av byen ved en tilfeldighet. Vi startet Bergen med å få den «siste plassen» i Vågen. Fortøyde og dro opp Fløybanen som alle de andre turistene. Denne dagen lå det tre cruiseskip her, og vi passet helt inn i rekken av alle de andre turistene.
Mange turister var borte å kikket på den gamle båten. Hadde det ikke vært for at den manglet årer så trodde sikkert noen at det var et vikingeskip.
Andre norske turister var mer opptatt av å symbolisere sin lykke gjennom å heve et billigkjøpt vinglass på Fløyen enn å stille skarpt på den fantastiske utsikten over Bergen
Da jeg kikket ned igjen fra Fløien (gjennom kamerazoomen) hadde en liten dagsturbåt fortøyd på yttersiden, og da vi kom ned fra Fløien så kunne de erklære at de hadde tenkt å være i minst to døgn. Guttene var ferdig koblet til strøm og festlighetene var i gang. "Dette orker jeg ikke" var min første replikk til Kari. Det kommer snart en til og en til og alle skal trø over taket vårt for å pisse, det skal regne og det blir glatt. Akkurat dette ødela et opphold på Svenskekysten en gang. Jo mer alkohol jo flere skled over taket vårt. Så jeg beordret avgang til våre nye venners store forbauselse. Alkoholen hadde allerede gjort det litt kronglete for dem å buksere båten med to tau mens jeg snek unna. Kjip fyr, tenkte de sikkert. Sikkert avholdsmann.
Men vi fikk oss ny «brygge» utapå «Erkna», som sist. Min skipperfetter ga oss både brygge og strøm og etter hvert roet bølgene fra all havnetrafikk seg såpass at det var mulig å sove.
Men før innsovningen inntok vi et bedre spisested med en service og ventetid som burde vært påtalt med sterkere tekst enn dette. Vi kan vel skylde på oss selv som ikke er tøffe nok til å slå enda hardere i bordet.
Jeg tenkte litt på min far, som ville ha fylt 119 år i dag. Han kom også stadig vekk til en ny havn, spesielt på Vestlandet. Bryggene var enklere og mindre dokumenterte. Var det vann nok under kjølen? Hvor mye spiller flo og fjære inn her? Hvor mye kan jeg laste her før jeg sitter fast på fjære sjø. 80 tonn? 140 tonn? Våt hunved var tyngre enn tørr. Etc.
Men vi driver ikke med yrkestrafikk. Vi bare opplever. Og når man vil sjekke gamle minner så bør det helst se ut som for 50 år siden, men samtidig vil vi jo se utvikling. Og at det er en enorm utvikling i fiskeindustrien er det ikke tvil om. Så kan man drøfte uttalelsen fra en av mine fettere "Jeg tror ikke jeg vil spise den laksen som du får på XX-butikkjede. Jeg vet hvordan den er behandlet"
I dag «snur sola». Rart hvordan begreper og fakta som er beviselig feil brukes i dagligtale, og barna hører. Og voksne hører. Og voksne tror. I motsetning til krig så er det vel ikke så mange som tjener på at vi, feilaktig, sier at sola snur. Men, uansett, i dag tipper jorda over i motsatt vinkel, og vi er på vei til jul. Og vi er i øygarden nord for Bergen, og vannet er varmere enn hjemme på Bystranda. Men vi voksne fra Sørlandet har alltid trodd at vannet er varmest på Sørlandet. Vi får kikke på gradestokken etter hvert.
Vi har fortøyd i nærheten av en vaskemaskin og Kari er godt fornøyd. Sola skinner innimellom noen regndråper, og vi kan vel ikke få det bedre. Fra dette punktet mot Bergen kan vi velge tre lange passasjer, den indre via Alverstraumen, en mellomkanal med flere muligheter og den ytre langs Øygården. Langs den ytre har jo Marinen klart å senke seg selv uten at Norge er i direkte krig med noen andre enn en oljetanker, så der bør vi holde godt utkikk med «alle tilgjengelige hjelpemidler i bruk» som det heter i sjøveisreglene. I gamle dager på 80-tallet så navigerte sjøfolka på stjernene, månen og sola. Men siden sola snur så da er det vel best å holde seg unna den. Kan jo risikere å være på vei nordover igjen.
Dagen gikk med til rengjøring av ukesvis i båt, vaskemaskiner og støvsuging. Og bunusen lot ikke vente på seg. England mot - ja, nå husker jeg ikke hvem det var Kari skulle se på, men plutselig la en engelsk seilbåt til bak oss, og jeg tenkte å tipse dem om aktuelle steder på deres ferd nordover. De hadde imidlertid ikke så god tid. Etter Brexit hadde de tre måneder på seg fra Tyskland til de måtte være ute av Schengen igjen. Så da innskrenket vi forslagene til godbiter; Alden, Hornelen og Selja. De må snu i Ålesund for å rekke ut av EU. Pussig. Vi er jo ikke et EU-land. Drøftet ulike måter å oppbevare båten i Norge mens de ventet på nye 3 mnd på tur i Norge. Vi takket dem for at nordmenn fikk lov å flykte til England og oppholde seg der til det var trygt å dra hjem. Og så dro vi.
Vi må rekke Bergen "før det stenger". Har lovet Kari å ligge stille i to netter. Bryggen er Bergen, og laget er Brann. Og ingen vant i kampen mellom England - og det andre laget forteller Kari - ganske høyt pga headset og ny kamp under oppseiling. Mens jeg drikker kaffe og kjører gjennom stille kveldshav i Lindås kommune
Vi overnattet i Hardbakke, og bakveggen i bygda er en så hard og klumpete vegg som er nesten umulig å komme opp. Så det prøvde vi ikke. Men folk har bygget sine hus på de tomtene på fjellknausene som kunne «utvikles» som det heter på moderne språk. I gamle dager ville de vel sagt at dersom det går an å bygge en vei opp dit og føre opp strøm og telefon så bygger vi. I etterkant kommer påleggene om vann og kloakk. De samme vaffeldamene så ut til å ha det like hyggelig på frivilligkontoret som sist gang vi stoppet her.
Vestlandskysten har et effektivt kystsamband som gjør det lett å være turist på øyhopping eller skjærgårdsturer. Bli med postbåten til Utvær, Norges vestligste samfunn eller kajakkpadling eller fjellturer. I gamle dager tok det 12 timer å komme til Bergen, men med dagens hurtigbåter kan øyfolket ta en dagstur til Bergen. Og mekanikeren på den ytterste øy kan få tilsendt maskindeler til brygga allerede neste dag, eller samme dag om han er heldig. Det er ikke alle som kommer til å få bro eller tunnel. Men det er en fremtid for kystbygdene så lenge Norge fortsatt kan levere frisk fisk til verden. Eller fisk til en frisk verden?
Men utålmodige Harald hadde lyst å bevege seg videre, og vi forlot Hardbakke og kom uti stille hav over til Gulenområdet. Her starter den 50 mil lange Sognefjorden. Det er bare cruisebåter som gidder å kjøre helt inn. Vi begynte å lete etter små smale kanaler for her ute i skjærgården er det, om mulig, enda flere øyer enn i forrige distrikt. Vi endte opp i «Svartesundet» som på kartet har et grønt felt, altså nesten tørt land i fjære sjø. Vi så på fjellet at vannet var ganske lavt, men dersom vi skulle gå på grunn så hadde vi minst en meter med flo sjø for å komme løs. Kanalen var godt merket så her hadde det vært folk før oss. Ute av synet for innfødte så ble det sjøbad i 14 grader
Turen fortsatte, etter Kari sin anvisning, til Byrknes. Dette tettstedet så ganske gudsforlatt ut på sjøkartet der bygda ligger direkte ut mot storhavet. Vi fortøyde ved det som skulle være gjestehavn og gikk for å utforske stedet. Og her ble veier gravd opp for å legge ned kabler og infrastruktur, vei, vann etc. Skole, barnehage, butikk, og bak neste hjørne hadde en lokal helt spandert en liten park med flere skulpturer. Så når parken får vokse til og entreprenørene er ferdig med veiene så blir dette flott. Butikkpersonalet snakket ukrainsk eller russisk. Jeg hører ikke forskjell, men jeg fikk kjøpt nye lesebriller for gamle menn etter at de forrige ble ofret på fjellturen for et døgn siden. Kari synes nå at denne turen går litt fort for nå ville jeg flytte oss videre til Austrheim, i ly for den voldsomme vinden som er meldt i morgen.
Vi passerte nok en tverrgående fjord, og oljealderen kom til syne. Vi passerte Mongstad og stor trafikk av større fartøy.
Så etter en times endte vi opp på Kilstraumen brygge med vann og strøm og alle fasiliteter. Etter middagen var det fotballtid for mor og katten, dvs Roger ser ut til å ha glemt målstilingen i kampen
Dagen ble ikke som planlagt. Den har det for så vidt aldri vært. På båttur styrer båten de viktige avgjørelsene, og så kan man trosse det – og dermed oppleve dårlig vær og høye bølger. Men i dag var det helt nydelig. Jeg våknet tidlig i det fine været og fikk mors tillatelse til å dra i vei fra nydelige Kalvåg. Sist gang vi var her for tre år siden så gjorde vi mye rundt Florø-distriktet så målet var å komme over Frøysjøen til «neste avdeling», Solund. Etter et par timer ble det "blåst til" frokost og både mor og katten måtte innfinne seg. Tåka på land hadde lettet slik at vi kunne se hva vi forlot og hva som kommer. Norskehesten. Vi hadde egentlig tenkt oss den vestligste sivilisasjonen i Norge, Bølandet og Værlandet, små paddehatter utafor Norskehesten. Men jeg hadde ambisjon om Norskehesten, 480 moh. Hvorfor den kalles Norskehesten kan være at den likner en hesterygg, men øya heter Alden. Pip, pip, pip. En alarm skriker midt i frokosten. Jeg ser temperaturmåleren står i pik og skruer av motoren. Godt å være langt til havs og stille vær. Dette hadde ikke vært særlig sunt utafor Stad i pålandsvind og 3 meter bølger.
Vi roer det hele ned og lar motoren kjøle seg mens jeg tar oppvasken og mor bader. Tenker mye roligere tanker under en oppvask. Når skuta var ship shape åpnet jeg ferskvannproppen i motoren, og der var det ikke mye ferskvann. Men den skarpe dunsten av radiator på gamle biler som alltid kokte. Folk med elbil vet ikke hva dette er slags lukt. Ikke folk uten elbil heller. Jeg fylte på resten av kaffekjelen, altså uten kaffe og måtte fylle den mange ganger. Her var det tomt. Men det rant ikke ut, og vi fortsatte turen. Mot Norskehesten. Kari hadde vel antydet at det fjellet var uaktuelt. Hun kunne jo trekke dette «ryggoperasjon-kortet». Vi la av gårde med tursekk, niste, førstehjelpsskrin og godt humør. Hadde ringt min skipperfetter som ga meg opplysninger om et verksted i Solund som jeg visste om. Men verksmesteren var ikke hjemme før på kvelden.
Ca 350 meter over havet snudde vi. Da var vi ferdig med den krappe oppstigningen, og vi gjorde som Arne Næss sr. Han pleide å snu like før toppen. Hvorfor? Fordi han visste at han kunne klare den siste biten, men det var en tilfredsstillelse å la være. Siden det var et stykke «vanlig fjell» opp til toppen så trengte vi heller krefter til å gå ned. Det er vanskeligere.
I kveld ligger vi på ryggen i Hardbakke på Solund og slikker våre ømme knær. Men jeg er veldig imponert over Kari. Det var jeg som faktisk sa stopp. Nå snur vi.
Etter fjellturen på Norskehesten fortsatte vi på flatt hav i fullt solskinn, men i sakte tempo. Vi fant verkstedet.
En utrolig aktivitet og kompetanse, på ei vegløs lita øy midt i havet. Verkseieren sa rolig at «Yanmar? Drypper? Da holder du øye med tempen, fyller og vann og fortsetter hjem. Så vurderer du å kjøpe ny vannpumpe en annen gang.» Dette her var tydeligvis ikke Viking Star på Hustadvika. Vi dro videre ned til Hardbakke. I morgen skal det blåse. Eller ikke blåse. Yr er ikke helt sikker
Kari tok et bad i 14 grader før vi beveget oss rundt Hornelen. Oppi fjellet så vi Via Ferrata-ruta på over 800 moh. Så en lang "kjedelig tur" hvor vinden kom midt i mot før vi svingte inn til nydelige Kalvåg gjestehavn. Og her:
Vi har passert Stad og kommet i Vestland fylke. Våknet til regn og høy fotballyd. Målet på Selje var å bestige Risnakken, 145 moh i en veldig bratt kleiv. Kunne se ut som St.Sunniva ville gi oss en ostebit på veien, men det var en av steinene som hun fikk til å rase ned over hula de gjemte seg i for over 1000 år siden. Ost eller ikke, vi kom oss opp til et flott utsiktspunkt over Selje og alle fotballkampene som foregikk for yngre aldersklasser denne helga. På toppen, derimot, var det en dagsturhytte og masse lekestativ for både voksne og barn.
Tror ungdom i hele Møre og Romsdal og Vestland spilte fotball på Selje denne helga
Så gikk turen til Silda og møte med en av Kari sine skolekamerater. Fra Silda skuer man inn over rolige, høye fjellmasser og lange fjordarmer.
Deretter gikk turen et par timer til vakre Rugsund, et handelssted fra 1600-tallet, og noen forsøker å vedlikeholde dette vakre stedet.
Endelig var det tid for morgenbad igjen. Min mors barndomsøy, Remøy, betyr også ulike fettere og familie. Hun hadde 64 søskenbarn, og hadde ikke lekekamerater som IKKE var familie. Hvor mange tremenninger jeg måtte ha vet kanskje min familiekrønikefetter. Og det visste han, 159 tremenninger. Min digitalfetter kom og hentet oss til kaffeslaberas med min fiskefetter og globetrotterfetter, og da er praten fort i gang. Inngifte påheng kommer vanskelig til ordet.
Om Remøya er full av familie så er fugleøya Runde full av fugler, og ulike skyttere var utstyrt med større zoomlinser enn det var plass til i fotobagen
Campingplassen var allerede overfylt av fugleinteresserte og interesserte. Og de som ikke ville betale stod parkert på de utroligste steder.
Men, de solgte faktisk den kattesanden vi ville ha på Bunnpris, i nabobygget. Imens stoppet alle fotografene opp foran den billigste båten i havna
Så begynte havnen å fylles så mye at vi like godt dro til mammas fødested, Remøya
Vi forlot den vakre utsikten fra Molde. Cruiseturistene ble busset opp til et høyere punkt i regnet og noen ble raskt fraktet ut med RIB, og i det øyeblikket det ene cruiseskipet pakket sammen og forlot Molde så kom det et til, og når de hadde sett den vakre utsikten fra Molde kom Hurtigruten. Med andre ord, full timeshare på brygga. Mens vi bare anbefalte våre nye engelske venner i nabobåten å dra til Sørgjeslingan.
Fjørtoft er for både Kari og meg en sterk ungdomsopplevelse, selv om vi ikke kjente hverandre da. NGU (Norges Godtemplar Ungdomsforbund/Juvente) hadde landsmøte der i 1973. Øya som den gang hadde over 400 innbyggere ble oversvømt av 400 ungdommer fra hele Norge. Det var planlagt landsmøteforhandlinger i en fabrikkhall, men måtte flyttes til samfunnshuset. I samfunnshuset var det ulik underholdning planlagt av øyas ungdommer som måtte omrokkeres. Overnatting i telt, og det regnet hele helga. Det som forbauset meg var hvor langt det var mellom de ulike arena. Vanligvis føles jo både avstand og størrelse litt mindre når man vokser til.
Den legendariske nattklubben holdt til i dette båthuset. Ingen sov på flere døgn. Saxofonisten Sigurd Køhn hadde akkurat fått sin første saksofon, og den bar 14 åringen på hele tida. Han sov stående i nattklubben, og saxen sov sammen med han i den dyvåte soveposen.
Det finnes to kategorier ungdom fra denne tida.
De som var på Fjørtoft og de som tror de har vært der pga alle historiene. Og
vi maste hele tida på «Hokus Pokus» m/ gruppa Focus. Takk til min mentor fra mine første år i NGU,
Arild, for guiding rundt på Fjørtoft. Nå har øya knyttet sammen med alle
Nordøyene gjennom broer og tuneller til fastlandet, og det foregår mye viktig
industri og fiske på øyene.
Vi tok Hustadvika. Det var lite vind men fortsatt stor dønninger på 2-3 meter. Hustadvika er utsatt og det er grunt, men likevel flott å se gårder og hus inne på land. Det må ha vært et mareritt å være ombord i cruiseskipet som holdt på å strande her.
Vel, det var nazistene som beordret men norske firma som bygde. Men tenk om all den energien hadde blitt brukt til noe samfunnsnyttig. Da og nå!
Resten av resten kvelden ble tilbrakt sammen med fetter og fettersvigerinne. Kan man kalle henne det? Godt å oppsummere litt familie når årene går
Lettere skydekke men fare for regn da vi flyttet oss til fuelbrygga. Der holdt en lang, smal seilbåt på å fylle. Båten hadde seilt over fra Amerika, overvintret i København og nå på vei til Lofoten med en ung kaptein og to eldre gubber. Han ene ble så forelsket i Skarv at han var på gråten mens det smykket han seilte med var plutselig glemt. Vi ga dem noen høydepunkt vi synes de skulle oppleve; Sørgjeslingan, Lovund etc. De navigerte i første rekke på en turistkatalog - utover sjøkart da. Og der finner du knapt Sørgjeslingan.
Vi sa farvel og satte av gårde til et litt utsatt nes vi måtte runde før vi satte inn i svært rolige farvann rundt Averøy. Foreløpig mål var det gamle handelsstedet som Ragnar Thorseth utviklet en gang. Iflg hotelldirektøren var det ventet oppunder 100 gjester, og alle senger/buer var fullbooket. Usikkert om det var mulig å få mat etc. Jeg for min del synes vi hadde fått nok med et glass og insisterte på å dra før det dukket opp 100 trillebagger. Sikkert veldig koselig sted og utrolig spesielt å være på seminar, men glansen av Thorseth var liksom borte for meg selv om det var bilder på veggene. Et gammelt handelssted som i høyeste grad fortsatt var et handelssted.
Vi dro av gårde, og forsøkte å få fotografert et av de mest fotograferte broer i Norge, på Atlanterhavsveien. At en moderne brobygger til de grader har klart å unngå rette vinkler, rett retning og all slags form for effektiv brobygging skal du lete lenge etter. Og derfor skal alle ta bilde av seg selv eller alle nye bilmodeller skal fotograferes på denne broa. Veldig tøft.
Vi fortsatte med plan om å ta oss av Hustadvika, eller Hustadbukta som er den hardeste strekningen på Hustad. Det ble for voldsomt, og vi snudde og fant en liten båtforeningsbrygge på Krokholmen med strøm. Da er vi reddet og Kari får se sine 10-kampkjemper i rolig tempo. Vi blir her til vinden løyer, og gutta i «Lygarbua» var på plass med dagens lygarhistorier mens de studerte oss spise stekte pølser i potetmos. En riktig middag i vinden. Vi måtte slå fast at vi er ikke på "badetur" men opplevelse. Og det kan slåes fast at alle nordmenn har visst båt og hytte og tyskere elsker å fiske
Våknet til regn men forventninger om et storslått Kristiansund. Først et oppdatering. Kristiansund ble bombet i 4 dager i aprildagene 1940. Ikke fordi verken kongen eller gullet var her, men i flg noen kilder så ønsket nazistene å rydde havna for folk og gamle bygg og opprette en militær base. Kristiansund ligger svært strategisk mellom sørnorge og "nordnorge".
Ja, det er jo land selv i 2024 som har lært noe der. Helt grusom nedbombing av hus og folk uten varsling.
Gjenoppbyggingen var en av de mest kostbare i Norge, og byen bærer litt preg av endel etterkrigsbygg, men ca 30% av byen ble rasert den gang.
En turistattraksjon og mye brukt lokalbåt for Kristiansunds befolkning er Sund-båten. Vi var så helige å få reise med den gamle. Dvs i samtale med skipperen så er dette en replika, men de har til og med satt inn den gamle, fungerende dampmaskinen som fyres opp en gang i blant. De lange, høye broene som binder byen sammen er ikke for syklende og gående. Det blir for langt, men dette også er lite Venezia hvor mye er skipsfart, stor oljevirksomhet og selvfølgelig fisk. Et velsmakende "Fishan" (fish & chips) hører med
Vi sovnet med utsikten ut av Veiholmen havn på Smøla
Og våknet til sol og blikkstille hav
Det er ikke særlig interessant å ta bilder av tusenvis av skjær og flatt hav. Men etter noen timer på kryss og tvers dukker dette huset opp. Man blir forundret over hvor store hus som står på den ytterste, ensomme holmen. Hva gjorde de her?
Takk til fiskere og sjøfolk som ble loser, som bygde varder, som satte opp staker. Takk til kartverket som oppgraderer kystens vegmerking, som opprettholder fyrlykter og merker gamle staker med pil og farge.
Etter at Skippo-kartet mitt ikke lenger viser mer enn NAFs vegbok har jeg forsøkt å komme rundt Smøla på gamlemåten. Altså; finne ut hvor jeg er og hvor jeg skal – uten GMS-plotting i kartet. Og det har vært overraskende slitsomt. Veldig glad for at denne 10 timers-turen har vært i flatt hav og glinsende sol. Vi har tatt badepauser i solen og studert dette fantastiske flate, kompliserte landskapet.
Så får vi håpe at denne bestefaren som slåss om å få styre verdens største våpenmakt ikke skrur av GPS for moro skyld på 85-års dagen. Da ville det blitt kaos på alle verdens hav. For det er ikke mange lenger som mestrer å navigere på sol og måne. Men man kommer seg rundt med et kart og retningssans så lenge det finnes vegmerking
Dagen startet med sol fra klar himmel, morgenbad og tur rundt på Hopsjø kystkultursenter hvor en virkelig ble satt tilbake til en tid når trønderne rodde eller seilte til Bergen med varer. Dette var et viktig handelssted og møtested med stor handel. Imidlertid er ikke Hitra kirke 1000 år gammel slik vi trodde. Den er knapt 100 år.
Turen gikk i 6 knop mellom holmer og skjær på nordsiden av Hitra før vi satte over til Smøla. Det høyeste "fjellet" på denne store øya er 67 meter, men det meste av øya ligger på 2 moh, og dermed betyr det at skjærgården rundt Smøla er svært grunn. Nå har plutselig et populære sjøkartet Skippo begynt å sende uklare kart og blå felt uten noen ting så derfor er jeg glad for at det gamle digital-kartet virker, men her virker ikke GPSen lenger. Så plutselig måtte vi begynne å navigere slik folk gjorde før 90-tallet. Og det var ikke lett i denne skjærgården. Gjorde et feil valg ved en stake som verken pekte eller var merket, og plutselig var vi midt i "åkeren". Men med Kari på baugen klarte vi å ta oss tilbake til leia.
Veiholmen, eller Veidholmen, for et sted. Fra å være noen holmer LANGT uti havet, nord for Smøla er dette blitt en turistmagnet. På 1920-tallet fylte de igjen alle innløpene til havna, tømte ut alt sjøvannet, og begynte å sprenge vekk alle skjær i den indre havna. Dette gjorde de flere i flere år. Dvs om sommeren, når fiskerne trengte havna, ble den fylt opp, og på høsten ble sjøvannet tømt igjen. Egentlig helt utrolig. Og steinen som ble sprengt vekk ble kjørt på jernbanespor ut til der moloen skulle lages til vern mot havet. Her er så mange restauranter og ulike etablissementer at vi mistet helt oversikten. På 1970-tallet ble det bygd moloer, broer og fyllinger for å få veg ut til Veiholmen. På kartet likner dette mest på KeyWest.
Vi satte av gårde i nydelig solskinn og flatt hav. Denne delen av ytre Fosenhalvøya fremstår veldig hyggelig og full av øyer og skjær. Men før det, et siste farvel til bilferga «Rosendal» og alle de andre bilfergene som venter på døden. Det ser litt stusselig ut når de ikke er bundet med brest og spring, koblet til strøm og med gode fendere seg imellom. Her er de knyttet sammen med noe nylontau og ligger konstant og dunker borti hverandre.
Våknet til sol, kondens på vinduene var forsvunnet, men kaldere i vannet. Nå bare 11 grader. Under frokosten dukket min nye Sandøybåtvenn opp og dunket i kalesjen. Han hadde et søsterskip liggende hjemme i Trondheimsfjorden, og snart kan vi oppdatere Sandøybåteweben. Han kunne for øvrig korrigere litt fisketuristregler. Det er maksgrense på 18 kg, og får du en større «trofefisk» må du enten kutte av tilsvarende kg eller ta et bilde til skrytesiden din. Det han likte mindre var de som kun kuttet av «koteletten» og kastet resten uten verken å bløgge fisken eller spare på andre næringsrike deler av fisken. Men fisketuristene fyller skuldersesongene og de vet nøyaktig hvor fisken biter utfra sine medbrakte kart.
De rister nok bare på hodet av oss som kjører kysten opp og ned og strikker
Denne delen ga oss nærmere kontakt med holmer og skjær og grønner lunger
Det er et område full av utfordringer. De mye omtalte vindmøllene står ikke samlet på en fjellknatt. De 277 vindmøllene er spredd utover et enrom fjellområde, det er bygd tilførselsveier og strømmen skal selvfølgelig føres ut gjennom nedgravde kabler. Her et lite utsnitt av fjellområdene.
Den synlige yrkesproduksjonen i dette området er rorbu og fiskeoppdrett. Og nettopp turisme og fisk er det Norge fortsatt skal leve av, uavhengig av fremtidig oljevirksomhet.
Vi rakk å spise Trøndesodd på Hitra før det er slutt på Trøndelag fylke. Vel fortøyd ved kystkultursenter vi skal utforske i morgen. For nå satte regnet inn for fullt.
Men først; etter å ha forlatt Fosenhalvøya beveget vi oss ut i et helt annet landskap. Et hav, men tidvis ganske grunt, men skjermet av de ytre øyene. Sol, flatt hav og tålmodigheten får prøvd seg i 7 knop. Det skulle gi 2 timer over til Hitra – i et øredøvende bråk (!). F35-flyene flyr stadig over oss, og lyden rekker nesten ikke å nå oss før de har landet.
Det får meg til å reflektere litt over dopler-effekten. Mest kjent er lyden av en bjelle ved en jernbaneovergang. Når du nærmer deg i tog høres lysen høyere i frekvens, og når du har passert blir tonen lavere i frekvens. Det vittige er at når jeg konstant hører på motorens gang, og hører at den går jevnt, og er trygg, så skvetter jeg av og til dersom jeg foretar en rask bevegelse bak til kaffekoppen eller frem til rattet. Da høres det ut som motoren fusker eller går ujevnt et lite øyeblikk. Ganske ubehagelig.
Fisk – det handler om fisk her.
Fiskeoppdrett – fisketurist – fiskerier
Det kan lett bli en konflikt mellom turistnæring og lokale fiskere. Hvor mange kilo fisk kan alle de tusentalls utenlandske fiskerne ta med seg hjem. 18 kg. Og dersom du har fått en «trofefisk» kan den veie mer – i ett stykke. Men de færreste har med seg 18 kg fisk. De har 18 kg eller mer - med filet eller enda verre, bare de beste stykkene av fisken. Resten? Men fisketuristene bemanner rorbuene slik at sesongen varer mye lenger.
Vi er ikke helt enig her om bord om yttersiden av Fosen er flott eller kjedelig. Det er vakkert, og på antall fisketurister så er det ikke tvil om at dette er et eldorado. Det er mange åpne strekk, og i dag fikk vi en del «gammel» sjø fra gårsdagens vind. Gammel sjø er ekkelt fordi den kaver seg alle veier når den ikke har en vind som styrer seg. Det er mye energi i havet.
Under rundingen av fyrtårnet, Buholmsråsa, ble det store dønninger, men jevne. Resten av dagen gikk delvis i tåke og regn. Godt å koble til strøm på gjestebrygga i Stokksundet
Skipskatten, Roger, trives heller ikke når det er for mye
gammel sjø, men ved siden av matmor går det bra. Ellers har katter en utrolig
evne til øyeblikkelig å finne det punkt i båten som har minst bevegelse. Han er
nok litt på vakt under hele seillasen, men når vi legger til og stopper motoren
sovner han.
Dagen startet med en fin rolig tur utover Flatanger, men da vi nærmet oss nordspissen av Fosenhalvøya fikk vi store dønninger pga vinden dagen før. Så det var behagelig å legge til på Småværet. Her var jeg for 19 år siden, og trodde jeg kjente meg igjen. Det gjorde jeg ikke. I 2014 brant 64 hus ned i en lyngbrann, og hele samfunnet var bygd opp igjen i 2016. Så det var ei ny bygd, men fortsatt grusveg, restaurant og gjestebrygge med strøm. Så kom det en seilbåt, og så blåste det kraftig opp, og så kom det en seilbåt til. Og så kom en gjeng med tyske fisketurister, de som egentlig hørte til her, men da hadde vi allerede opptatt det meste av bryggekapasiteten, så noe forvirrende måtte de tre sine små utleiebåter på innsiden. Utrolig hvor mye fiskeutstyr og remedier de klarer å ta med seg ut på feltet. Restauratøren, som forøvrig mistet alt hun eide i brannen, fortalte at de kan ta med seg 18 kg fisk (ferdig filetert) hjem, men på varebilene tenkte jeg at det står større frysere inni der. De ser nok rart på oss som foretrekker å strikke genser og lese bok om pedagogikk på 40-tallet. Men hvem har det fineste lunsjmåltidet?
Siden vi tror vi fant gjestebrygga, men den var uten tilgang til noe, bare løst hengende i hver andre, anslo vi at det finnes ikke gjestebrygge i Namsos. Men ulike former for rock fant vi.
Men først «Klompen». Siden Kari har vært gjennom en vellykket ryggoperasjon er hun veldig klar for fysiske utfordringer, og rockeklumpen var første Namsos-mål. Vi satt avgårde opp en kronglete, bratt sti, tidvis med rekkverk over stupbratte skråninger, og til slutt belønnet med utsikt over Namsos.
Etter at «sko-skatt» kr 50,- var vipset fant vi en helt vanlig, asfaltert vei ned på baksiden
Men denne veien har sin egen historie. Jeg har vært en stolt medlem av NGU (Norges Godtemplar Ungdomsforbund) siden jeg var 14. NGU bygde opp et nett av hytter for ungdom. Uansett økonomisk bakgrunn hadde alle ungdommer råd til å bruke disse eiendommene. I Namsos hadde NGU ei lita hytte med vaffelsalg på toppen av Klompen. På 1950-tallet satte de i gang en pengeinnsamling for bilveg til toppen, slik at alle kunne få tilgang til denne utsikten. Nå var det bygd ei forholdvis ny bu med panoramautsikt.
Vi registrerte ikke om det hadde vært noen rockere her oppe dagen før. Men NGU og rock har alltid hørt sammen. NGU arrangerte den første rockefestivalen på Jordal Amfi i 1956.
Letingen etter Rock City fortsatte. Vi var innom et av butikksenterne. Ulike former for barter kunne minne om svært eldre rockere, men vanskelig å tyde.
Vi var innom «vinsjan på kaia», men heller ikke her satt den noen, men alle tekstene til DDE var som slått inn i stein langs gelenderet. I tillegg er boligkompleks "Rock Garden B"
Vi forlater en pen liten by, basert på skog og tømmer, og som satset på rock som opplevelsessenter. Joda, det finnes en Åge-avdeling i Namsos kino, og det står fortsatt Rock City på døra, men de kjente rockerne her er vel stort sett på norske veier og spiller for resten av Norges befolkning.
De byene som har fått tildelt statlige institusjoner som for eksempel Brønnøysundregisteret har fått en viktig institusjon for «evig tid». Det er kanskje ikke like rocka som ekte rock. Men de stedene som gjennom lokal entusiasme har forsøkt å etablere knutepunktkultur er helt avhengig av statlig politisk vilje over tid. Og den varierer med den politiske vinden.
Etter å ha navigert oss ut mellom Namsos plastliga 35-45 fot passerte vi igjen det som kunne minne om ei gjestehavn.
Etter flere timer i 5 knop, nesten så vi får tilbake diesel i returslangen passerte vi et nes og fikk vind med styrke 17 i kastene, men det var svært kortvarig. Til slutt kom vi til ei lita bygd, Lauvsnes hvor de hadde både gjestebrygge og strøm og middag. Mange av de tysktalende vi treffer har reist langt for å dra ut og fiske i vindstyrke 18 og regn. Men jaggu har vi også reist langt for å varme opp litt bacalao.
Vi sa farvell til en stor overraskelse midt uti Folda, og satte kursen mot Namsos. Vi fikk litt sjø over på tvers av Folda. Det har blåst opp litt, og den lokale fiskeren på Sørgjæslingan advarte oss mot neste dag. Etter et par timer begynte vi på den lange innløpet til Namsos. Dvs det er tre løp, omtrent på lengden fra Kristiansand til Grimstad. Men vi ville inn.
Fjordarmene er stille, lite bebyggelse, men store oppdrettsanlegg. Det er tydelig gjennom historien at Norge har levd av fisk, lever av fisk og kommer til å leve av fisk – om vi tar vare på bestanden og verdiene. Og siden oppdrettsanleggene har tilgang på norske fjorder med rent vann så er det vel ikke så rart at verdiene ikke bør legges til et fjell-land midt i Europa.
Så kom vi for sent til Namsosfestivalen.Mens gutta pakka ned gitaren til Åge så tok vi en runde i Rock City. Du kan handle på REMA1000 Rock City eller bo rockehotell eller kjøpe leilighet i Rock Garden til 4,2 mill. Men hvor er Rock City?
I den første sommerdagen våkner vi til litt grått vær i Rørvik. Byen med 3-4000 innbyggere og minst tre kjøpesenter midt i sentrum. Det litt spesielle er at nordgående- og sydgående hurtigruter møtes her en halvtime hver kveld. Men det regnet i går så da gikk jeg glipp av det.
Vi så ikke så mye folk, utenom bobiler og enkelte lokale biler så vi inntok Norveg, kystkultursenteret i Rørvik, et flott bygg fra 2004. Men vel innenfor døra smalt det avgårde med live-musikk kl. 11.00, og kafeen var full av vår aldersgruppe ++. Vi inntok et bord med bløtkake og kaffe og fikk overvære en boklansering av Olemartin Evensen. Olemartin har fotografert hele sitt liv, og etter hvert i innledningen skjønte vi at Olemartin har kun 50% syn på det ene øyet. Og da blir det interessant hva han ser. Bildene bar preg av et indre liv, og han sa at han ser andre ting er dere som «stiller skarpt» hele tida. Interessant perspektiv. Det var omtrent som å studere et maleri der det ikke gikk ut på å se hvilken dybdeskarphet som var valgt. Han fortalte at han selv ser flere bilder når han ser rundt seg. Kanskje han mente flere fokuspunkt. Jeg vet ikke.
Jeg begynte å se meg rundt for å se hva jeg synes var interessant i dette spennende lokalet. Lyset skinte ganske så fokusert på skiltet over døra, mens blikket mitt fokuserte på et manglende lysarmatur like over hodet mitt. Det var så høyt oppe at man ikke har tilgang uten stillas. Så det var kanskje grunnen til utsettelsen? Kanskje monteringen ble glemt allerede under byggingen slik at det manglet allerede da jeg var her i 2005? Uansett et flott senter og flott utstilling.
Men Kari fant både islandsgensere, votter og gjenskapte glass fra vikingetiden, men valgte tilslutt ut et silkeskjerf. Slik er vi forskjellig
Så var det på tide å forlate både dusj og vaskemaskin i
Rørvik og begi oss ut til en prikk på kartet.
Hadde vi ikke lest om dette fiskeværet så hadde vi aldri tenkt at det lå der.
Jeg har passert Folla tre ganger i mitt liv, men de skjærene der ute har sett
ut som skjær.
Stor var overraskelsen når et helt spesielt fiskevær dukker opp. For hundre år siden kunne det ligge 500 fiskebåter her for å fiske skrei. Når 4000 fiskere kom ble det omsetning. Sørgjeslingan hadde flere butikker, pensjonat, skole, og da sentraliseringen satt inn på 60-tallet så forsøkte Vikna kommune å stimulere bosettingen med å føre ut elektrisk strøm og vann. Men det var for seint, og hurtigbåtanløp, skole og butikk ble nedlagt på slutten av 70-tallet. Etter konkurser og forfall overtok kommunen og husene ble rehabilitert. I brosjyren ble det nevnt både sykkel, restaurant og butikk, men det må være i sesongen. Flesteparten av de 90 rorbuene som fiskerne hadde bygd gjennom tidene var enten revet eller flyttet. Jeg lurer på hvor mange sånne prikker i havet vi har kjørt forbi til nå. Hvor mange bor det egentlig i Norge?
I storhetstida så jobbet det 16 bak disken på butikken her.
Fiskerne bodde tett som sild i tønne, og tuberkulose ble et resultat av lite renhold og trangbodhet.
Etter hvert ble det ansatt piker som gjorde rent og det ble opprettet sykeordning hvor alle betalte inn slik at dersom en fisker ikke fikk med seg noe hjem så var han sikret. Det var strenge regler for å holde søndagen hellig, og ingen fikk ro ut før klarsignalet var gitt om morgenen. Etter hvert som det kom maskin i båtene og fisken flyttet til Lofoten så flyttet fiskerne etter og utviklingen på Sørgjæslingan stagnerte. Vikan kommune overtok konkursboet og musevirksomheten til Norveg tar seg nå av oppgradering av fiskeværet, utleie av de samme bodene til overnatting. Og butikken holdes åpent. Det går hurtigbåt ut fra Rørvik og Namsos i sesongen slik at man kan oppholde seg et par timer eller overnatte.
En vannvittig overraskelse fra en prikk i havet. Kan anbefale alle en tur til Sørgjæslingan
Det er litt synd på oss. Nå har det regnet en times tid. Og jeg er på Leka for tredje gang i mitt liv, og har enda ikke fått se dette gule fjellet som stammer fra jordens indre. Og jeg vet ikke om jeg gidder å vente til regnet slutter. De to nederlandske båtene vi ligger sammen med hører ikke sammen. De bare oppdaget hverandre på AIS (skipenes overvåkingssystem) og innrømte at da går de gjerne til samme havn. Den ene båten er veldig fin, men sliter med vannpumpa. I den andre båten bor de fast og har overvintret i Trondheim. Og de ble overrasket over at båten vår bare var 30 år. Vi er så forskjellige, og vi ser det vi tror vi ser. Og det vi ser stemmer ikke alltid. Vi sitter her med minst tre digitale kanaler ut av båten, mens de dyre skipene rundt oss leter etter WIFI på land. Lensepumpa mi virker.
Vi har alle ting som virker i livet vårt, og noe som ikke virker. Og denne balansen er forskjellig fra person til person, eller familie til familie. Det fordeles ikke likt. Periodevis kan det være svært ulikt om man for eksempel blir syk, mister jobben eller opplever vanskelige situasjoner. Men selv i den vanskeligste situasjon har mennesket et overlevelsesinstinkt. I Norge har vi historier fra konsentrasjonsleirer eller krigsseilere som blir torpedert. Noen kommer hjem ødelagt for livet, mens andre klarer å løfte seg eller får hjelp til å løfte seg. I de pågående krigene, og mest kjent blant oss i vesten er Gaza og Ukraina, blir det produsert krigsoffer i stor skala. Mange av dem kommer vi til å treffe i Norge. De kan ha psykiske sår som vi ikke ser eller de mangler et bein. Totalt sett føler jeg meg ganske heldig – til tross for at det altså regner.
Når man reiser på lang tur blir noen ting litt tydeligere, selv om disse tingene gjelder også på små turer. Kari er reder. Jeg er skipper. Jeg var sjåfør i en bil jeg kjørte fra Sandnessjøen til Kristiansand og retur. Som bilsjåfør i leid bil så svingte jeg på rattet, fylte bensin og hadde vikeplikt for trafikk fra høyre. Dersom bilen stoppet ville jeg ringt til leiebilfirmaet.
Som skipper har jeg ansvaret for å finne en trygg vei – eller lei. Men den skal ikke være for trygg. Vi er på opplevelsestur. Jeg har ansvar for mor og katten. Jeg forsøker å unngå å dunke borti brygga når det blåser ved ankomst. Jeg lytter konstant til motoren fordi det er eneste fremdrift vi har, og dersom den stopper så stopper ikke båten. Jeg snuser stadig etter lukter som kan avsløre tilløp til brann eller overoppheting. Jeg pumper båten hver time for å sjekke at lensepumpa virker, og at båten ikke tar inn ekstra vann. Jeg sjekker dieselnivå, matforråd, vannmengde og gassmengde.
Jeg gjør alle de samme tingene som mannskapet på Hurtigruta. Men de fordeler ansvaret på flere mannskap, og de har selvfølgelig et mye større ansvar og mye større mengde. Men skipperen har likevel det totale ansvaret. Ansvaret mitt er like stort her i nordnorge som det er det øyeblikket jeg passerer Dvergsnestangen i pålandsvind. Viking Star holdt på å havarere på Hustadvika fordi de tok en (for) stor risk. Men vi vil vel egentlig ikke leve et så trygt liv som forsikringsselskap og vaktselskapene skremmer oss med?
Og før jeg klarte å sette punktum så sluttet det å regne
Han stod og ønsket oss velkommen til Rørvik.
Vi fikk kilt oss inn mellom to fiskebåter til gjestebrygga, men før vi hadde fortøyd fant den ene fiskebåten det for godt og dro. Så den presisjonskjøringen kunne jeg spart meg for. Men flott gjesteanlegg, og det er alltid godt å vite at Redningsskjøita er plassert nedover kysten. Vi har vel i utgangspunktet en redningsskjøitebase hver dag på denne turen, og desto større redningsskjøitene er desto mer utfordrende hav står vi foran
Dagen ble ikke som planlagt. Den har det for så vidt aldri vært. På båttur styrer båten de viktige avgjørelsene, og så kan man trosse det – og oppleve for dårlig vær. Men i dag var det helt nydelig. Jeg våknet tidlig i det fine været og fikk mors tillatelse til å dra i vei fra nydelige Kalvåg. Sist gang vi var her for tre år siden så gjorde vi mye rundt Florø-distriktet så målet var å komme over Frøysjøen til «neste avdeling», Solund. Etter et par timer ble det blåst til frokost og både mor og katten måtte innfinne seg. Tåka på land hadde lettet slik at vi kunne se hva vi forlot og hva som kommer. Norskehesten. Vi hadde egentlig tenkt oss til den vestligste sivilisasjonen i Norge, Bølandet og Værlandet, små paddehatter utafor Norskehesten. Men jeg hadde ambisjon om Norskehesten, 480 moh. Hvorfor den kalles Norskehesten kan være at den likner en hesterygg, men øya heter Alden. Pip, pip, pip. En alarm skriker midt i frokosten. Jeg ser temperaturmåleren står i pik og skruer av motoren. Godt å være langt til havs og stille vær. Dette hadde ikke vært særlig sunt utafor Stad i pålandsvind og 3 meter bølger.
Da vi la til på Leka så ble vi overrasket over at det var fullt i gjestehavna. To nederlandske, en tysk, en norsk og en fra Sveits (?). Vet ikke om det var en flyktning ... men flagget var i alle fall fra Sveits. Det tyske båten het "Leka" fra Hamburg. Hm, mye rart langs norskekysten. Men vi fikk hjelp til å kile oss inn til brygga, og hyggelig Lekadianer (mann fra Leka) tok i mot og fortalte hvor VIPPS-nummeret var. Kunne leie el-sykler, kaker og alle rettigheter på kroa. Det uttales forresten "lekka". Sommersesongen er i gang.
Så forlot vi Nordland fylke. Nesten litt for fort, men vi valgte bort Lofoten og Steigen. En grense for hvor langt i denne omgang. Vi har hatt flott vær, badevann og enorme naturopplevelser. Det er nok litt vinterstengt ennå selv om det florerer med bobiler. Ikke så mange båter, i alle fall ikke norske. Skjærgården er lukket og trygg for de store havdønningene, men vi kan forestille oss hvordan det måtte være i dårlig vær. Alt er tjoret fast. Båten på land. Arbeidsbrakka. Men vi har ikke opplevd dette.
Selv om det er mange likheter med å feriere i bil og båt så ser man mange ting fra helt forskjellig synsvinkel. Vi trenger ikke padle i kajakk eller ta oss til det ytterste punkt. Vi er der hele tida. Men det er litt vanskeligere å komme seg inn på lang og opp i høyden. I dag spaserte vi 4 km for å komme til starten på Torghatten, der de andre hadde parkert. Vi kan ikke legge til pga flo og fjære.
Nordland er «velstelt». Det er tilrettelagt for turisme, og de begynner å komme etter 17 mai iflg svensken vi møtte. Han hadde nettopp møtt en utenlandsk turist som var vel bevandret i verden, men dette, det overgikk det meste.
I morgen skal vi undersøke Trøndelag.
I dag utfordret vi flo og fjære for første gang. Broa var merket med fri høyde 2 meter, men vi rager minst 3 meter, men så var det fjære sjø og god klaring. Tilsvarende har vi kjørt over noen grunner på 1 meter, men da på flo sjø. Vi har imildlertid funnet minst 3 feil i Skippokartet, så helt trygg kan man ikke være
Tyske og nederlandske fisketurister florerer. De drar ut minst to økter om dagen før de må til rorbua for å filetere fangsten. 4 i hver båt er lik 8 fiskestenger. I dag startet de kl. 07.30, men da hadde jo sola skinnet i mange timer allerede.
Vi tøffet avgårde i en skjærgård så tett av skjær og holmer at tross sterk vind ble det nesten ikke en krusning på havet. Vi fikk en rask titt på noen av de syv søstrene før de forsvant bak Dønnamannen, 687 moh
Jeg hadde lyst å oppleve Herøyholmen, et svært trangt innløp til et sted med full aktivitet. Bygging av ny bro som tåler tunge laksetransporter. Kari fant en restaurant som det var fint å nyte en bedre middag mens vinden tok i som verst utenfor.
Ferden fortsatte så inn i et virvar av skjær og holmer før vi endte opp på Vega, og Verdensarv senter.
Verdensarvsenteret på Vega ble opprettet i 2005 og skal ivareta den unike skjærgården på denne delen av Helgelandskysten. Pga det grunne platået før Norskehavet stuper ned på dypt vann ble det et unikt område for fisk og fugl.
Nok en solnedgang på et blikkstille hav. Vi hadde noen timer med sterke vindkast, men så roet alt seg ned, og Kari vant nok en gang kveldens Yatzy. Etterhvert tittet også toppen av Vegafjellet opp.
Jeg må bare bøye meg av respekt fore hvordan fiskere og andre sjøfolk fant fram på Nordlandskysten. På strekningen fra Dønna til Vega ser det egentlig ganske åpent ut – i tåkedis. Øyer så lave og tett i tett med skjær som tidvis er over vann eller under. Det aller meste av denne tiden det har bodd mennesker her har de ikke hatt verken GPS eller elektroniske kart. Og. Ja, mange har dødd på sjøen. Det var vel sett på som et "nederlag" for en los å dø på land. Og brødrene overtok enkene og livet gikk videre.
Strengt tatt ligger vel Polarsirkelen noen km lenger nord, men hvilken turist sjekker det? Jeg. I motsetning til et svært velregulert Lovund så virker Træna mer hippie. Mange morsomme vinduer, utstillinger, kule installasjoner. Kan godt skjønne at noen på disse øyene (Træna er mange øyer) har startet Trænafestivalen. Siden vi hadde tatt dagstur med hurtigbåten så hadde vi ikke mulighet til å bevege oss i øyriket, men vi slappet av i kreative badeinstallasjoner.
Vel "hjemme" igjen hadde Roger passet skuta, men i mellomtiden hadde det kommet flere badeturister, bobiler i solskinnet, folk på supbrett og i kajakk. Det var så varmt at Kari måtte bade før middag.
Dagens arbeidsplass med egen WIFI og flatt hav. Gårsdagens vind hadde absolutt lagt seg, og vi takket vår nabobåt for oppholdet på Bolga. Fryktet "gammel sjø" som vi ofte får sørpå fordi det er så åpent hav, men her er vi liksom "innaskjærs" selv om avstandene er store. Nå sikter vi mot åpen butikk, gass og brød.
Underveis passerer vi det skumle øyet på Rødøy. Trollet har gjemt seg i fjellet.
Men vi fjerner all trolldomsfrykt med kaffegrut. Ingen bølger som ønsker å velte en kaffekopp i dette distriktet.
Kari logger kartet og gir beskjed under Popquiz at vi passerer Polarsirkelen i samme øyeblikk
Det blir grønnere, eller er et bare øynene som ser på det annerledes? Opplevelsen i går med hurtigbåter som knytter det hele sammen gir perpektiv på hvor viktig infrastrukturen er for å holde disse samfunnene i virksomhet. Det er fisken og sikkert turismen vi skal leve av etter oljen, og da må apparatet være i orden. Det må "bo folk i husan".
Elever fra Bolga som evt går på videregående skole på Ørnes kan ta hurtigbåten. Og de bruker egentlig ikke mer tid enn elever fra Stovner som skal til en sentrumsskole.
Men for et bymenneske virker det ensomt å bo i et enkelt hus på Ytterkvarøya. Men traktoren står der, og en eller annen gang på 50-60-tallet forsøkte fortsatt staten å holde liv i dette ved å legge ut strøm.
Noen av øyene ser ut som en robotgressklipper har holdt på noen år. Om det er sauer eller klimaet som gjør det slik har jeg ikke kunnskap om. Jeg er bymenneske.
I 7 knop kommer opplevelsene i passe tempo. Det er mange søstre her. I Sandnessjøen var det syv. Her ser jeg plutselig fire. De er enda mer like enn de syv. Ikke uvanlig. Og bak der er det to tvillinger., Fjellene er så høye og spisse i dette området.
Vi gjorde oss ferdig med en hyggelig nærbutikk på Tonnes. Hadde alt; gass, strømper, panteautomat, og ellers det en bygutt ønsker seg.
Så svingte vi utover til Lurøy/Onøy. Jeg la til her for 19 år siden. Da var flytebrygga helt ny. Sementen var ikke tørr en gang.
Fredagen startet ikke med bad. Det blåste kraftig i solsteiken. Tid for å finne ut mer av Bolga, ei rund øy på ca 2,5 km diameter. Restaurant ikke åpen. Butikk ikke gass. Flott turterreng. Vi gikk tur. Vi passerte skolen hvor noen av barna ble hentet i bil da skoledagen var slutt.
Vi finner ly bak et båthus og nyter sola, men panikken brer seg. Vi har oppdaget at den ene gasstanken var tom. Tenk om den neste er det også. Koking, varme, morgenkaffe. Panikken brer seg i solsteiken. Men, hurtigbåt, nesten gratis. Hurtigbåten kommer fra Støtt, riktignok 20 minutter forsinket pga vind og bølger. Vi suses avgårde i 18 knop og ser turen vår fra to dager siden forsvinne i fort kino. Vi ankommer Ørnes litt forsinket kl. 17.20. Bensinstasjonen lukket kl. 17.00. Det står lass på lass med gassbeholdere og venter på turistsesongen. Vi vender slukøret "hjem", og vi rekker hurtigbåten fra Bodø til Sandnessjøen som ankommer Ørnes kl 17.45. Den svinger innom Bolga, etter en rask tur i 28 knop, med oss to og en tom gasstank. Men fin opplevelse. Senere spiller Bodøglimt med han Patrick, og ekteparet i nabobåten skal også se på kampen. De hadde hatt en dagstur til Bodø med hurtigbåten. Jeg sovner, men blir vekket til kveldens Yatzy. Hun vinner
På hurtigbåtturen var vi innom hjemplassen til tidligere kollegavenn Tasle ikke mindre enn to ganger
Kari startet morgenen med et bad. Iflg vårt termometer var det 11 grader, men danskene i seilbaten bak målte det til 6 danske kuldegrader. Vi vet ikke. Kaldt var det, men 6? Men danskene har oppholdt seg på Helgelandskysten 7 ganger de siste 30 årene, så de er vel bedre kjent
Roger mente også at det fikk nå være det med badetemperaturen, men hvor er maten min, og hvorfor er det en skummel katt i nabobåten? Jeg trodde jeg var enerådende på denne øya
Vi har ikke beveget båten på mange timer. I stedet har vi gått flere steder i denne stekende nordlandssola. Det varer nok ikke evig sier de lokalkjente.
Vi tok oss forbi den værutsatte Kunna i litt mer småkrus i havet. Fortsatte til lokalsamfunnet Støtt men følte oss utstøtt (?), så vi sneik oss under ei bro på lavvann og fortsatte til øya Bolga
Mye vil ha mer. Det er litt trist å snu. Litt trist å kunne se over til de fantastiske, snødekte fjellene som danner Lofotveggen. Men så er det noe med å være fornøyd med det man har, eller det man har bestemt eller det man ble tildelt. Jeg klager ikke et sekund. Minstepensjonist i Norge er luksus for de fleste andre verdensborgere.
Vi gjorde et kort bystopp i kulturhovedstaden, Bodø, for å nyte sommervarmen på en av byens uterestauranter. Grunnen til at Kari smiler så bredt er ikke bare de nye støyreduserende hodetelefonene, men like bak husbonden dukket det opp en av hennes fotballhelter, Patrick Berg. Dere ser jeg sitter ubehagelig skjevt på stolen for at hun lettere skal se at fotballspilleren i tillegg til fotball også har et godt håndlag med barnet sitt. Ikke minst lar jeg meg fortelle at han fikk stoppet en fotballkamp fordi en publikummer brølte "homo" ned på banen. For min del er det viktig at denne fotballspilleren også er i slekt med visesangeren Terje Nilsen. Så da var vårt Bodøopphold fullbrakt.
Fotballhelter i Bodø gjorde godt for mor - i tillegg til flatt hav og full sol
Det værutsatte fjellet Kunna, som man må rundt for å komme videre, speilet seg i havet.
Men vi avsluttet dagens ferd i den gamle fiskelandsbyen, Sørfugløy. En gang bodde det 200 mennesker her, nå fraflyttet, og hadde eget fiskemottak. Vi klarte ikke å telle alle husene, men det er velholdte ferieboliger.
En har god grunn til å stusse over hvilke ressurser som ble brukt for å sikre disse fiskeværene med moloer bygd av kjempestore stein. Fraktet og plassert for at fiskeværet skulle fungere og sikret mot uvær.
Vi ble selvfølgelig tipset av roeren, Bjarte Vestøl, på vei til Nordkapp, om at denne havnen er nydelig. Han har jo i tillegg forkjærlighet for at det arrangeres klatrekonkurranser i disse fjellene. Selve bygda ligger som perler på ei snor under det enorme fjellet. I forgrunnen vurderer Kari om det blir første bad i morgen på den hvite sandstranden
Men her i Gildeskål ble de liggende med "Excelsior" frem til krigshandlingene i Narvik opphørte i midten av juni 1940. Det er mye jeg skulle spurt min far om. Hva gjorde de? Fikk de hjelp? Ble de kjent med noen? Hjemme var det ingen som visste hvor de var. All kontakt med Sør-Norge var brutt i lang tid.
En av mine viktigste, blant norske artister, er visesangeren og bohemen Terje Nilsen (1951-2019). Du har garantert hørt "Mjelle" på radioen, basert på et fjell nord for Bodø. Her ligger en strand som vender både nord og syd, men avdelt av ei øy. Nesten usynlig på langt hold eller høyvann. Så er det bare å spootify "Mjelle" om å filosofere litt
Skarv 2024 er fremme ved snupunktet. Kari sitt ønske om å oppleve Kjerringøy live. Ja,da, det er for tidlig i sesongen, og jada, det er fullt her hele sommersesongen. Men for et sted, for en natur
Vel fremme i Kjerringøy inntok vi siesta i det fri
Skarv kan hvile ut etter nok en tur Norge halvveis på langs. Nå starter en roligere tur sydover
Etter å ha levert leiebilen tøffer vi av gårde i en strålende
sol, havblikk og frokosten ble servert i bar overkropp. Etter en times tid tar
jeg frem PCen for å blogge litt tanker og ser på huskelista «diesel». Fanken,
glemte å fylle. Siden Skarv bare har beveget seg på måfå nordover så legger vi
kursen om Nesna. "Byen" ligger på riksveg 17 – definert som severdighet «Helgelandskysten».
Siden Kari valgte folkehøyskole fremfor 2-årig lærerutdanning har hun nå mulighet
til å sjekke ut hva hun gikk glipp av.
Tenk - bare 2 årig lærerutdannelse
Siden ikke alle liker å bli namedropped i blogger sammen med denne karen så blir dere nå «bare» omtalt som mine venner.
Første hurtigruteskip for dagen passerer sydgående - Kong Harald
Min avfallsvenninne sier at jeg må ta vare på all plast, aluminium, jern etc. Hun jobber i en vekstnæring, søppel. Og når man tøffer avgårde i naturen og ser hvilke utvinningsprosjekter som forsøker å finne flere råvarekilder så blir det klart hvor mye energibesparing det ligger i å pante hver eneste colaboks.
Denne garasjen i Sandnessjøen har, iflg beplantingen utenfor, ikke vært i bruk på flere år. Mulig den er full av hagemøbler, men det er vanskelig å få opp porten. Jeg har en venn som er kjempeflink til å åpne slike garasjeporter. Disse metallgarasjene var i bruk den gang bilene var så små at du fikk opp døra – etter at du hadde kjørt inn bilen. Metallet kunne kanskje vært gjenbrukt. Eller de gamle mobiltelefonene jeg har liggende.
Gi meg strikketøyet sier Kari. Jeg klarer jo å strikke og å nyte utsikten samtidig
Mens jeg fylte forholdsvis billig diesel på Nesna så tok Kari seg en tur i land og meldte fra på skolekontoret, riktignok 50 år for sent, at hun ikke tok plass på lærerutdanningen. Døra låst, selvfølgelig, andre pinsedag
På ei «bortgjemt» vik ligger Vik på Hugla. Et gedigent, men gammelt, tankanlegg fikk meg til å tenke bensin og diesel, men iflg klikk på internett så er dette litt av grunnlaget for oppstart av den viktige Hurtigruten i 1893. På anlegget ble det produsert sildeolje og Hurtigruta hadde den gang direkte anløp. Nå bor det 90 personer sammen med mye elg og ørner og i anlegget pågår det produksjon av settefisk og torskeyngel. For kystens viktigste næring, fisk
Min kraftvenn har gitt meg noen små tall som får enorme konsekvenser for verden. Klikk. Et dataklikk koster energi. 0,3 watt. Ikke mye, men når store deler av verdens befolkning klikker – hele tida? Da er det ikke rart at Google, Facebook og alle de andre store kjøper opp næringseiendommer i Norge med tilgang til kraft – koste hva den koste vil. AI gir oss nemlig en ny utfordring. Et AI-klikk krever 25 ganger så mye energi. Da kan vi begynne å regne. Hvor mange klikk har jeg gjort til nå i dag, og hva genererer det for mine lesere. Hva sier ungdommene i Natur og Ungdom eller andre organisasjoner som er opptatt av forbruk?
Min første GPS fra 1997 er fortsatt en viktig medarbeider for at jeg skal holde kontroll på hvor jeg er når plutselig det online-avhengige Skippo-kartet krever strøm på mobilen og nok gig på abonnementet.
Vi passerer "Tomkjevelen" som rager 922 meter opp av havet. Selvfølgelig bor eller bodde det folk rundt hele øya. Men hvorfor smelter ikke den snørenna som ligger rett i solsteiken. Jeg er 68 år gammel, hvor mange dumme spørsmål er det lov å stille pr år?
På forrige tur i 2005 fikk jeg gleden av å bli vist rundt på Lurøy av min prestefettervenn som den gang var prest på øyene rundt. Ungene stod og tok i mot med norsk flagg og Skarv ser noe bedre ut i lakken. Men når vi nå passerer Lurøy (siden jeg har vært der før og ikke lenger har Petter Dass sin etterfølger til å kjøre oss rundt på øya, kom jeg på en viktig lærdom fra Lurøy. Mye av reklamen vi opplever handler om å være trygg.
På Lurøy var det viktig å låse døra når man dro, spesielt på ferie. Og så var det viktig å sette nøkkelen i på yttersiden av døra slik at naboene skulle skjønne at du var bortreist...... I motsatt fall kunne du risikere at huset var fullt av (ordentlige) sauer når du kom hjem.
Autopiloten jobber mens kapteinen tar noen minutter på øyet, men hun er ikke helt stole på lenger. Store avvik, men det er minst en halv time til nærmeste fare.
Etter middag, oppvask og passering av koselig område ved Grønnøya begynner vi på siste timen inn til dagens bestemte stopp; Ørnes, med både dusj, strøm og gjestehavn - kanskje. Vi får se om sesongen er åpnet her
Hyggelig 17mai i Kristiansand gjennomført og ryddet, og etter 25 timer i bil var jeg veldig spent på om Skarv fløt. Ved ankomst småbåthavna i Sandnessjøen styrtet jeg ut av bilen som om fanden var i hælene, og kvinnen og katta satt ble overlatt til seg selv og alle kolliene vi hadde med oss.
Men den nye lensepumpa hadde oppført seg eksemplarisk sammen med solcellepanel og flottørpumpe. Derimot blåste det hunder og katter utafor båten, men det er vanlig her på kysten mente en lokal patriot, og så er det veeeldig mye skjær på Helgelandskysten. Han nærmest slo fast at en søring uten flo og fjære-erfaring var lik null, og det er jo helt sant. På Tregde er flo og fjære lik null.
Nå venter vi på at vinden skal løye, regnet skal slutte og de annonserte tyve gradene og sol skal dukke opp. I mellomtiden har vi klart igjen å stu vekk alt vi skal ha i båten frem til november.
Roger har oppført seg eksemplarisk i sin første biltur siden vi fikk han 2015. Han lå stort sett under førersetet. Men da han kom ombord i kjente omgivelser stormet han inn i buret og forsynte seg av matfatet
En biltur gjennom halve Norge fra Sandnessjøen til Kristiansand og opp igjen betyr jo at man har kjørt hele landet på langs i kilometer, men nå har jeg sett halve Norge fra begge sider. Veinettet er utrolig flott, og det er veier som folk mellom Mandal og Lyngdal kan se langt etter. Og fjellene er så rolige, høye, men ikke brutale som på Vestlandet.
Men nazistene var brutale i dette området. Vi kjører forbi Majavatn der 24 motstandsfolk fra den lille kommunen ble tatt av Rinnanbanden og sammen med 10 "sonoffer" blir de skutt. Son-offer er jo en brutal form for hevn der tilfeldige personer blir henrettet uten strafferettslig behandling for en handling andre har begått. At ledelsen i NSB stod som driftsledere for at Sovjetiske krigsfanger ble brukt som slaver for å bygge Nordlandsbanen er jo også et betenkelig aspekt ved Norge sin krigserfaring.
At det derimot er fantastisk å se 40 godsvogner rulle avgårde på et vannrett jernbanespor er flott, miljømessig og mindre farlig enn de enkelttrailerne vi møter i hopetall. Synd at vi ikke gjør som resten av Europa og oppgraderer jernbanenettet.
Men i dag var det mest utenlandske bobilere vi møtte.
Mange av mine relasjoner på denne turen er knyttet til min 27 år i KOLON teater. Gruppa, som bestod av unge ansatte skuespillere i alderen 20-25 år. Jeg var like ung da jeg selv begynte i 1983, men etter 27 år var man altså blitt over 50. KOLON endte opp med å ha spilt 3556 forestillinger på mer enn 80% av alle videregående skoler i Norge pluss en del ungdomsskoler. Forfatteren skal jeg møte senere på turen, men hvorfor blander jeg dette inn i en båtblogg?
Fordi jeg møter på navn og steder fra mine år med å organisere forestillinger fra Kirkenes til Mandal. Hva var det jeg sendte aktørene ut på? Lange avstander, adskillig dårligere veier, uerfarne sjåfører, men samtidig gleden av å oppleve et svært langstrakt land. Vefsn videregående skole, kontaktlæreren på Skogn folkehøyskole, sentralborddama på Skjervøy. Ja, de hadde noe som het «et levende menneske som tok telefonen, svært fast telefon med ledning, på vegne av skolen. «Nei, han har time, nei, nå gikk han nettopp, ja, send meg en brosjyre (noe som het frimerke, kunne slikkes på, og så hang det fast i noe man kalte en konvolutt. Noen dager senere kunne kontaktlæreren lese vår brosjyre å avgjøre om de ville ha en forestilling. Så var det nye telefonrunde, nei, han har ikke fått tatt det opp, neste uke, nei, nå glemte vi det, nei takk, det får bli neste år. Et anslag viser at de 30.000 telefonoppringingene mine, som regel svært korte samtaler på noen sekunder, har endt opp i en aversjon mot å snakke i telefon.
Derimot er det nå gøy å oppleve avstandene de kjørte på vinterføre eller våte høstkvelder. Men fortsatt har jeg problem med å innse at jeg kunne kjøre Kristiansand – Sandnessjøen på 8 dager i 7 knop. Det rimer liksom ikke.
Så var det foreløpig slutt på turen nordover. Ikke nødvendigvis pga skade, men tid. Jeg rekker ikke til Bodø og hjem før 17 mai. Og det var planen. Altså ikke hjem med båt men et annet kommunikasjonsmiddel. Så jeg la til i småbåthavna på Alstahaug i går kveld og fikk en avtale om å ligge der noen dager.
Mandag morgen; men da alt var klart for å finne ut av bil, tog og fly så oppdaget jeg lensepumpa ikke virket lenger. Jeg har trebåt, og den lekker ei bøtte eller to i døgnet. Betyr ikke noe når jeg er om bord og alt virker. Men når man skal være vekke ei uke…. Jeg tror Petter Dass har medvirket, ikke negativt, men at lensepumpa gikk i stykker før jeg dro, eller at jeg oppdaget det før jeg dro. Jeg tror jeg takker Petter. Ellers pleier jo dassen å gå i stykker på de mest uheldige tidspunkt
Småbåthavna i Sandnessjøen var full.
Det var bare to stykker som stod igjen på brygga, men det var like før sa gubben som stoffa understellet
Det var bare å starte opp igjen og komme seg til Sandnessjøen der alt plutselig gikk i rask rekkefølge; ny lensepumpe, hyggelig mann kjørte meg til billeiefirma, jeg kjører bilen til småbåthavna og får en ny avtale om å ligge der noen dager, spaserer tilbake til byen og henter båten. Fikk ikke lov å ligge i gjestehavna fordi det er båtmesse i Sandnessjøen neste uke, lastet inn noen greier, et teppe, en banan og var plutselig på vei sydover - mot Tjøtta
Og for dem som lurer på hvorfor jeg ikke tar fly. Det kan dere søringer spørre mannen i båtbutikken om. Passet hans hadde "gått ut på dato for andre gang" - uten at de hadde vært i bruk. "Det koster meg mer å fly en vei til Oslo enn dere sørringa bruker på 14 dg i syden m/fly og hotell"
Vestens forhold til Russland er svært komplisert. Krigsfangekirkegården på Tjøtta er et godt eksempel på det. Under andre verdenskrig ble mange hundre tusen russerfanger og ukrainske fanger holdt fanget i Norge. Da freden kom ble de sendt hjem, og Stalin sendte dem videre til Sibir. Tror ikke det var noe bedre. Men i Norge var det mange russiske gravsteder, og over 13.000 krigsfanger døde i Norge. Da fiendskapet økte etter WW2 ble det bestemt at disse gravstedene skulle flyttes til et sted, Tjøtta. Regjeringen var redd for Sovjetiske spioner skulle ha de ulike gravstedene som unnskyldning for å spionere i Nordnorge. Dette ble en hemmelig operasjon, «Asfalt», hvor blant annet «Hestmannen», veteranskipet som er blitt restaurert i Kristiansand, deltok. Jeg tror ikke man kan skjønne hva slags grusom oppgave dette var for mannskapet og de arbeiderne som deltok.
Hvem har ikke hørt om Titanic? 1500 mennesker mistet livet.
Hvem har hørt om Rigel? 2600 sovjetiske krigsfanger og noen tyske soldater døde i senkingen av Rigel utenfor Tjøtta 27. november 1944. Den største enkelttragedien i Norge under WW2.
Og i det hele tatt... ja, vi i Nato er i krig med Russland, men det er på et nasjonalt nivå. "Folk til folk"-samarbeidet bør fortsette. Utveksling. Forståelse for andre kulturer. Når var Norge i krig med Russland sist gang? Noen som kan historien? Hvor mange hundre eller tusen år tilbake i tid?
Så forlater jeg de syv søstre. Fra vakker natur og dramatiske hendelser like utenfor her.
Men så kommer forskjellen i tankesett fra båt til bil. Jeg kjører sydover. Oj, fergeleie på Tjøtta.
To timers ventetid. Ja, sånn er det på vest (?)-landet. Fergefri E39 liksom.
Får tid til å gå på butikken å kjøpe litt mat. Det ble tomt i båten på søndag,
utenom egg. Setter meg til rette i bilen og blar litt i atlaset mitt.
Ferge? Da kommer jeg jo enda lenger ut i
havgapet til Brønnøysund, pluss flere ferger.
Jeg må snu og kjøre nordover mot Bodø, to timer feilkjørt, kjører over den nye (1991)
Helgelandsbroa, finne E6. Sovnet i bilen på Alvdal. Reodor var ikke hjemme. Det er fint å kjøre bil også, men mindre å
se. Jeg ble overrasket over hvor langt
man kommer i båt i 6 knop til tross for jeg i bil kjører tidvis i 110km.
Jeg er hjemme i Kristiansand etter 17 kjøretimer.
Og Bjarte Vestøl, han hadde allerede rodd helt frem til nabobrygga mi i Sandnessjøen. Imponerende. Jeg skulle tilby han husrom i Skarv, men han hadde allerede satt opp teltet sitt på brygga.
Og så kan jeg grue meg til om lensepumpa virker, om Skarv flyter, men det er
noen dager til. Må først kjøre hjem, feire nasjonaldagen og kjøre opp igjen sammen med Kari
Jeg blir litt forvirrende sitte å oppsummere dagen med saktegående båt kontra hurtigbåt. Uten denne raske kommunikasjonen ville ikke disse samfunnene fungert. Den handleturen ville tatt minst 4-5 timer med vår båt. En dagsmarsj i gamle dager. Ungdommene fra Bolga kan ta ferje til den videregående skolen i Ørnes, og de vil ikke bruke særlig lenger tid enn en skoleungdom fra Stovner. Varetransporten vi opplevde gikk raskt over rekka fra sted til sted. De har fiberkabel og ladestasjoner, og mange ganger oppleves disse stedene mer oppdatert enn i bysamfunn lenger sør. Og vi lever i høyeste grad av den fisken de drar opp og sender ut i verden.
Det er like lyst som midt på en gråværsdag, og når klokka bikker til lørdag har vi ennå ikke tent stearinlys. Kari synes det er litt rart, men jeg tror egentlig hun tenker på Patrick, en sånn kjekk fotballspiller som kunne vunnet litt for Start - selv om Bodøglimt visstnok ikke vant i dag
Sånn ser det ut i sol - eller inne på doen på gjestebrygga på Leka når det regner ute og jeg foretrekker å dra videre til Brønnøysund
Jeg forsøkte meg på Snorre Sturlasøns kongesagaer igjen. Føler meg litt forpliktet, familiært liksom. Min 6th-tipp-oldefar Peder Clausen Friis oversatte Snorres kongesagaer på begynnelsen av 1600-tallet til norsk. Men det viser seg at foreløpig handler det stort sett om hvordan de har klart å få frem denne informasjonen. Folk omkring år 1900 må ha vært svært tålmodige som klarte å konsentrere seg om alt dette her, i skoleutgave til kr 2,50 (bildet henger i Valle kirke i Sør-Audnedal). Og så minner jeg meg om hva Snorre sier: "Historien må ses i lys av dets samtid"
Det ble
en en grå, stille dag. Flatt hav mellom Leka og Brønnøysund på formiddagen. Kan
ikke se hullet i Torghatten engang pga tåke. Men omsider inngangen til Norges navle
Det var på tide og ta med papirene bort i bygningen lengst bak.
Siden det ikke alltid er like enkelt å skjønne sånne registreringer på internett så dro jeg hit, men ingen ville åpne. På nett er det alltid åpent, selv søndag. Men hva gjør vi i en by på en søndag ville Kari ha sagt
Jeg kikket forsiktig inn et vindu på Brønnøysundregisteret, men det var ingen på jobb. Det er her de strammer tommeskruene eller svir av deg barten om du ikke avstemmer riktig skjema med selvangivelsen
Så det ble en liten byvandring, fra ferjekaikiosken som kun hadde is og brus bort til skiltet som fortalte at nå har jeg kommet så midt i Norge jeg kan
Ikke
sikkert vegvesenet er like glad for pynten i asfalten når mosaikken løsner av
tungtrafikken, men dekorativt var det. Det kom sånn hyggelig "klakk klakk" når bilene passerte de løse gatesteinene
Ikke så lett å vise på bilder, men Brønnøysund har oppgradert sitt friluftsområde med lekepark, en bro til å sitte å reflektere over og badetrapp. Det er her de ansatte sitter og lufter sine bekymringer når Harald nok en gang har sendt inn feil skjema på BRR
Så var det denne Snorre igjen. Det er mye fantastisk historie, men orker jeg annet enn overfladisk lesning. Jeg gir ikke opp ennå
Men for en tilfeldighet. I et desperat forsøk på å slippe unna Snorre ser jeg en prikk langt ute på havet mellom Brønnøysund og Sandnessjøen eller Tjøtta som jeg egentlig er på vei til.
Bjarte Vestøl fra Kristiansand, på vei til Nordkapp i robåt. Vi rakk noen setninger i bølgene. Han startet i begynnelsen av mars. Forfrysninger, men ståpåglimt under diverse luer og votter. Og jeg som ikke hadde en sjokolade å hive over til han en gang. Han tar meg nok igjen litt lenger nord. God tur
Det er vel den første "fritidsbåten" jeg har møtt til nå. Ja utenom uttallige "tyske" fisketurister overalt. De skal jo ikke noe sted.
Jeg kjente han igjen på det lille flagget han har i akterenden, men han var langt unna da jeg lurte på hvem det var.
Turen i dag sluttet i båthavna på Søvika, syd for Sandnessjøen. Jeg er ikke så langt fra Polarsirkelen. De Syv Søstre dukket opp sammen med sola og varmen. Petter Dass sitt rike.
Noen refleksjoner en tidlig lørdag om siste delen av fredagen.
Jo, jeg husket ikke så mye fra kysten utafor Fosenhalvøya. Den var både fin,
men tidvis åpen. Til slutt valgte jeg
tilfeldig et hull i fjellet og kom til Lysøysundet. Her var det både en svær
fabrikk, men om det var fisk de drev med klarte jeg ikke å tolke. Derimot var
det flere som hadde fyrt opp stampen på en fredagskveld, og den tror jeg at jeg
også ville ha brukt om jeg hadde kommet i land. Men det er langgrunt her, og
bryggene virket litt private helt innerst, så jeg valgte å ligge på svai og
sovnet med en gang. Nytt på nytt får vente
Apropos nytt på nytt.
Jeg har lagt avgårde fra Lysøysund, og i dette øyeblikk kan jeg telle ca 70
vindmøller. Det er ikke ukjent, men nytt for meg. Sist gang jeg var her så var
vindmøller noe de hadde i Danmark. Og i dag er det negativ pris på strøm i Nordnorge.
Den andre observasjonen er at det ligger veldig mange store fiskebåter til kai lenger syd på Vestlandet. De fisker sannsynligvis opp kvota på et øyeblikk og ligger ubrukte resten av året. Og det nye langtidsferielandet er Sveits. Her nord er det flere små sjarker som plukker opp restene. Jeg møtte tre sjarker bare nå mens jeg gnir søvnen ut av øynene og stoler mest på autopiloten.
Skal innrømme at det siste døgnet har vært en utfordring for tålmodigheten i 7 knop. Og det blir kjedelige, uskarpe bilder på lang avstand i bølger. Men interessant nok å komme til Stokksundet. For 19 år siden var det bare en høy brygge som var vanskelig å komme opp på lavvann. Nå var det blitt turisme, flytebrygger, bar og hytter. Dersom vi kunne spredd cruiseturistene utover dette landskapet i noen uker, forlenget høst og vår-sesongen, i stedet for at de sitter innelukket ombord så ville de også fått en annen opplevelse.
De mindre fiskebåtene som har gitt opp ender her på Stokkøya båtkirkegård. Men denne gang lå en del utrangerte bilferger. For eksempel «Rosendal», bygd i 1975. De ligger her litt på måfå. Ikke så nøye lenger om de dunker litt borti hverandre. De skal hugges uansett. Godt at de ikke må fraktes til Singapore for å bli resirkulert. Før i tiden ble gamle skip bare senket på dypt vann. Tenk hvor mye tonnasje som ligger i Atlanteren etter torpedering under andre verdenskrig.
Jeg har latt moderne faktakunnskap gå kraftig inn på meg på denne turen. Før ble damene brent på bålet. Men jeg har nå i flere dager, ved selvsyn, sett at skipene dukker opp i horisonten, og et par timer senere har de forsvunnet over kanten. Men hvordan kunne såkalt fornuftige menn med status og makt brenne disse damene for noe så innlysende som at vannet renner ikke ut om jorda er rund.
Kan ikke unngå å sammenlikne det med ungdom som for 60 år siden demonstrerte mot at vi dynket barn i Vietnam med napalm. Nå demonstrerer ungdom over hele verden mot at vi fortsetter å ta livet av folk i en konsentrasjonsleir på Gaza. Men kanskje bestefar Joe har innsett at skal ha vinne valget må han bytte taktikk. Han kan ikke lenger fortsette å sette inn politistyrker mot demonstrerende ungdom på universitetene i et land som opprinnelig var basert på ytringsfrihet. Demokratiet er i fare
Det ble en lang dag oppover resten av Ytre Trøndelagkysten, over Folla, inn til Rørvik og videre til Leka. Grått og tåke og etter hvert regn. Som dere ser er det autopiloten som stort sett gjør jobben i dag, og jeg kunne kroe meg på benken.
Da jeg nærmet meg Leka slo jeg opp på bloggen fra båtturen i 2005, og der oppdaget jeg at det på dagen er 19 år siden jeg sist forlot Leka på sydgående. Den gang kom bilfergen rasende, og jeg valgte å bakke. I samme øyeblikk løsnet roret, og når jeg bakket slo det inn i propellen og motoren stoppet momentant. Fergeskipperen ropte ned «det kommer en ut og henter deg». Jeg stod da og vinket på fordekket. Så ble jeg hentet av en lokal kar, og fikk låne ei stor rørtang på ferga for å få løsnet propellen.
I dag kom også ferga rasende (slik føles det når det skummer foran baugen). Jeg fikk fortøyd og løp bort til ferga for å høre om skipper Arvid fortsatt var om bord. Han hjalp meg for 19 år siden. «Nei», sa mannskapet, «han har ikke vært med på en stund. Sa du 19 år? Da var jeg 6. Og ferga var 4 år. Ja, det er den samme ferga. Har fått ny motor».
Hm, skifter de motor så ofte, tenkte jeg. «Skrulling», tenkte sikkert de. Komme her å spørre etter Arvid 19 år senere bare fordi det er 11 mai.
Bilde av fergeskipper Arvid (2005). "Det ser helt likt ut oppe", sa gutta på dørken da de fikk se bildet. Lurer på om de mente dataskjermen også?
06.00. En tidlig start på blank hav – innafor Atlanterhavsvegen. Så på kryss og tvers gjennom et fantastisk landskap av - flo og fjære. Den merkverdigheten av at forskjellen er så varierende. For en sørlending som er vant med 30 cm i forskjell er det fascinerende å oppleve et forholdsvis smalt sund hvor vannet fosset ut. Trodde først det var hovedvannledningen til hele Møre og Romsdal som hadde sprukket, men det hele var tidevannet. Havet sank fortere enn det smale utløpet klarte å holde unna. Jeg kunne se høydeforskjellen med det blotte øye. Et sted i Canada er det 18 meter forskjell på flo og fjære – i løpet av 6 timer. Det betyr at vannet stiger eller synker 5 cm minuttet kontinuerlig. Her ligger det mye krefter som verden må klare å utnytte bedre.
Kl 09.00 Kristiansund lå badet i sol
Mange av de kommersielle skipene jeg møtte i Kristiansund bærer preg av utvikling. Nye skrogtyper og en virksomhet som jeg ikke alltid klarte å tolke; olje, fiske, mineralutvikling…. Samtidig møtte jeg flere småbåter på min størrelse vei til et eller annet. Kristiansund er jo fascinerende by bygd opp på minst 3 øyer. Før gikk all kommunikasjon med båt, men nå er alt sammenvevd med broer. Men dette er ikke broer du gidder å gå på til sentrum. Altfor lange, altfor høye, altfor langt vekk. Du tar bil eller buss. Men fortsatt går det små passasjerbåter fra øy til øy.
Tid for diesel og litt olje i reserve. Hadde faktisk glemt olje da vi dro. Mangel av diesel ville jeg merket fort nok. Er dette dyrt spurte en. Tja, omtrent som en daglig tur på byen, og jeg drikker ikke.
Kl. 12.00 Passerer Smøla, og på avstand ser den øya ut som et langt skjær. I kontrast til alle de høye fjellene rundt. Da jeg var her for 19 år siden så var det dritdårlig vær den dagen jeg ankom Smøla. En av to dårlige værdager på hele turen til Tromsø. På returen skal vi til Smøla. Ikke helt sikker på hvorfor, men min fugleekspertfetter Sveinung skal dit. Men det må være mye som skjer siden jeg møter ikke mindre enn to kryssende bilferger til Smøla. Og dermed er det snart slutt på Møre og Romsdal, og jeg er på vei inn i Sør-Trøndelag, som det står i mitt gamle Norgesatlas fra 2003.
På min forrige båttur til Tromsø opplevde jeg, iflg notater i atlaset at denne Trondheimsleia var fryktelig lang. Ja, jeg brukte 10 timer den 20 april 2005. Det tar lenger tid enn å passere Jæren.
Men hva er tid? Har du det gøy går tida fort og omvendt. Å vente føles lang tid. Trenger barn å vende seg til å vente mer. Dersom alt er gøy og tida alltid går fort så blir jo livet ganske kort? I dag skinner sola og det er forholdsvis flatt hav. Jeg har det varmt inne i båten selv om det er kaldt ute. I 2005 hadde jeg ikke varme i båten, og den dagen var det grått og trist. Vi får se hvor lang Trondheimsleia blir i dag.
Trondheimsleia ble lang. Godt å se noen og varder og staker igjen. Ferdig med Hitra. Nå på vei over til Fosenhalvøya
Det er vanskelig å få skarpe gode bilder i sjøgang, men all skryt til styrmannen. Uten autopilot hadde jeg ikke gjort dette, og uten GPS og digitale kart kunne jeg ikke styrt tvers gjennom et så grumsete område
Så, hva gjør man i båt i mange timer når autopiloten egentlig gjør jobben? Kikker ut av bakruta og ser Hurtigruteskipet Kong Olav forsvinne under horisonten. (Så lang er halvparten av Trondheimsleia. Går en tur i byssa og spiser middag (snur meg til høyre altså, på styrbord side), går en tur på do og pusser tennene veldig lenge, tilbake i styrehuset, kontrollerer den andre kjerringa min, autopiloten, at hun gjør riktig kurs, går en tur på kontoret og svarer på noen mail (snur meg til venstre eller babord som noen kaller det), leser Snorre (det var tunge greier), øver på bass (for det forventer gutta når jeg uteblir fra øvelsen). Så har jeg faktisk glemt å trene i flere dagen. Får ta det igjen i morgen. Tja, sånn går nå dagan.
Utenfor Ørlandet flyplass er det VELDIG langgrunt
Hvilke funksjoner sjalter ut minner? Er det de ekstreme? Eller de uhyggelige. Har hjernen en funksjon som fjerner vonde minner, og dersom man ikke klarer å fjerne dem så får man problemer senere i livet?
Da jeg staret her fra Garten, like ved Ørlandet flyplass i
2005 så fikk jeg ikke GPS-kartet eller PCen til å virke, og jeg fortsatte nærmest
på leting etter neste stake. I 2005 hadde vi ikke data på mobilen. Jeg fikk
mitt 3G levert i Bodø og satt å surfet i Trollfjorden samme kveld. Men å kjøre
videre var både frustrerende og svært ubehagelig, og jeg måtte konsentrere meg
på en annen måte. I ettertid opplevde jeg denne delen av kysten som
uinteressant, kald og skummel.
Nå kjører jeg inn i samme område, sola skinner, det er småkupert i leia slik
jeg liker, men jeg husker ingenting. Jeg har venner som ikke husker ungdomstida
fordi de hadde opplevelser, eller barn som mister foreldre som fortrenger opplevelser.
Jeg er spent på om jeg erindrer noe de kommende timene.
Joda, noe husker en godt. Kjeungen fyr. Tenk dere mormor og de åtte ungene får klar beskjed fra mor: Ta med deg ungene og løp ut så jeg får vaska trappene. Ta dere en seiltur i skjekta eller løp på noen isflak. tenk, her bodde det mange- på et skjær
Bjørnsund har ikke et imponerende høyt fyrtårn, snarere et innseilingsfyr fra Hustadvika til Moldeområdet. Men har bodde det mye folk og holdt tingene i gang
Det ble langt for skolebarna. Jeg har gått helt rundt nå, blanding av å gå på gamle, høye molovegger og svaberget.
En av de imponerende store murene fra rundt 1920. Hvordan fikk de fraktet alt på plass på denne forblåste øya? Det var greit å gå oppå, men langt ned på begge sider - for en førsteklassing
I hovedbygda er det både gamle og nye tegn til velstand. Pent og ordentlig
Og flere hus i minst 3 etasjer. Her har det bodd og virket mye folk før både strøm og vann kom til øya
Vinden løyet og sola stakk frem, men før jeg hadde kommet i gang var fjorden utenfor Bud full av ivrige fiskere som ikke brydde seg om store dønninger.
Når en først kommer seg ut av fjorden i noen krappe høye bølger så er et stort stykke av Hustadvika en innenskjærs led for små båter
Likevel kommer det noen partier med store lange dønninger etter den kraftige vinden tidligere på dagen. Hvilke frykter lagrer vi i kroppen? Enten pga egne opplevelser eller pga andres opplevelser eller fortellinger. Nå har jo frykten Hustadvika fått en oppblomstring etter nesten-katastrofen med cruiseskipet Viking Star. Den lå og duppet i fjæresteinene innenfor her uten motorkraft på noen av sine 4 hovedmotorer i veldig dårlig vær. Så dårlig at de ikke burde dratt. Men passasjerene har rett på sine opplevelser, enten de skal entre alle trappene opp til Aksla i Ålesund eller de skal kikke innom nok en Hennes og Mauritz- butikk. Veldig mange av disse passasjerene fikk nok en helikoptertur de sent vil glemme. Hengende etter en wire i stiv kuling. Har man gjort noen undersøkelse på hva alle disse passasjerene, og mannskapet, tenker og føler. Tipper noen ikke lenger vil på cruiseskip, eller på cruiseskip i Norge eller kanskje det er akkurat det de vil. Ingen av dem kommer til å glemme innsatsen fra redningsmannskapene. Håper de ikke klaget på servicen. Det er ikke tvil om at bølgeretninger og styrke er spesielt på Hustadvika, og det er i alle fall et sted jeg ikke går i dårlig vær. I dag var det lange, store dønninger på det åpne strekket. J
Jeg liker meg best i trange farvann mellom holmer og knatter. Men for å komme dit må man passere noen åpne havstykker. Det er vel livet det
Nytt bekjentskap da jeg fylte diesel kl 04.30 var "Havilla Kystruten". Flotte nye skip med hjemmehavn i Fosnavåg. Havilla kom så stille og nærme at både jeg og Skarv ble tatt på senga der vi fylte på diesel til 17 kroner literen.
Alltid litt spent rundt Stad. Først tar det en drøy time fra Måløy, og det var meldt lite vind, men de gamle bølgene fra i går hadde ikke YR noen melding om. Men Havilla hadde også god tid. Kapteinen prøvde sikkert å purre ut turistene for å bevåne et av Norges mest beryktede havstrekk.
Alt ser flatt ut på bilder. Sørf'erne har visst ikke begynt sesongen ennå. Da blir det frokost i Fosnavåg. Ulempen med høye vestlandsfjell og 7 knop er at du tror du er nærme, men det tar ennå 3 timer
I Fosnavåg møtte fetter Helge opp med bananer for å demme opp for tæring og skjørbuk eller flere timer i sjøen. Som to jevngamle fettere, men bosatt på hver vår kant, er det likevel som å starte samtalen fra samme komma som den slutten for noen år siden. Helge er opptatt av historien vår og reiser ofte på lange ekspedisjoner for å finne ut mer. Det skulle senere vise seg at den blå sjokoladen han la igjen var det siste jeg hadde da jeg kom frem flere dager senere. En blanding av tidlig start, øyer uten butikk eller helligdag gjorde det (litt) vanskelig å proviantere.
Ankommet Bjørnsund kl 22.00. Fyret på Bjørnsund viser blant annet vei videre over den beryktede Hustadvika. Her bodde en gang 600 mennesker med egen skole og kirke og virksomhet - midt i leia. Så gjorde kommunestyret et vedtak i 1968 og tre år senere var den siste fraflyttet. I morgen blir det safari på Bjørnsund. Foreløpig ligger jeg på gjestebrygge med strøm. Luksus
Det er meldt styrke 14 med 20 i kastene i morgen. Jeg blir her
Gratulerer. Det er 8 mai
Når jeg passerer disse enorme fjellene på Vestlandet så er det noe stort og trygt over det. Her kjempet motstandsbevegelser, menn og kvinner og Shetlandsfarere for å bevare Norges frihet. Igjen er ytringsfriheten under stort press. Demonstrasjoner mot folkemord i Gaza blir slått ned i våre nære naboland. Tenk av tysk, engelsk eller fransk politi blir satt inn mot folk som demonstrerer mot vold. Investeringsselskap som Blackrock vil helst av vi kriger for det gir mest penger i kassa. Tidligere president i USA Dwight Eisenhower var tydelig på at vi ikke må la det militærindustrielle kompleks få styre politikeres meninger. Tja, Joe Biden, tør du si nei til dine sponsorer?
På vei til Norges vestligste punkt.
En av mine skumleste opplevelser for tre år siden er et lite havstykke mellom Fedje og fastlandet. Jeg var en sta fyr som mente at den nye bølge-appen min fortalte at det ikke var mer enn 1 meter bølger på "baksiden" av Fedje selv om det meldte 21 m/sek på "forsiden"/utsiden. Følelsen av å kjøre oppover en bølgedal og kjenne propellen svirre i friluft før vi kjørte ned bak baksiden av bølgene var en tanke ubehagelig. I dag blåser det ikke en tredjedel og jeg krysser kursen fra den gang. Da kjørte vi vest-øst, nå er jeg nordover på vei til Utvær, Norges vestligste øy.
Det er ca 500 meter dypt utafor en av Norges største oljeterminaler, Mongstad. Jeg registrer Holmegrå fyr mot vest og Grimeskjeret til øst mens jeg stemmer bassen for en jamsession med Steely Dan. Min nye venn, Skippy, står i modus "stort oversiktskart" over inngangen til Norges lengste fjor, Sognefjorden. Plutselig blir jeg var en krusning i sjøen. Delfinene pleier ikke gjøre sånn.
Jeg zoomer inn, og jaggu, fra 500 meter stiger en fjelltopp som legger seg rett under vannflaten – i innløpet til en oljeterminal, uten å bli merket, verken av Snorre Sturlasøn eller Kartverket. Jeg styrer rundt, uansett hva Donald Fagen ville sagt
Eller, blir vi for godt vant? Forventer vi at alt skal merkes eller trenger vi fortsatt å følge med på fortauet når vi går med mobilen foran øynene? En gang klarte til og med en gjeng med ungdommer å legge en fregatt rett foran en gedigen oljetanker i 5 knops fart til tross for at de hadde all verdens med de mest avanserte navigasjonsmidler.
Utvær.
Ja, for den uinteresserte så ser det ut som alle andre
værutsatte fyr. Men noen har bygget disse fyrene for at sjøfolk skulle komme
velberget hjem, og noen bor her for å holde fyr i dem. Men det som for oss ser
ut som den verste utkant var midt i skipsleia. Her gikk seilskutene og
lokaltrafikken. Her er varelager, brygger og tegn etter handel. Og de heldige,
eller uheldige etterkommerne har nå et feriested – som må vedlikeholde.
Alden (481 moh), eller "Norskehesten" var skoddefull i dag, så da får vi vente til returen med å bestige den flotten kolossen midt i havet utafor Florø.
Ankommet Måløy. Rakk såvidt å finne frem kamerafunksjonen på lommepcgpskameratelefon-apparatet før Hurtigruten snek seg fordi Måløy og under broa. Det har regnet i dag.
I dag har jeg passert mange tusen mennesker på havet, men kun 2 større skip og 2-3 fiskebåter. Det er den nye "hurtigruta". Et nordgående cruiseskip og et sørgående hver dag. Ny Hennes og Mauritz-butikk i hver ny by. Jeg kom i prat med et cruiseektepar i Kristiansand og spurte hvor de skulle i morgen. Kona så sjenert på mannen som heller ikke visste. Ja, hvor kom de fra i går? Nei, det husket de heller ikke. Men, sa kona stolt: Vi gikk ombord i Portsmouth og har visst vært innom flere land på veien hit. Jeg turte ikke spørre om hun visste hvilken by hun var i nå.
Ganske selvgod her jeg sitter med gratis strøm og nettverk fra Måløy kommune og harselerer over tusenvis av cruiseturister som også har muligheten til å se dette vakre landet - om de har tid å kikke ut av vinduet. Jeg håper de gjør det. Videre irriterer jeg meg over en ungdom som kjører uten potte på motorsykkelen - gjennom hele byen og over den lange broa. Jeg kommer ikke på mer å irritere meg over akkurat nå.
Eldre herre sitter og reflekterer i havna i Måløy over alle ting han ikke ble; hurtigbåtkaptein, Tv-reperatør, sæddonor, trailersjåfør, blodgiver eller flyger. Men en middelmådig amatørmusiker, svart-hvitt TV-reperatør, men vet ikke hvordan jeg setter på duppeditt-Tven hjemme og enda noen ting jeg ikke vil fortelle dere.
Derimot er det helt blankt hav, og Stadlandet står for tur i morgen. Noen lurer på hvorfor jeg skal så langt. Det kan være flere grunner. Kari har "allerede" sett Vestland. Skal vi på tur må jeg vise henne noe nytt. Og, jeg har lyst, og nå hadde jeg muligheten. Tror stort sett det er grunnene.
Kaffekjelen og eggegryta godt fortøyd selv om det er flatt hav
Opp i gjennom Karmsundet blir jeg imponert om industriaktivitet. Så var ikke alt flyttet til Kina selv om en glup norsk politiker sa en gang "la kineserne produsere og gjøre drittjobben så kan vi nordmenn gjøre den intelligente utviklingsjobben". Tja, disse kineserne har vel klart begge deler viser det seg. Men norsk strøm og gass er populært. Imponerende kraftoverføring til norske smelteverk.
Etter Haugesund begynte den beryktede "Sletta" som i dag lå som ei dyne. Og etter den tragiske Sleipner-ulykken så har "Bloksen" fått ekstra stort merke på seg. Totalt sett har det skjedd veldig mye med sjømerking de siste årene
Etter at Kari forlot skuta i sin skjønneste orden måtte jeg gjøre noen justeringer for å få plass til bassforsterker, filmredigering og navigering.
Jeg er imponert over Gule sider, eller Skippo, som det heter nå. Sjøkart med blant annet AIS. Nå kan jeg se store skip komme rundt neste odde eller ut av skoddeheimen. Det ble plutselig tykk tåke en stund etter Bloksen. Da var Skippo god å ha
"For en kyst" sier mine bekjente i England som slåss med langrunt vann, stor forskjell på flo og fjære og strøm. Her er det fritt frem, småkupert kyst, allemannsrett og fiskeoppdrett - og
- noen vindmøller
Jeg har opplevd tidligere at det blåser her altså...
Men hva syntes Snorre om den norske vestlandskysten?
Iflg boka dro han like ofte til Island som folk på Lista drar til byen (altså Brooklyn) eller Kristiansandere drar til Sørlandssenteret. Men ellers ser det ut til at Snorre var en lutfattig 19 åring fordi mora hadde skuslet bort alle pengene, men han fikk seg etter hvert en posisjon som både tingdommer og lyssky forretningsmann. Det mest lønnsomme var derimot å gifte seg med ei rik enke, og de florerte det av siden mennene døde i sverdslag eller druknet utenfor Stadlandet. Men dersom du dukket opp på Tinget med 900 menn var vedtaket sikret. Likner i grunnen på moderne politikere (så langt de første sidene av Snorres kongesagaer)
Etter å ha etterfylt de 150 liter med diesel som jeg har brukt fra Kristiansand til Bergen så ble det stående buffet utover fjorden mot Fedje. Men siden jeg har hatt litt utfordring med brå sjø fra Fedje før så valgte autopiloten noe mye tryggere, Toska
Jeg valgte et smalt hull hvor det innerst stod et anker. Skulle finne et hemmelig, smult sted. Men her på Toska er det 15-20 hus og båthus som jeg kan se herfra pluss utallige sauer og riktig så koselig. Lite vits i å lete etter nedgravde sedler her.
For 19 år siden la jeg ut på en lang båttur. Det var mange som ikke «visste» at jeg dro. Det handlet kanskje om egen frykt for at det hele stopper med forlis rundt neste odde eller bekjentskapskretsens lille interesse for slike prosjekt. Eller at jeg er introvert. Nå tøffer vi ut fra Borhaug kl 07.30 sammen med 25 fiskere i fargesprakende fiskedresser. Denne gangen vet Kari at jeg er på tur. Hun sover faktisk foran i båten, mens jeg våknet av en fredelig invasjon av ivrige, tyske fiskere som denne gang skulle gjøre det store varpet. Mens de la seg i kampmodus utpå havet med fiskestengene rettet mot målet fortsatte vi inn i tåkeheimen i retning Egersund. På ei dyne av små dønninger var det ingenting å se, så da var tiden inne til å se i mobilen!
Når jeg etter hvert skal videre alene er prinsippet å aldri gå ut av skuta når jeg nærmer meg land. Så fenderen foran dras i posisjon som ei tørkesnor.
"Kampen om mobilstativet". Siden min bedre halvdel er i overkant interessert i Start ble det en ørliten kamp om mitt nye mobilstativ. Egentlig lagd for å filme, men minst like godt når yndlingslaget ditt både seirer og taper. Noen av fotballglosene passer ikke med lyd. Siden jeg er i underkant interessert husker jeg ikke hvem de spilte mot
En fremstrakt hånd
Jeg lurer mye på hva folk holder på med på mobilen. Når du møter folk på gata så
er det mobilen som kommer først, stikkende ut fra kroppen med en hånd. Vi er
egentlig blitt et folk med kun en arbeidsfør hånd. Den andre er et
mobiltelefonstativ. Ikke rart salget av automatgir steg i takt med
smarttelefonen. Man må jo ha ei hånd på rattet også.
Kampen om mobilen
Til forskjell fra 2005 har jeg nå en smart telefon. Den er blitt veldig
smart da. Kan lage en AI-generert låt om at Harald kjører rundt i tåkeheimen i
6 knop uten å se en dritt i funky takt. Men den har også mitt nye sjøkart som
viser nøyaktig hvor jeg er i tåkeheimen. Den kan jeg blogge med. Jeg kan se
nyheter, stemme bassen, kommunisere jobbmail på en søndag, sjekke yr som viser
at det er nesten ikke vind. Det har jeg dessuten allerede sett selv. Men det
blir en kamp om mobilen. Jeg skal gå rundt 4 timer i tåkeheimen og forsøke å
prioritere hvilken rekkefølge jeg skal åpne alle de viktige appene. Så det
ender med litt blogg, litt yr, litt sjøkart, litt mail…….. Hva ville Snorre ha
sagt?
Årets leseprosjekt
Noe av den mest kompliserte med å forlate hjemmet er å finne ut hvilken bok
som skal være med, og som vanlig ble det et tilfeldig uttak; Snorre.
Orker jeg
å begi meg ut i gammel historiefortelling, vanskelig skrift. Vet ikke. Men jeg
våget å åpne boka og lese innledningen fra Det norske Storting anno år 1900. Og
da skjønner jeg hvorfor Snorre ble den mest leste boka omkring 1905 da Norge
ble selvstendig. Det var Norges forsøk på å skape en egen identitet: «Under 12te mai 1900 er der af Stortinget
bevilget et tilskud, stort kr 20.000,-
til udgivelse af Snorre Sturlasøns kongesagaer på almindeligt bogmaal og
paa landsmaal, for at verket ved en lav pris kan faa almindelig utbredelse.
Kirkedepartementet har fastsat prisen paa disse udgaver således: Heftet kr 1.90,
Skolebind kr 2.50, Originalbind kr 3.00.
For en satsing på nasjonsbygging. Alle skulle få mulighet til sin egen kongesaga.
Her skulle nasjonen bygges med lærdom og felles identitetsforståelse.
Nasjonsbygging uten våpen. Norge fulgte opp det gode ryktet Alfred Nobel hadde
gitt Norge ved at det var Norge, og ikke Sverige, som skulle dele ut
Fredsprisen. Sverige hadde jo, allerede den gang, en rikelig krigsindustri.
Kongesagaen - jeg er stolt av navnet mitt
Kunne vi hatt en bedre konge? «Noen gutter liker gutter og noen jenter liker
seilbåt, og andre liker motorbåt». Kong Harald liker indianere i Amazonas bedre
en gåtur i fjellet. Det kan kona gjøre. De fleste statsledere synes å briske
seg med våpen. Jeg vet ikke om første-generasjon-født-i-Norge kongen vår liker
våpen etter å måtte flykte til en vennlig stat 9 april som treåring. Men de
fleste nordmenn hadde flere land å flykte til. De var ikke innegjerdet i et
lite hjørne uten mat og trygghet. Etnisk utrenskning har europeere vært flinke
til. Men det er jo flott av norskproduserte våpen er innstilt til ikke å treffe
sivile! For vi er en fredsnasjon iflg Nobel.
Det er fredelig å tøffe oppover Jæren og se at det spirer og gror. Jeg likte så godt kontrasten i «Landbrukshalvtimen» på radioen søndag morgen. Jærbøndene var godt i gang mens nordlandsbøndene snødde ned og fant ikke buskapen før neste sommer. Men det hjalp jo ikke å bli misunnelig, jo, det kunne de nok være, men sånn var livet. Godene er forskjellig fordelt. Trenger ikke gå til krig for det. Så , hva er det en gammel bestefar egentlig vil oppnå? Vinne valget, utvide unionen, selge flere våpen? Ja, men det står nok sterkere krefter bak som ønsker krig. Ifølge Snorre het de konger, men det var nok ikke like mye fortjeneste i våpenproduksjon da. Eller? Sigurd Jorsalfare dro på tokt og hele Scandinavia hadde vært i produksjon for å sy seil og uniformer, bygget skip og våpen i flere år. 60 nybygde langskip og 6000 (kvinner ? og) menn bemannet dem. Og etter å ha kommet hjem igjen satte han av gårde på nytt. For en produksjon. Akkurat som Biden proklamerte da han fikk igjennom nye milliarder til våpen. De skal produseres i flere enn 40 stater i USA og skape masse arbeidsplasser. For å få plass på lagrene så gir han bort de utrangerte til Ukraina.
Tenk om det var like store prestisje i å lage mat og skaffe alle en billig bolig. På nyttårsaften hilste alltid kong Olav til alle sjøfolk. Kanskje kong Haakon Magnus kommer til å hilse til alle bønder og fiskere.
En fredelig fisker uten avansert fiskeutstyr ønsket oss god tur videre fra Borhaug.
I Egersund stoppet vi for en matbit og traff på Eva og Terje på motorsykkel. Så tok Kari toget hjem for å mate katten og jeg fortsatte utafor Jæren.
Kjøredressene var så stive og trange at vi måtte heise dem ombord med handicapvinsjen. Det er forskjell på motorbåt og motorsykkel, men ut kommer man uansett fremkomstmiddel, og hamburgeren smakte likt
Dagsmarsjen endte opp på Kvitsøy kl 23.00
Årets båttur går vestover som vi sier i Kristiansand, eller nordover som de sier i Bergen. I gamle dager sa sørlandsfiskerne at de skulle til Nordnorge - når de egentlig skulle til Haugesund