Scandinavia 2022
15. juni - 9. juli 2022
"Skarv" ligger klar for Scandinavia tour. Med håp om vindstille tur over Skagerrak gjør vi våre forberedelser om å starte 15 juni
Under planleggingen 15 juni satte vi en strek rett 180 grader syd til utsiden av Thyborøn. Den reelle linjen som vises på Terje sin plotter i etterkant er mer sikksakk enn dette oversiktsbildet viser. Hvor? Les mer
Vi gjorde våre forberedelser. Måling av batteriet viste "Replace". OK. Kjøp nytt. Stramme viftereima. Sjekke at redningsvester er lett tilgjengelig. Kontrollere at drivankeret er klargjort. Fylle diesel og IKKE se på literprisen.
Terje har tjoret fast sin nye gummibåt til "Estrella de Mar". Den skal han bruke for å redde oss i "Skarv"
Kommer vi oss over Skagerrak? Det er sjelden god match mellom feriestart og forventning om stille vær til overfarten over store havstykker. Vi har en 30 år motorbåt, og de andre har nye og gamle, store fine båter, men Skagerrak er spesielt. Det blåser foreløpig litt for mye for en motorbåt. Målet er Tyborøn på den danske vestkysten. Vi starter turen i flott sol og samler flåten på Randøya i sol og vind. Forresten et veldig flott sted å gå tur, bade. Traff på en gjeng med smilende 10. klassinger fra indre Agder
Selv om den norske kysten er kjent for harde havstykker som Jæren, Statt, Hustadvika etc så var det på Skagerrak de første overbygde los- og redningsbåtene ble introdusert. Det blir lett grafsete og opprørt sjø
16. juni kl. 22.00
Og opprørt sjø fikk vi fort kjennskap med. Og vi er ikke de første. Den mest kjente er Terje Vigen. Han skulle iflg Henrik Ibsen ta seg over Skagerrak for å skaffe ei tønne korn til seg og sin lille familie under Napoleonskrigen, men han ble tatt av Engelskmennene, fengslet i mange år, og når han omsider var så heldig å slippe ut var hans lille familie døde av sorg og sult. Noen ville sikkert si det er søkt å nevne Julian Assange i denne sammenheng, men fengsling av fremmede nasjonaliteter er ikke ukjent for England.
Men vi kom oss over Skagerrak, på "kryss og tvers" mellom store lasteskip, et av verdens største Maersk-containerskip og enorme kranskip som dukket opp i horisonten. Takket være skipper Per Gunnar Birkeland i den andre båten ble vi introdusert profesjonelt på VHF som tre truende, norske skuter som kunne bli en fare for de møtende. Det ble vi som vek unna både Maersk og fiskebåter på feltet. Men etter å ha hatt VHF-båtradio-sertifikat i 25 år ble det første gang jeg brukte dingsen til å kommunisere med de andre båtene. Trygt og hyggelig.
Ble ikke helt klok på hva slepebåten dro rundt på, men den var enormt stor. Det gedigne slepet er, som leseren skjønner, på vei nedover jordkulen, mens "Skarv" er på vei bortover til Danmark (Foto: Eva)
Men verken Per Gunnar i "Chabri" og skipper Terje Strømsvåg og firstmate Eva Repstad i "Estrella de Mar" syntes at sjøgangen var spesielt komfortabel. Men vi hadde valgt det selv. I flg alle tilgjengelige værvarslinger så skulle vi benytte et "vindu" på 12-15 timer for å ta oss til vestre innløpet i den danske Limfjorden. Vi klarte det på 11 timer, men det åpne vinduet som meldte "tildels" flatt hav på halve turen informerte oss ikke om "gammel sjø", de bølgene som fortsatt beveger seg i effekten av vinden fra i går, gjerne i alle retninger.
17. juni kl. 09.00
Men nå ligger vi trygt i Thyborøn, en dansk stor fiskehavn med innslag av seilbåter fra Frankrike, Nederland, Sverige og Tyskland. Tipper dette er siste havn før de går til Norge. Det regner, men nå skal vi ikke gjøre annet enn å sove etter ei lang natt med ører, øyne og hørsel på vakt for ulyder i motoren, evt manglende kjølevann og viftereim, tilløp til brann eller knuste lysestaker. Vi slapp med et bilde av "Skarv" som ikke lenger klarte å henge på veggen i de verste bølgene. Godt det ikke var et knust speil
18. juni
Kari foretrakk friskt Nordsjøvann som skyllet innover stranda. Selene i havnebassenget foretrakk det mer næringsrike fiskeslimvannet i indre basseng. Men Thyborøn kunne skilte med varierte tøymagasiner og ikke minst et flott is-kunst-museum. Ulike skulptører hadde laget is-figurer fra H.C. Andersen sine eventyr. Her snakker vi ikke Hennig-Olsen is, men utstilling lagt til et gammel fryseri hvor vi vandret rundt i minus 10 grader Celsius. Godt med en varm kopp sjokolade som fulgte med i billetten
Flåten med fryktinngytende, iskalde Sabeltannfigurer entret deretter den merkverdige Limfjorden. I godt merket skipslei ble vi ledet gjennom et landskap, eller rettere sagt vannskap, hvor det de fleste steder var grunnere enn 50 cm
Tidvis lå vannskapet tørt, og her lå en hel koloni med seler og koste seg i sola.
Danskene har løst krangelen om vindturbinene skal plasseres på land eller vann. Her står de ca 50% i vann og 50 % på land. Uansett er det en flott følelse å kjøre bølgefritt avsted i flere timer før vi skulle møte første bro
Siden Oddesund bro ikke skulle åpne før om 45 minutter så stolte Per Gunnar på dansk, berømt design. Høyden til spennet skulle være 500 cm og radaren på "Chabri", stadig iflg her Birkeland, målte max 480 cm. Til brovokterens store forskrekkelse må nå Per Gunnar kjøpe ny lyspære til topplanternen.
For den livsfarlige, norske Sabeltann-flåten ble det en stor maritim opplevelse å se fergen til Venø sette over "Grashavet" med den totale kjørelengden på ca 100 meter. Vi holdt oss behørig i god avstand til dette fryktinngytende skipet, men da det etter 45 sekunders farlig overfart var vel i havn på motsatt side kunne vi fortsette vår ferd mot Struer.
Stor var min glede når det viste seg at jernbanemuseet i Struer lå 200 m unna Skarv. Riktignok ikke åpent når vi var her, men vi kunne kikke på det gamle skrammelet de hadde plassert utenfor, Verdifull samling av 150 år gammel jernbanehistorie
"Chabri", "Estrella de Mar" og "Skarv" trygt fortøyd i "Wooden boat harbour" Struer
19 juni.
"Chabri" forlot oss for å haste til Aalborg fordi firstemate Lene og secondmate Mariann må returnere til Norge
Vestre del av Limfjorden mellom Thyborøn, Struer og Løgstør virker som et flott seilparadis. Med mye vind pga av det lave landskapet men skjermet fra havbølger kan du surfe rundt i dagevis eller slippe ankeret på 4-5 meters dyp. Eller for å si det med andre ord; et fryktelig kjedelig padleområde. For oss i motorbåt blir det mye lesing med en hyggelig autopilot som tar deg frem til neste smale sund.
Og lesestunden ble denne gang rapport fra min venn, Magnus, som fordriver tiden med å fortolle varer på Svalbard. I fritiden var han blant annet vakt på Svalbard Marathon. Jeg tror ikke de stod i bar overkropp og shorts som vi gjør.
Godt fortøyd i Nykøbing Mors. Truende skyer, men vann og strøm på brygga. Kafe i baugen og Aksel Sandemoses etterfølgere i resten av byen
20 juni - Fra Nykøbing til Løgster
Det er interessant ¨å oppleve hvor stort vannskille det er mellom Nord-Jylland og Midt-Jylland. Fra Thyborøn til Løgster kjører vi gjennom 3 "hav"-
Det er ikke så mye å ta bilde av ute i det danske havet. Men til forskjell fra Skagerrak så er det stort sett 5 meter dypt og langt til neste øy. Men pass på. Når vi zoomer inn på det digitale kartet så viser det seg at det er ikke fritt frem i det blå feltet. Tidvis ned på 50 cm eller rett og 2 cm dypt. Og på det store havet som ser så dypt og fritt ut er det ikke mange staker å navigere etter. Det er imponerende hvordan skutene klarte å ta seg frem med langt færre navigasjon-hjelpemidler enn vi har.
Etter noen timers kjøring fra Nykøbing Mors, via en titt inn i en koselig havn på Fur, kommer vi omsider frem til "kanalen". Igjen er det under vann det har skjedd noe. Det har blitt mudret opp ei renne på 4-5 meter fra Løgstør til Hals på østkysten. Kanalen er godt merket med røde og grønne staker slik at vi holder oss unna det grunne området.
Løgstør er første havn i kanalen. En nydelig havn, men fortsatt god plass til oss. Vi fortøyer til koselige brygger og føler nesten av vi er i godt utstyrte uthavner i Norge. Men forskjellen er restauranter og koselige danske hus på andre siden av havnen. Vi ender opp med å forsøke å spise opp all den norske maten som nærmer seg datostempling. Hyggelige benker, vann og strøm. Desserten blir inntatt i iskiosken.
I morgen "snur sola". Løgstør er siste sjanse til å se sola forsvinne i "horisonten", men det er ikke helt sant. For i andre enden av havet vårt, ligger området med Hanstholm på utsiden. Men det er så langt unna at vi leker at sola forsvinner i havet. I morgen skal vi fortsette i kanalen som tar oss til Aalborg, og Jylland vil stramme seg rundt kanalen mens vi kjører i sikksakk mellom røde og grønne staker.
Pussig hvor forskjellige ting som fasinerer oss. Folk på vestkysten av Norge og Danmark er vant til at sola forsvinner i havet, mens vi som feks bor øst for Lindesnes opplever stort sett av sola går ned bak ei gran eller bjørk
21 juni - Løgstør - Nibe
Kanal, tja, følelsen av å kjøre i en kanal fra Løgstør til Aalborg er ganske feil. Terje ga gass på det første stykket. Fysisk føles det som å kjøre utover byfjorden i Kristiansand, men stakene forteller oss om at det finnes en utgravd kanal under oss. Min far, som var kystseiler med egen skute kjørte seg fast i mudderet her for 50 år siden, iflg almanakken hans.
Å kjøre denne "kanalen" var egentlig et kjedelig havstykke. Med litt vind bakfra ville ikke autopiloten styre jevnt mellom stakene, så vi måtte sitte å styre selv. Eneste avbrudd var å passere under broa ved Aggersund
Men så, midt i en brå sving i "ingenmannsland" dukket "Maja" fra Struer opp. Opprinnelig bygd helt lik min fars "Else" med 2 master, men Maja ble forlenget i 1921 med 6 meter og fikk 3 master da den ble restaurert tilbake til seilskip. Jeg ble ganske nostalgisk av å tenke på mine 14 første år ombord i fars skute. I dag ville far, Bjørn, fylt 117 år. Jeg var styrmann som 10 åring når far skulle slenge seg nedpå en halvtime. Min mor måtte være sjauer og forsøkte seg på Brevik sementfabrikk med 50 kg sekker som kom skliende ned i lasterommet
Men her, i en eller annen uventet sving i den kronglete skipsleia, stod han fast med rommet fullt av kalksalpeter myntet på bønder i Thisted. Fortsatt et utrolig viktig gjødselsprodukt fra Norsk Hydro. I følge almanakken for 22.august 1963 så ble han hjulpet av grunnen av slepebåten "Goliat"
Like etter å ha møtt på Maja tok vi selv en uventet sving med litt dårligere merking innover mot Nibe.
Så ligger vi igjen trygt fortøyd, denne gang i Nibe. En middelalderby, men nå også et svært populært feriested med masser av små feriehytter og Danmarks beste ishus, "GUF & KUGLER". Vi måtte presse inn en iskule etter middagsbesøk på byens torg.
Før vi går til køys har vinden stilnet. I Løgstør sov vi i en kakafoni av seilmaster som pep som et dårlig stemt symfoniorkester med kun 70 fioliner. Men i Nibe klukker det søvndyssende i skutesiden
22 juni Nibe til Aalborg
Det blåste kraftig innover Nibe, men med store havstykker på 50 cm dybde ble det lite bølger. Men en stor cabincruiser forsøkte å legge til i Nibe. Begge havnelosene stod godt plassert, klare til å hjelpe den stakkars skipperen, men etter å ha støtt borti brygga etter par ganger forsvant han med halen mellom beina, og vi stod tomhendte tilbake sammen med den danske moder i båten ved siden av, hun som hjalp oss inn dagen før. "Ser ut som en av disse som fikk for mye igjen på skatten" kom dert tørt fra den erfarne bondekona fra Aalborg.
Det var viktig å holde de grønne på styrbord side. Kjører man på andre side står man ganske fort fast. Selv om vi følger et forholdsvis smalt spor på kartet så er det langt, svært langt mellom Nord-Jylland og fastlands-Midt-Jylland
På kystskipperkurset nektet vår lærer på at stakene ble benevnt som "koster". Men etter å ha seilt i Limfjorden skjønner jeg at kystseilerne kalte dem det. Det var muligens bare grantrær, som topp eller avkuttet, som ble brukt som way-point i gamle dager. I alle fall har Det Danske Sjøkartverket beholdt kosten på toppen av staken
Egholm, som ligger som en stor øy midt i Limfjorden ved Aalborg har fått ny ferge. Vi nærmer oss storbyen med rykende skorsteiner, boligblokker etc
Siden jeg i går oppdaget at min fars skute, Else, ble trukket ut av en sandbanke av slepebåten "Goliat" var det pussig at det stod en modell av slepebåten i vinduet ved betalingsautomaten i Skudehavnen
Så var det tid for Aalborg sentrum, nye kulturhus, handlegater og Streetfood. Vi var alle enige om at det har kommet mange nye bygg, en flott promenadebrygge og generelt hyggelig i Aalborg, som alltid. Terje og Eva har inntatt Aalborg
23 juni - Aalborg til Hals
Har vært mange ganger i Aalborg, og har til og med passert like ved, men aldri opplevd Fjordbyen på bredden av Limfjorden. Her har mange titalls gamle fiskehytter i løpet av 50 år blitt Aalborgs svar på Christiania i København. Sjarm, kreativitet, farger, kafe, kulturhus, badestrand. Verd et besøk
Nærmeste nabo til Fjordbyen er et stort badeanlegg, sandvolleyball etc. Like ved fergeleiet til Egholms nye fergeleie.
Aalborgere gjorde seg klare til tur på Limfjorden, andre langs strendene. Været er nydelig denne St.Hansaften
Vi gjorde oss klar for turen "ned" til Hals. Vi er jo ikke på en elv så det skal vel hete "bort til" Hals. Jernbanebroen åpner seg på kommando av Terje. Bilbroen åpner seg for seilbåtenes høye master. Det er folk både på land og vann, men vi forsvinner utover i industriområdene
Sementfabrikken kan ikke skjule at sement er ressurskrevende og langt fra klimanøytral. Så hvorfor river vi halvgamle betongbygninger..... Kulturbygget "Kraft" i Aalborg er et godt eksempel på hvordan et gammelt kullkraftverk er gjenbrukt.
Selv vindmøller varer ikke evig. Tidligere har vi passert "vindmøllekirkegården" i Aalborg
På østsiden av Limfjorden er det adskillig større yrkestrafikk. Det er stadig stor avstand mellom Nord- og Midt-Jylland, men den oppmudrete kanalen er bredere. Vi passerer flere store skip på vei "opp" til Aalborg.
Det er ikke bare St.Hans-bålet på Flekkerøya som inneholder saker som som Tønes synger om. Her luktet bålene meget interessant.......
Vi har fortøyd i Hals. De to isbryterne, Isbjørn og Danbjørn, ligger også fortøyd her. De har ikke brøytet mye is de siste årene. Lå de her for 52 år siden også?
Pizzarestauranten har stengt for kvelden, og ungdommene samles på den puben som ikke serverer en eneste matbit. Det blir ordentlig kveldsmat i båtene. Jeg blir sittende å filosofere over havnen Hals for 52 år siden. En sur og kald novemberkveld ankommer min far til Hals med den nye eieren av "Else" ombord. Far har solgt skuta til en fyr fra Puerto Rico som skal seile Else dit neste sommer. Iflg forsikringspapirene er Else strøket fra norsk skipsregister samme kveld. Jeg er jevngammel med hva min far var denne kvelden da han avsluttet 50 år som kystseiler. Han skal ikke lenger føre skuta rundt Jæren, Stadt, Hustadvika eller Kattegat i dritdårlig vær for å fø sin lille familie. Snudde han seg? Var det litt sårt i øyekroken? Eller var han lei og rasket på vei for å rekke buss, tog og ferje hjem til Kristiansand?
24 juni Hals gjestehavn i utløpet av Limfjordens østre inngang
Opprinnelig plan var å ta oss videre til øya Læsø, men i løpet av formiddagen blåste det opp, og vi skal jo ikke absolutt rekke noe. Så det ble den koselige byen Hals. Her traff vi tilfeldig gamle venner fra ungdomstida mens vi vandret blant lave, danske gule hus, spiste pizza og gikk for å betale havneavgiften en gang til. De med skritt-tellere kunne notere nye tall. Jeg hadde bare ett.
På bryggen stod det 3 store kvinneskulpturer som etter nærmere undersøkelse viste seg å ha både motor og baugpropell. En hyllest til kvinden. Vakre ansikt, men tror ikke jeg hadde våget meg utenfor Limfjorden i disse farkostene
Men så viser et Googlesøk at damene er utstyrt med el-motor og har vært utstilt bl.a i Aarhus kulturhovedstad i 2017. (foto: Allan Mortensen)- Nå ligger de opplagt i Hals i påvente av avgjørelser - akkurat som de to isbrytere som jeg omtalte forrige kveld. Figurene viser kvinder i tre stadier; ungdom, graviditet og alderdom.
Kari er i siste stadie - i sin nystrikkede vottemodell i serien "Kaldt som faen" mens sola forsvinner bak servicebygget i Hals. I morgen tidlig skal vi ut på Kattegat
25 juni - Hals til Læsø, Østerby Havn via Vesterø Havn
Kl 09.00 sa vi farvel til damer i opplag og avventende isbrytere i koselig Hals. Kattegat lå som ei dyne og sola gjorde dette til en fantastisk ferd oppover mot Læsø. Denne øya ser ut som et uinntakelig jorde midt i havet. Uinntakelig fordi det er mange kilometer med vanndybde på noen få centimeter. Det var på tide med bad på det åpne havet i 19 grader. Men pass på; det er ikke dypere enn 150 cm.
Siden vi sjelden skal kjøre båt i dette området så tok vi turen innom Vesterø Havn hvor de store fergene legger til. Her var det mye fritidsbåter tross sesongen langt i fra har begynt.
Det er kortere mellom Vesterø og Østerby Havn langs stranden, men vi måtte kjøre mange kilometer ut i havet for å komme til neste innløp. Men mens Eva og Terje holdt seg til sjømerkene så tok vi en snarvei på grunt vann (den andre båten som en prikk til høyre). Og fortsatt var det som å bevege seg i ei dyne. Svake, myke bølger.
Østerby Havn er i større grad for fritidsbåter, og her lå tyskere, svensker og overraskende mange norske båter fortøyd flere i bredden, men siden vi liker best å ligge "longside" til egen brygge, så fant vi en smal passasje ved slippen hvor vi klarte å smyge oss til kai. Om det er grunnen til det fete smilet på bildet (under) eller det skyldes den overmåte hyggelige svenske serveringsdamen, sier historien ingenting om. Men når sesongen begynner, så fortalte hun at det finnes ikke en åpen flekk i havnen. Fiskesuppen, som svensken anbefalte, smakte utmerket. Vi føler oss i ingenmannsland. Danske lover og mest svensk språk. Uansett, det er imponerende hvordan svenske og danske sjøfolk klarte å manøvrere i all slags vær i disse grunne områdene før GPS, radar, ekkolodd og kartplotter.
Vi tok en tur i havnen blant alle store og mindre store båter. Og vi fant ut at de så ut til å kose seg like mye som oss, til tross for at noen av dem må bale med 64 fot båt.
Beboerne på Læsø har fått mange EU-millioner til å gjenoppta en gammel tradisjon med å tørke og legge tang på takene, iflg Wikipedia. Vi så ingen slike tak, men lukten av tang og tare var behagelig lett å oppdage. Hvor mye av disse takene som lå i fiskesuppa vet jeg ikke, men iflg restauranten "Under" er det en delikatesse
26 juni Læsø til Vinga fyr. Krysser Kattegat fra Danmark til Sverige
Kari forsøkte å telle masker og måle centimeter selv om Kattegat ikke var helt flat, men nå har hun god erfaring fra turen vår over Skagerrak til å holde seg fast. Vi hadde alt på turen; fra pøsregn til skinnende sol. Ved ankomst til Vinga fyr ble det varmere enn jeg liker. Men det er slik de andre liker det. Bare å kaste seg i 19 grader vann
Ved inngangen til den trafikkerte til Gøteborg stod "Trubaduren" fyrlykt for å ta imot de sjøfarende.
Fra toppen av Vinga fyrtårn fikk vi se en helt annen skjærgård enn vi nå har opplevd i Danmark. Ved ankomst til uthavnen Vinga stod havneleifer i kø for å betjene oss og angi plass med beste svenske serviceinnstilling. Vi tok en tur innom barndomshemmet til Evert Taube og hans 11 søsken. Det hvite vakttårnet betjenes av svenske maritime myndigheter og Sjøforsvaret, og det vaktes utenfor av geiter. Ikke rart de kikker mot NATO.
Evert fortalte Kari at det var han som diktet "Byssan lull" i 1921. At han har diktet "så lenge skutan kan gå" overasket oss ikke i dette oppvekstmiljøet
27 juni - Vinga fyr til Marstrand festning
Vi forlot hyggelige vertskap på Vinga fyr med museet i Evert Taubes barndomshjem og fyrtårnet fra 1890 for å starte turen nordover langs svenskekusten. De tre gule bilfergene som betjener de ytterste drabantby-øyene utenfor Gøteborg oppleves som satsing på god kommunikasjon for folk som vil bosette seg ytterst i skjærgården. (Den fjerde fergen kan man ikke se i bildet) Disse fraktet folk og lastebiler i ett sett.
Litt vind og småkrus i havet. Innom Rørø for å bunkre diesel, vann og mat og deretter videre til Marstrand. Ferieby og krigersk fort. En populær turistby med velstelte hus og postkasser. Men over byen kneiser det vannvittig store fortet Carlsten festning. Selv om vi for øyeblikket lever i et rolig område har de nordiske krigene preget Marstrand. Noen ganger i dansk besittelse, noen ganger i norsk. Og historien om Tordenskiolds soldater er kanskje sann, men den stammer herfra. Tordenskiold lot sine fåtallige soldater oppstille i en gate av gangen. Mens den svenske kommandanten fra Carlsten festning lot seg skjenke og rolig føre videre til neste gate løp de samme soldatene bakveien til neste oppstilling i neste gate. Kommandanten kunne da melde til festningen at Tordenskiold hadde så mange soldater at festningen like godt kunne overgi seg først som sist.
Vi fikk lett plass både i gjestehavnen og på restauranten. I neste uke, kunne kelneren berette, vil det være kø fra inngangen her til fergeleiet. Det er lurt å legge ferien litt tidlig på Bohuslankusten, før alle nordmennene kommer.....
Så begynte det plutselig å regne - masse. Vi tar en Trippel-yatzy før vi legger oss mens dråpene trommer mot kalesjen.
28 juni - Marstrand - Åstol - Grundsund
Gjestehavna i Marstrand er ganske urolig. Vi startet dagen med en kort tur over til den naturlig anlagte havnen på den knøttlille øya Åstol. Her har to av mine eldre søskenbarn bodd. Og fortsatt bor neste generasjon, Magne, her.
Men på veien til Magne så vi plutselig klesbutikken "Eva", og da begynte kronene å rulle igjen. Sjarmerende butikk i kjelleren med klær til både turister og de 150 fastboende.
Åstol har også "Røkeriet", en gourmetrestaurant med spesialitet på røkte reker, makrell etc. Og tross fraflytting av fastboende så er tilstrømmingen av turister så stor at det noen ganger ikke er plass på fergen som går til fastlandet hver time. Det finnes ikke biler på Åstol, kun sykler og en varemoped.
De neste timene ble det sightseeing gjennom den svenske skjærgården mens sola skinte fra sin beste side. Mange smale sund, mange små og store tettsteder, ferjer, noen åpne havstykker. Til slutt forsøkte vi å få plass på Gullholmen, men det ble så trangt at vi fortsatte til Grundsund.
Grundsund var en overraskelse. En flott anlagt sti som var bygd av tre snodde seg opp og ned rundt et nes og til slutt endte vi opp smale gatestubber, trapper og blomsterbed i sentrum av Grundsund
Og lykken over nok en pizza, hyggelig svensk vertskap, vakker kveldsol og vakker dame gjorde Grundsund til et lykkelig valg i kveld.
Vi måtte ligge flere i bredden, og den hyggelig svensken som lot oss ligge utenpå hans seilbåt fortalte at nå er de ferdig med seilingen for en periode, for nå kommer alle nordmennene... Av samme grunn gjør vi oss ferdig med Bohuslan-kusten de to neste dagene......
29 juni Grundsund til Vaderøyene
Kystlinjen fra Åstol og oppover er nydelig, og i nydelig vær blir bildet av Eva og Terje og "Estrella de Mar" beskrivende for vår ferd
Og, som vår svenske nabo sa i går; "nå drar vi hjem for noen uker, nå når alle nordmennene kommer her i hele juli". Ganske riktig, i dag møtte vi en horde av sambygdinger som alle ville nyte den svenske skjærgården.
"Sotekanalen" bygd av nødpenger på 30-tallet for at skipsfarten og fiskerne skulle slippe å gå utenfor det værharde Soteneset er reneste syden denne dagen. Ser ut som at ethvert svaberg og skjær er befolket i nydelig vær. Broa over kanalen måtte åpnes i ett sett for norske og svenske mastetopper som skulle nord og syd.
I den neste kanalen, Hamburgsund, trafikkerer ei kabelferge på en havgående tur tilsvarende 3 ganger sin egen lengde. Og pass opp for kabelen inntil fergen har parkert i andre enden og wiren synker til bunns.
Tid for å fylle diesel. Her møtte vi personell som knapt visste prisen på diesel eller hvordan man fyller. Det var første dag på jobben for den stakkars ungdommen som nettopp hadde begynt, men smil og glede over kundebesøk sommeren 2022
Etter en dag med badeturister på hvert nes snudde vi nesa mot vest til Vãderøyene. Vi har alltid hatt lyst å besøke dette øyriket som ligger en times kjøring ut i havet. Her var det mange mulige steder å legge til, og med de varslede værmeldinger så var det bare å gjøre det. Vi tok med oss putene opp på fjelltoppen og nøt at sola forsvant ned over Norge - noen timers kjøring mot vest
30 juni kl. 06.00 fra Väderøyene til Risør
Selv om vi gjerne skulle kjørt opp resten av svenskekysten så var det et "vindu" i været denne morgenen før det skulle blåse opp for noen dager. Siden vi ikke hadde lyst å oppleve Skagerrak slik vi gjorde på turen til Danmark, så var tiden inne til å forlate hyggelige svensker og flott skjærgård nå. Vi var ikke alene om å stå opp tidlig. Det begynte å putre fra kaffekopper i flere båter rundt oss. Vi satte avgårde i et ganske annet vær. Skagerrak lå flat, sola skinte og autopiloten ble satt til Risør.
Fra jeg fikk GPS i 1997 så ble kysten fra Kragerø til Farsund plottet slik at Skarv kan kjøre selv hele strekningen. Jeg må selvfølgelig, av sikkerhetsgrunner, bekrefte hvert waypoint før den finner det neste waypoint. Men morsomt at gamle plott virker like godt. Skarv satte nesa mot innløpet til Risør 7,5 timer senere.
Underveis ble det øving på bass, allsang fra Kari, strikking og lunsj med mozzarellaost på ristet toast. Hva de i båten bak i bildet spiste, vet vi ikke, men med kommunikasjon på VHF kunne vi formidle info om seler og slepebåter
Den eneste hindringen vi møtte på vår vei var en slepebåt med en veldig stor lekter på slep. Det viste seg umulig å få dem til å vike (....) så der måtte kapteinen ta roret et øyeblikk og la lekteren passere. Det var umulig å se hva de hadde ombord i den enorme lekteren, så det var ingen vits å kapre den. Men for 210 år siden ville denne farkosten utvilsomt blitt kapret av enten engelskmenn og svensker eller nordmenn. Danskene var på denne tiden ikke så interessert i å kapre etter at Lord Nelson hadde kapret hele den dansk/norske flåten i flåteranet i København i 1801. Men vi nordmenn hadde våre kanonjoller. Deler av den historien kan du se i filmen "Kristina 1813" et annet sted på dette nettstedet
Ved ankomst til Risør var "ringen sluttet" på et vis. For 30 år siden så vi Skarv som utstillingsbåt på Trebåtfestivalen. Kari tok dette bildet, helt tilfeldig, av Skarv. Ikke hadde vi peiling på at vi skulle kjøpe denne båten 10 år senere.
Nå har "Skarv" tøffet rolig langs Sørlandskysten i 20 år. Den har klart en tur til Tromsø i 2005, to turer til Møre og Romsdal og nå denne turen til Danmark, gjennom Limfjorden, opp langs Sverige og over til Risør. Og vi krysser fingrene for at Yanmar-motoren holder enda noen år.
Lars Verket fotograferte Skarv i full fart utenfor Kristiansand da vi akkurat hadde kjøpt Skarv sommeren 2002
1. juli Risør til Lyngør
Vi flyttet ut til ei koselig vik på Gåsholmen hvor badevannet holdt 21 grader. Vi ventet på det varslede regnværet
2 juli Gåsholmen ved Lyngør til Furøya i Tvedestrandsfjorden
Furøya har mange stier, som alle fører til det fasjonale gamle bygget hvor det ofte arrangeres konserter. Ingen konsert i dag, men etter god fiskesuppe bar det tilbake i båtene før regnet skulle komme.
Og nå når vi er kommet vel tilbake langs Sørlandskysten dukket liksom alle problemene opp på en gang. Skarv har hatt en større lekkasje enn vi er vant til, men i natt var den vekk??? Dernest luktet det septik. Under vasking og tømming fant jeg ut at mannlokket (luka i septiktanken) ikke hadde blitt skrudd til før avgang fra Norge. Så da forsvant den lukta. Til slutt oppdaget jeg at det nye solcellepanelet lå og duppet i vannskorpa. Et sterkt vindkast hadde tatt det mens vi spiste suppe. Kari svømte ut og hentet det, og etter litt tørking ser det ut til å ha overlevd likevel. Så alt i alt er jeg glad at ikke noe av dette skjedde på selve Skandinaviaturen. Ellers har vi ikke hatt særlige problemer underveis
Så er vi tilbake til båtmat og mindre restaurantbesøk? Tviler på det, men hjemmelagd tomatsuppe er også bra
3 juli - Furøya til byvandring i Tvedestrand til Klokkøya
Totalt sett var Scandinaviaturen veldig bra. Spennende å gå tvers gjennom Danmark. Selv om transportetappene inneholder mindre å se på, så er både de små havnene og småbyene veldig hyggelige. Svenskekysten er bare helt fantastisk, men det er lurt å benytte juni før alle nordmennene kommer. Det er et paradoks å si det, men vi tar mye plass, kjører fort og "jager" svenskene hjem i hagen for en stund. Men alle land vil vel ha turister?
Nå blir det noen dager nedover norskekysten hvor vi skal forsøke å se den med utenlandske øyne
I dag møtte vi en 77 år sprek svensk seiler som hadde vært over halve verden med sin blå seglbåt. Han lurte på hvorfor vi nordmenn ville besøke nakne svenske skjær. Selv hadde han nå ligget i Risørfjorden helt alene. Ikke en eneste nordmann eller andre for den saks skyld. "En nydelig, stille fjord med trær...".
Vi er på utkikk etter ulike ting. Eller vi leter etter ting og opplevelser vi ikke har selv. Samtidig er det ofte som guide for en utlending eller utenbys at man får øynene opp for hva man selv bor midt oppe i.
Mine engelske bekjente ombord i "Excelsior" sier at Norge er helt fantastisk sted å feriere med båt. "Ikke har dere verken flo og fjære på Sørlandet. Ikke er det nevneverdig strømsetting i vannet. Og på toppen av alt kan vi legge til overalt siden Norge praktiserer allemannsrett" (foto 2017)
I kveld ankret (ja vi brukte faktisk dreggen for første gang i år) på Klokkøya ved Flosta/Arendal. "Estrella del Mar" fant en ny plass på andre siden av Store Klokkøya. Kari nøt 21 grader i kveldssolen.
På Klokkøya var det på tide å hente frem aktivitetene. Vi har hatt et Boccia spill i båten i 20 år uten at noen fortsatt vil spille. Men den oppblåsbare kajakken min er 16 år gammel gummi-morro. Vi trenger litt arm-øvelser etter 2 uker i båt.
4 juli Klokkøya til Arendal gjestehavn
Sauer er ålreite dyr. De hadde knapt tid til å kikke bort på kajakkpadleren som tok frem kamera. Etter at kystlandskapet i Norge har grodd igjen de siste 50 årene, så har "frislippet" av sauer og geiter gjort mye for å åpne opp igjen. På Furøya i Tvedestrand holdt en pensjonistgjeng på å rydde skog, og sauene spiste ned vegetasjon. Kommuner og velforeninger lager stier og setter ut benker, og det er viktig for folkehelsen. Befolkningen har vel i disse 50 årene blitt sittende mer og mer foran skjermer uten å se det skje?
5 juli Arendal gjestehavn til Maløya, Grimstad
Det fascinerende med småbåtlivet er at man kan velge å IKKE vite hvor man ender opp neste natt. Uthavn, et skjær eller en gjestehavn? Det siste har jeg ikke vært særlig interessert i gjennom tidene, men i Danmark var vi litt avhengig av gjestehavner om vi ikke ville velge å ligge på svai i et område hvor det var ingenting å se på.
Nå har vi hatt en døgn med akutte, voldsomme regnbyger, og da er det godt å koble til vifteovnen, ha det godt og varmt og kikke over til et barndomssted, Kolbjørnsvik.
Som 4-åring gikk kompis Bassen og jeg ned til Hisøyfergen og fikk sitte på benken foran, frem og tilbake. Tror ikke skipperen i dag hadde gitt lov til det.
Men fra det ene til det andre. Hva forteller ellers bildet? Hvor er alle båtturistene som pleier å fortette Arendal gjestehavn?
Tettheten av båter kan ikke sammenliknes med brennmaneter. Den ene dagen er havet proppfullt og neste dag er de forduftet. Og de færreste store skutene finner du fortøyd langs holmer og skjær.
Vår nabobåt som vi traff på Læsø, mener grunnen er dyrere diesel men ikke minst altfor dyre gjestehavner hvor strøm, dusj, vask etc kommer i tillegg.
Og mens Kari benytter egen dusj på badeplattformen så sitter jeg å mimrer over Tyholmen. Ikke om Arendals historie for 150 år siden. Den historien er forøvrig veldig interessant med tanke på at skipsrederne var for sene til å omstille seg fra seil til damp.
Nei, min historie er bare drøye 50 år gammel da min far frekventerte brygga i bakgrunnen med sin frakteskute. Det var selvfølgelig ingen småbåthavn. "Knudsens brygge" tok i mot 140 tonn med sementsekker fra sementfabrikken i Brevik. Når min far skulle ta seg en dusj eller helst et karbad så gikk han opp til "damp-badet" i det røde huset bak Kari. Her luktet det klor og betjeningen var voksne damer i hvite nylonfrakker som sørget for at badekaret var rent og pent. Nå bor det en ikke ukjent kunstner fra Arendal i det gamle murbygget.
På leting etter minner fra "Knudsens sementbrygge" finner jeg den ene fortøyningspullerten klemt mellom et kafebord, kunstgress, en diger cabincruiser og to ombygde batteri-motor-snekker. Disse batteribåtene er svaret på en videreutvikling av plastbåtindustrien i Arendal. Du kan leie "Strømmen" og "Batteriet" for en stille tur på Nidelven
"Else" er ferdig losset på "Knudsens brygge". 2000 sementsekker a 50 kg ligger i det gamle skuret klar for bygging i Arendalsdistriktet (egne foto 1970) Etter en nærmere kikk så var det ikke sement denne gang, men LECA-blokker fra fabrikken på Borg i Glomma, pent stablet i rommet. Nå går alt "roll-on-roll off" på paller, muligens mest på lastebil
Og jeg tar en sykkeltur på pappas bysykkel som han brukte for å komme til Telegrafen eller Skipsmegler Darre i Arendal. På Telegrafen kunne han bli ventende lenge på ledig telefonlinje til skipsmegler Wagle i Oslo. Hvor gikk neste frakt?
Veldig ofte var det returlast fra Malmbrygga i Barbu (der Bunnpris ligger nå). 140 tonn med jernmalm fra gruvene i Arendalsdistriktet til Oslo spikerverk. De viktige malmgruvene i Arendal er også nedlagt
Og fritidsflåten har overtatt for fraktefarten langs norskekysten
Det blåste for mye på Valøyene så ferden fortsatte til Maløyene utenfor Grimstad
Omsider fant jeg noen som jeg kunne true til å være med å spille noen slag med mine gamle Boccia-kuler. Noen vant, det var ikke meg (Foto: Eva)
Vakker spasertur på Maløyene
6 juli Maløyene til Grimstad gjestehavn
Gågate og handlegate har jo mer tiltrekkingskraft på noen enn andre. Men at dette vakre, gamle huset med rare, skjeve dører og bakdører står midt i Grimstads mest trafikkerte gågate er det ikke lett ¨få øye på.
Siden vi oppholder oss i området Arendal/Grimstad så har jeg oppdatert meg litt på storhetstiden fra 1723 til 1900. Det er mye paralleller til dagens situasjon. Og mange ulikheter. Som Terje Vigen så trenger nordmenn alltid import av korn. Det var store systemer og kontrollerende lover for import og eksport, kriger virket inn og de rike utnyttet de fattige - eller gav dem jobber som noen vil påpeke.
Uansett, nordmenn trengte korn, danskene trengte jernmalm eller ferdige støpejernsprodukter og hollenderne trengte tømmer. Det ble bygd seilskuter på alle steder for et svakt hellende fjellhylle gjorde det mulig å reise et skip, mulighet til å koke plankene som skulle bøyes og ei smie til å lage det utstyret som vi nå handler på Maritime sin nettbutikk.
Har vi glemt hvor viktig det er å spare noen korn til kommende kriser eller er vi like "forleien" for korn som Terje Vigen var - fordi vi har bygd om alle siloene til hybler eller kunstgalleri
Terje Vigen er forøvrig æret med sin egen brygge i Grimstad. Det er der du tømmer septiken
Det er en vakker, stille natt i Grimstad gjestehavn. Borte er de hyggelige "havneleifene" som viste oss plass. Nå skal havneavgiften betales på en app. Borte er industribyggene, jernbanen og dypvannskaiene.
Borte er "støvsuger-røret" på Sand mølle i Vikkilen som sugde opp 140 tonn korn fra fars skute. Det var gøy å hoppe i kornet, men kanskje ikke like interessant kunnskap for de som skulle spise brødet etterpå (foto: far)
Borte er de store heisekranene på Grimstad skipsopphogging - der leilighetene på Odden-senteret nå reiser seg. Når korn-lasten var sugd opp flyttet far til skipsopphuggingen. Her lastet han ombord rester av f.eks alle hvalskutene fra Sandefjord som de hugde opp her i 1968 etter at det ble sterke restriksjoner på hvalfangst. (etter noen slike runder med jernskrap til Oslo spikerverk og retur med korn fra Moss ble det muligens høyt jerninnhold i brødet i Grimstad-distriktet)
(foto venstre Harald 1968, midt leiligheter 2022, høyre "hvalfangstskuta "Southern Actor" fra Sandefjord. Den er opprinnelige ikke fra Sandefjord, men England. Men plutselig hadde Sandefjord hugget alle hvalfangst-skutene, bl.a på Grimstad skipsopphugning. Så de fleste spiker på 1970-tallet hadde vært flere sesonger i Sørishavet på hvalfangst.... Ok, kanskje å dra det litt langt)
Lite brydde jeg meg om hva de skulle med masse jernskrot i Oslo. Eller hvor all jernmalmen i Arendal kom fra. Den lå bare klar på brygga. Jeg var mest opptatt av å leke i livbåten eller henge opp ned i masta.
Nå har jeg ikke lenger mast. Men jeg elsker fortsatt å leke i båten. Vi venter at kornet skal komme fra Ukraina eller Russland. De utrangerte skipene slepes til opphugging i Østen, og de gamle malmgruvene er blitt spennende museum. Jeg håper alle ungdommene som blir universitetsutdannet på teknologi i Grimstad klarer å finne nye måter å utvikle og brødfø verden på
7 og 8 juli Grimstad til Fluholmen ved Homborsund fyr
Vi så frem til å være litt tradisjonelt "norske" igjen ved å ligge longside ved de ytterste holmer ved Homborsund fyr. Faktisk så tradisjonelle at vi skulle nå ligge 2 netter i stedet for disse daglige etappene vi har gjort i 3 uker. Det er vakkert å kunne kikke ut mellom holmer og skjær - direkte til horisonten. Selv på denne lille biten av horisonten så kan vi se at den buer. Hva tenkte de på da de mente jorda var flat, og seilskipet forsvant over kanten i løpet av forholdsvis kort tid. Var det igjen skrivebordsbyråkrater uten praktisk erfaring som lagde reglene? Var det slik at "alle de andre" visste at jorda var rund, men de holdt kjeft av frykt for å bli satt i gapestokken eller brent levende på St.Hans-bålet? Hvem var nå Hans?
De fleste spørsmål det ikke kan svares på kan man spørre denne mannen om. Uansett om han kan svare eller ikke så har både han og sykkelen hans et fin monter i Grimstad. Han fikk imidlertid "gjennomgå" i en uhyre morsom sketsj med Rune Andersen/Espen Beranek den kvelden vi var i Grimstad
9 juli - Fluholmen til hjemmehavn "Christianholm", Kristiansand
Kl. 05.00 våknet vi av et skarpt klikk da fortøyningsbolten vår ble rykket ut av fjellet pga vinden som hadde økt i styrke. Skulle vårt største uhell på denne Scandinavia-turen bli langs den kysten "vi kjenner best". Jeg var rådvill et øyeblikk. Vekke "Estrella del Mar" og purre dem ut eller forsøke å sikre på nytt. Yr fortalte at det skulle blåse opp. Det ble vekking
Det ble tidlig vekking av avgang i full blåst. Da vi hadde rundet Homborsund og kommet oss "innaskjærs" så lå alle de andre båtene stille og rolig i den stigende sol. Og nå hadde båtsesongen startet. Fullt både her og der. Vi fortsatte gjennom Blindleia. Her har vi vært før, så det ble ingen turist-tur. Vi var spente på "Kvåsen". Det havstykket som alle fra Kristiansand snakker om med stor frykt. Noen har "Stadt", "Vestfjorden" eller "Hustadvika". Vi har "Kvåsen", Den kan være lumsk, men det er veldig avhengig av vindretningen. Det blåste opp til 14 m/sek i kastene, men det kunne likevel ikke sammenliknes med hvordan denne turen startet - fra Kristiansand til Thyborøn. Vi kom trygt over og kunne spise frokost på "Stokken" hvor alle de andre båtfolket satt i shorts i morgensolen mens vi kom stampende inn kl. 09.00 eller 3-4 timer i noe kaldt vær utaskjærs i ullgenser og lue. Det var en dag for å finne ly for vinden. Det er fordelen med båt. Du kan uansett finne ly for vinden - om du gidder sjekke været.
Vi startet denne turen med et langt strekk på 11 timer om natta, og vi sluttet med en akutt avgang litt for tidlig på morgenen. Men Eva, Terje, Kari og Harald kan oppsummere med fantastiske opplevelser. Det å ha et "prosjekt", nemlig å kjøre til Danmark, gjennom Limfjorden, og ellers ta ting etterhvert som det dukket opp.
Det er både trygt og hyggelig å være flere båter, men hver båt har sine egne rutiner og vaner, og vi har ikke gått oppå hverandre. Spist noen felles måltid, eller gått en tur sammen. Men viktig at hver båt har sin egentid, og felles planlegging strekker seg ikke lenger enn "at nå går vi" og "hei" på VHF-radioen, "ser ikke dette ut som en grei havn". Takk for turen. "Prosjektarbeid" kan anbefales. I kveld tror jeg at jeg sovner tidlig - i min egen køye hjemme.
Hyggelig at du leste bloggen.
Harald Stensland