KAPITTEL 2

Insekter store som modellhelikopter. Varmt og klamt. Skjorta limte seg fast på ryggen. Tropeskogen vokste ned til vannlinja. ”Dilworth” tøffet rolig. Steamkjelen kokte nærmest av seg selv. Han kjente bevegelen til dampmaskinen, men ellers var det lite lyd. Dampmaskiner gir ikke lyd. De visler. Heten var ubønnhørlig. Bjørn holdt seg under solseilet for å ikke bli stekt, men samtidig var det et lite pust her som han ikke fikk inne i styrehuset. Kling klang.. kapteinen kom gående over ståldekket. Svetten silte under uniformslua. Kapteinen hadde ikke uniform, bare topplokket indikerte at han var sjefen. Det var tre timer siden de hadde kommet gjennom slusene i Colon.

Bjørn kikket utover landskapet. Han bare ante det helvete det måtte ha vært å bygge denne kanalen. Heten, insektene og de topografiske elementet hadde gitt anleggsarbeiderne store utfordringer. De daua som fluer. Nå stod han ved roret på en stykkgodsbåt på vei fra New York til San Fransico. Han slapp å bære stein og bryte fjell. Panamakanalen var forholdsvis nybygd. Kapteinen hadde vært gjennom mange ganger selv om kanalen ble åpnet for få år siden. Det var fryktelig varmt, men hadde det vært bedre å måtte seile rundt Sør-Amerika, Kapp Horn, fryse beina av seg ved Ildlandet? Nei, han kunne klare et par dager i dette klimaet. Han håpet de fikk landlov. De hadde seilt gjennom her 8 ganger mens han var om bord, men hver gang ble de liggende på vent for slusene så langt borte fra byen at han hadde aldri hadde fått anledning til bytur. Han hadde kjøpt ny landlovsdress med hatt. Dagens mote. Året var 1925. Bjørn hadde fylt 20 år.

Kapteinen ga noen styringsinstrukser. Han stolte helt og fast på Bjørn. - Nordmann, det ga gode odds. Det var mange nasjonaliteter om bord. Kim var asiat. Frank kom fra Tyskland. Musete var indianer, amerikansk indianer. De hadde vært sammen på flere turer nå. Musete hadde jobbet på Brooklyn broa, men hadde fått sparken. Han turte ikke gå på bære-wirene uten sikring. Dvs han turde ikke på på bærewirene uansett. Men arbeidsformannen mente at alle indianere var som skapt for høyde-arbeide. De ble brukt til å bygge alle skyskraperne som nå løftet seg i New York. Musete var indianer, Musete hadde høydeskrekk. Musete jobbet i maskinrommet som smører. Det kålsorte, lange
håret var samlet i ei flette slik at han ikke skulle få håret fast i bevegelige deler. Ellers var det vanskelig å se om Musete hadde hatt olje i håret bevisst eller om han bare hadde tørket svetten med de oljede hendene sine. Det rant både svette og olje nedover ryggen hans. Musete brukte sjelden skjorte. Når han skulle pynte seg så malte han et lite amerikansk flagg på kinnet. Bjørn var aldri sikker på om det var av nasjonalfølelse eller for å spotte. Musete var alltid mye på dekk når de passerte innlandet i Panama. Han enset verken de flygende modellhelikopterne eller den brennende heten.

Frank derimot var tysk – av hele sin sjel. Bjørn visste ikke hvor mange skjorter den mannen hadde, men Frank klarte å holde den litt stive formen selv om ryggtavla så ut som noen hadde pissa på han. Svetten silte.
Frank kom for å avløse Bjørn. De overførte de siste ordrene fra kapteinen og Bjørn trakk under dekk for en matbit hos stuerten. Den indiske maten til Jinab var hatet av noen og elsket av andre. Bjørn hadde aldri spist indisk mat før han kom om bord på ”Dilworth”. Det smakte godt med kjempesterk mat, eksotiske krydder. Jinab lo hver gang Bjørn spurte om han kunne få litt mindre krydder enn sist gang. ”Ja, men Bor, jai har aldi krydre mat din” og så lo han resten av måltidet mens Bjørn gaflet i seg ris i karry med noen kjøttslingser oppi sammen med noen saker han aldri hadde skjønt hva var. Men de var så sterke at det brant i munnhulen. Jinab hadde faktisk lært seg noen norske setninger, og Bjørn følte seg nesten forpliktet til å spørre om mindre krydder slik at Jinab kunne bruke setningen sin. "Jai skal laga no jått til your 21. birthday, Bjor"
Det brant i munnhulen, men han begynte å fryse på ryggen. Den dyvåte skjorta begynte å fordampe og kulda slo inn.
- - - - -
Han våknet med et rykk. Et flytende skrog som slår borti fast grunn gir frysninger hos enhver sjømann. Han frøs nedover ryggen. Beina var stivfrosne. Han ble liggende et øyeblikk for å gjenkalle følelsen av varme. Nei, her var det bare kaldt. Der var det igjen. Skuta hogg forsiktig borti noe. Bjørn kastet seg ut av køya og løp om leideren fra akterlugaren. Gjennom rutene i bestikken kunne han se at ”Else” hadde dreid med vinden. De hang fortsatt i wiren til skjæret og ankeret så ut til å ha et slags feste. De hadde ikke hatt anledning å gi ut mye ankerkjetting kvelden før. Ole var segneferdig, og uten motorkraft kunne de ikke få beveget skuta særlig opp mot vinden. De hadde rett og slett dumpet ankeret loddret på 5 meters dyp og håpet at vinden ikke skulle snu. Lommeuret viste litt over fire. 8 glass i hundevakta ville de sagt i tidligere tider. Sola var enda ikke stått opp.
Nå hadde skuta dradd med seg ankeret, vinden hadde snudd en anelse og de lå tett opp til land med babord side. Bunnen støtte i mot en fjellnabbe som stakk lenger ut enn de andre. Dersom det ikke ble verre bevegelser enn dette så kunne de bli liggende litt til. Han slengte på seg klærne og gikk ut for å fendre siden. Han tok det største lastebildekket de hadde om bord og slengte det over rekka. Det var tungt og det sokk som en stein.

Rørhylsa som overfører kraften fra styrehuset til girkassa var løs. Det så ut som en slitasjefeil. Uansett hvilken vei han dro så ville ikke girveksleren lystre. Det var mørkt der han lå på magen under lugargulvet, innerst bak i maskinrommet. Det flate lommelyktbatteriet begynte å gå mot slutten og det svake lyset var mer til kos enn nytte. Han løftet av hele styreakselen og stakk tre skrujern ned i i stedet. Ved å vri kraftig klarte han å vri giret.

Skulle de ta sjansen på å fortsette for egen maskin? Da måtte Ole ligge her og vri når han fikk beskjed om å vri propellbladene forover eller akterover. Det var ikke så farlig når de først var kommet ut i rom sjø. Men å skulle manøvrere seg ut igjen skjærgården ved Portør kunne fort bety en endring. Bjørn slo fast at giret ellers var i orden. Megleren hadde mast sist gang han de snakket sammen på telefon. Spikerverket ventet på malmen. Han var dritlei av Portør. Bjørn vasket av seg oljen før han entret dekket og gikk bak for å smøre seg ei skive med sirup. Sirup var vidundermiddel. Smørevillig selv på kalde dager.

Byssa la helt bak på ”Else” som ei kasse for seg selv. Den var antagelig bygd som et ekstra påbygg etter at ”Else” var ferdig bygd fra Ring-Andersen skipsverft i Svensborg på Fyn. I alle fall kunne ikke denne kassa med de små vindusrutene ses på bildet fra skipsavløpningen i 1937. Den var ikke isolert men med enkel bordkledning. Det rant kondens nedover veggene. De to gassblussene varmet godt oppe i taket. På dørken var det iskaldt. Han stod og stampet skoa i dørken mens han kikket ut glasset akterut. Vinden hadde løyet. Det så ut til å bli en Kristian Tregde-dag. Alstå fint på Sørlandet. Han rakk akkurat tidssignalet før kl. 5. Værvarslinga for sjøfolk. Den beste hele døgnet. Tiltagende på ettermiddagen. Litt vind kunne være fint å ha når de passerte Jomfruland og Rakkeboene. Det var umulig å gå her dersom det ble tåke, men vinden ville holde den unna. Første gang han hadde hørt om radar var under krigen. Nå hadde de begynt å installere den i utenriksfarten, selv om enkelte konservative kapteiner aldri hadde skrudd den på. Alle kapteiner var litt konservative. Bjørn skulle ønske han hadde råd til en radar. Da skulle han ha brukt den nå når de skulle passere strekningen fra Lyngør til Vrengen. Resten klarte han seg godt med visuell kontroll. Den tyske kikkerten han var det viktigste hjelpemiddelet. Den hadde han kjøpt i Tyskland.