Uke 6 -Kristiansund - Tananger

Har ligget værfast for første gang på 5 uker, men unntak av den andre dagen på Lista. Men nå løyer vinden, og jeg skal forsøke å komme til Kristiansund - i første rekke. Klar for den 6. uka langs norskekysten. Denne uka vil skille seg ut av flere grunner. Wait and sea.

12.mai kl. 16.00

En hyggelig fyr på Smøla, som både hjalp meg til brygge i kuling i går kveld, og hilste hyggelig i dag, tipset meg om alternativ rute for å slippe unna Smøla - på betingelse at jeg hadde digitale kart. Uten det ville det ikke gå. Og som tidligere ansatt i redningsselskapet og ambulansebåt i distriktet virket dette betryggende. Jeg kjørte slalom ut med noen meter klaring på kryss og tvers, og endelig var jeg ute i havet igjen. Endelig, og endelig, kulingen var på hell, men det røsket litt intil jeg kom på baksiden av Tustna, naboøya til Kristiansund, og dit må jeg komme meg i kveld.
Hurtigruta "Richard With" var kjærkomment møte, selv om han ødela en flott kurs jeg hadde mot Tustna.

12.mai kl. 18.00

Etter en skikkelig tomat m/masjones skive (slik vi spist ei ukesvis på holmetur for 30 år siden) (ses ikke på bildet av hensyn til de som evt slanker seg) var jeg snart på vei inn til Kristiansund. Det hastet med å få gjort båten ship shape. Hvorfor? En kvinne? Nei

En mann. Hadde opprinnelig en plan om å være i Molde, og vedkommende hadde fått beskjed om å møte meg der.

Hugo var derfor overmåte overrasket da sjåføren på bussen i Åndalsnes sa i det han entret bussen: " Du må være denne franskmannen Hugo. Du skal ikke til Molde, du skal til Kristiansund. Hvorpå Hugo svarte: " How do you do my name". "Vanlig service, og før det var gått en time hadde Hugo smakt på svele bakt direkte av Lilly på første ferge, snakket en støvel full med sjåføren og blitt kastet av bussen fordi han skulle korrespondere med en søt, lyshåret snelle som kjørte Timebussen til Kristiansand. Ikke rart han ser litt rørt ut.

Resten av kvelden har vi sett utover et blikkstille Kristiansund mens vi er blitt enige om kjønnsfordelingen i båten. Jeg styrer. Han vasker opp.

Og så har han litt fetere kamera enn meg, så nå blir det naturbilder også, ikke bare brødskive med tomat. For fransktalende kan det være nødvendig å følge med på den franske siden. Jeg skjønner dessverre ikke et ord av hva som står der. Men, det gjør ikke han heller på de norske sidene. Men altså; jeg har kjørt Hugo til Kjevik flyplass høsten 2004, og mitt foreløpige bekjentskap er derfor 25 minutter langt. Den gang spurte jeg han ut om franske kanaler siden han er oppvokst ved Lille. Han var derimot mer interessert i Norskekysten, og da ble vi enige om at han skulle bli med på turen, etter 11.mai, men vi visste jo ikke hvor det ville bli. Og nå har han tatt fly til Oslo, tog til Åndalsnes, buss, svele, ferje, buss, og til til slutt svei jeg risen i gryta.

Fredag 13.mai kl. 09.00

Natten hadde vært blikkstille,og til morgenen var det heller ikke verst. Etter frokost var franskmannen, Hugo, klar for Norskekysten.

Etter en liten passering utenfor Averøy var vi igjen klar for innerleia. Den er så nydelig at jeg valgte samme retur selv om jeg i prinsippet skulle velge alternativ rute, om mulig.

Også Hustadvika viste seg frem fra en svært behagelig side. (Det er stadig verre å gå over "Kvåsen"). Og også her fant vi ei innerled slik at det ytre element varte kun en time ca. Når Hugo begynte å lese så jeg på det som en bekreftelse på at det fungerer.

Kanskje fordi han hentet inn denne svenske flickan i zoomen sin

Fredag 13.mai kl. 16.00

I Romsdalsfjorden valgt vi å gå inn Tresfjorden, av en helt spesiell grunn

Høsten 2004 hadde jeg lest en bok om et amerikansk ektepar som i 1970 kjøpte en ny trebåt fra Brødr. Kjøpstad i Tresfjorden. Uten erfaring med båtliv og Norge satte de i gang et 20 års ferieliv på Mørekysten, senere Themsen i England, franske kanaler for til slutt å ende opp på trebåtbyggeriet i Risør. Slutten av boka hadde jeg tidligere fått bekreftet, fordi Kari tidligere hadde konstatert at en av karene i Risør var en kollega fra Lærerforbundet. Jeg ringte denne kollegaen i Risør, litt overraskende for han. Han hadde jo ikke tenkt på denne saken på 15 år.

Nå var tiden inne for å finne begynnelsen av boka. Det hadde begynt å regne, og Tresfjorden er 15 km lang. Kan man finne et trebåtbyggeri som eksisterte for 35 år siden? Min kjentmann på Fjørtoft, Arild, var umulig å nå på telefonen. Jeg overså også at det stod Kjøpstad på kartet. Men jeg overså ikke den tyske fisketuristen som stod å fisket på ei brygge. Jeg lurte på å starte på engelsk, men tenkte at fyren har nok fisket så mye i Norge at han skjønner norsk. "Vet du hvor Kjøpstad båtbyggeri er?". Da svarte Arne Kjøpstad med fiskestanga "Jeg ER Kjøpstad båtbyggeri". I følge beskrivelsen i (boka utgitt i 1992) fra deres første møte i 1970; "vi møtte et overraskende blikk og et vennlig smil fra en stor kar, Arne, Nils bror"

Og så ble det omvisning i et nedlagt båtbyggeri som i sin tid hadde 50 ansatte, og kunne sette sammen en båt på dagen. I den verste sildetida på 50-tallet kom 1000 fiskere hit for å handle båt på dagen. De hadde kanskje fått ødelagt lettbåten,og måtte ha den i dag. Det krydde av folk.

Nå holder Arne på med et kopiarbeid. Gjennombygge en kopi av rester av en gammel modell. Vi fikk en innføring i båtbyggerkunsten.

Vi takket for oss, for et tilfeldig møte, og Arne takket for besøket. Han lurte fælt på hvor jeg hadde fått ta i boka "Styrbord, ingen hindring" da jeg viftet med boka i luka, like før vi la til kai. Og, som fagmann likte han "Skarv", etter hans utsagn bygget på svensk furu!

Fredag 13.mai kl. 19.00
Vi er på vei til Fjørtofta, øya med 200 innbyggere som i 1973 fikk besøk av 500 unge NGUere (nå JUVENTE) som skulle ha landsmøte. Øyas befolkning pusset opp samfunnshuset, innredet diskotek i ei sjøbu, lagde revyer, hadde program i ei hel uke, det pøsregnet og de innfødte åpnet sine hus. Jeg hadde syklet fra Kristiansand, var mer eller mindre våken i 4 døgn og sovnet til slutt i en lenestol hos Gud vet hvem. Våknet et døgn senere, og kommer aldri til å glemme "Hokus Pokus" med Fokus. Hvem er de nå?

Været har klarnet opp. Det blir en nydelig kveld. Vi skal møte min mentor i viktige ungdomsår, Arild.
Har tenkt mange ganger på hva det betyr for en 15-åring å møte klare forbilder omkring de 20. Jeg ble sendt til lagslederkonferanse i Oslo, en av mine første turer i Oslo alene, ble møtt på Vestbanestasjonen av en gamling, såvidt passert de 20. En fyr som lytter interessert, som reflekterer over hva du forteller ham, og som selv kan snakke så det lønner seg å ikke bruke mobilen.

Fjørtoft (Foto: Arild)

Etter landsmøtet i 1973, grodde ressurspersonene i landsmøtekomiteen videre opp, engasjerte seg i lokalpolitikk. Siden det ikke var plass til alle i ett parti fordelte de seg på alle partier. "Vi driver jo lokalpolitikk, ikke så interssant hva sentralleddet mener".

Arild står skuddklar på moloen.

Babord side til: "Hugo, jump"

Biltur øya rundt, og til slutt en stolt Arild med nyoppusset hus

Arktisk torsk bakt i aluminium.

Etter en fiskemiddag så stor som gliset til Arild er vi tilbake i Skarv. Etter en kveld full av samtaler om teater, video, videoredigering mellommenneskelige forhold i Frankrike og Norge kan jeg igjen si takk for minnene om et ungdomssopplevelse i 1973. La elva leve, la alle småsamfunnene få alle IT-jobbene på Fornebu, bygg molo rundt alle gode ideer.

14.mai kl. 08.00
Avgang til Ålesund. Fylling av billig diesel i Brosundet. Og deretter fortøyning i Jugendbyen.

14.mai kl. 11.00
Ikke før vi hadde lagt til kom Audun, selvpåstaltet guide og fjellvandrevenn av mine fettere, Helge og Sveinung. Makan til komplett "japse-guiding" skal du lete etter; Bybrann-museet i det gamle apoteket, biltur til kafeen på toppen av fjellet over Ålesund samt byvandring, gavebord, kaffemat...ja, dette var speedguiding på 57 minutter.. Veldig morsomt. Takk skal du ha.

Fra toppen av Aksla har du god oversikt over Jugendbyen, gjennoppbygget etter bybrannen i 1904.

Og så kom onkel Sverre inn i bildet.

Det måtte litt rask logistikk til for å føre dette i havn på noen sekunder. Hva mer vet du om dette byen, Sverre? Tja, vi går nå rundt her uten å se for mye på disse veggene....men du godeste så fine de er....

Onkel hadde bestilt båttur for å føle hvordan Skarv oppførte seg i sjøen. Og etter litt småskvalping og motsjø ut Breisundet hadde han fått bekreftet at båten var god for det meste. Etter å ha satt av onkel i Ulsteinvik for retur til Ålesund gikk vi løs på tante Randis vafler med tilbehør.

14.mai kl. 07.00

Etter Ulsteinvik bar det på kryss og tvers ut til Skåtholmen, naboøya til mamma Harriets hjemsted.

Her kom fetter Erling over for å guide rundt på denne holmen som har hatt mange eiere. Men i en lengre tid drev bestefar, sammen noen brødre, nedsalting av sild.

Fetter Erling har overtatt Skåtholmen, og forsøker å vedlikeholde bygningene slik at de ikke skal ramle sammen

Men dette er stor bygningsmasse og ikke helt enkelt for en manns hobby...

Disse jernstøttene er grunnlaget for en 2 meter høy "kasse" på størrelse med en fotballplass.Her kom fiskebåtene og fylte opp plassen med sild - før den ble transportert inn i det storre båthuset og saltet ned. Kanskje ikke en behandling av fisk man hadde godtatt med dagens EU-regler. Tenk hvilke enorme mengder fisk som kunne ligge her - noen dager?

Nå er plassen tom og stedet forlatt.

Dette huset var en herskapsbolig hvor det ble årlig arrangert julefest for de fattige på Remøya. Nå er det Remøya som inneholder noen av de rikeste innen fiske og offshore. Men det er en annen historie. En tredje historie er den aktiviteten som ble bedrevet her under 2. verdenskrig. Shetlandslarsens båter leverte våpen her og tok med med flyktninger tilbake. Det er nå meldt interesse fra Rotary om å forsøke restaurere huset til krigsminnemuseum. Erlings far var lokalkjent pilot ombord på en av de tre "Shetlandsbussene" - nemlig "Vigra" under denne farlige trafikken. Det er veldig moro at Erling har forsøkt å ta vare på denne holmen.

14.mai kl. 18.00

Så var det tid for de skråbredder. Audun hadde beordret familie og bekjente ut en kald lørdag på Nerlandsøya, naboøya til Remøya. Her har båtlaget løfteslipp,og vi kjørte Skarv rett på plass. Ja, dvs vi kunne jo gjort det, men vinden tok oss i siste liten, og dermed så vi ut som ikke hadde behandlet en båt før... Og strengt tatt, det hadde vel ikke Hugo heller. Han har vel aldri opplevd å være på "tilfeldig" båttur og så står det plutselig tre karer på ei tilfeldig brygge som plutselig trykker på en knapp og dermed hever båten seg fra det våte element -mens vi fortsatt oppholder oss ombord.. Det ser og føles alltid litt skummelt.

Godt å få bekreftet at propellen virker uskadet. "Bananskallet" på roret er i ytre region og uten innvirking på styringen, om det skulle ramle av. Ikke noen vits å gjøre noe med før til vinteren. Gutta mente jeg hadde hatt flaks som ikke hadde fått ødelagt propellen.

Etter dette oppløftende blikket var et etter noen minutter klart for senking i det våte element, og i samme øyeblikk var det tid for en liten familieoppdatering av Knut Perry. Hadde jeg da visst at jeg hadde et levende familieleksikon foran meg skulle jeg satt av ei uke, men vi var litt klar for å ta Stadt med "ny båt". Hugo hadde vært gjennom mange timer med norsk denne dagen. Og i Fosnavåg var det rigget til dansegalla på gjestebrygga så vi var lite klar for å sove der. Siden resten av familien var bortreist var "jobben" gjort. Men i det vi forlot havna ropte han at "du har familie her også; søstra til tippoldemora di gifta seg her...." Hugo var fra seg; Her brøler de ut om tippoldemor...til tilfeldig passerende.

14.mai kl. 23.00
Ankomst Måløy etter en passering av Stadt i småpjusketer vær. Ikke på langt nær så rolig som på nordgående, men slett ikke verst til å være antydning av kuling i vente. Gutta på Nerlandsøya sa vi ikke burde gå, men Erling mente at retningen var gunstig. Passering av Stadt i slikt vær er litt kjedelig. Umulig å lese eller skrive i 4 timer pga sjøgangen. Og når en får været inn bakenfor tvers vil ikke autopiloten lystre så det blir så kraftig sjøgang om en ikke følger med og rir av bølgene.

Men vel inne i Måløy var Hugo klar for å lage middag av ypperste fransk/norsk klasse.

Avgang kl. 11.00. Først den lange fjorden innenfor Bremnes. Det var tykk tåke, og måtte sjekke hele tida om det kom båt i mot. Vi svingte ut før Florø for å unngå tåka, og kjørte deretter i åpent hav nedover mot Gjelsa i Bø-landet. Vi fikk rolige, 3 meters dønninger inn bakfra, men da vi svingte inn på Bø-landet blåste det kraftig opp. Gjelsa er det ytterste samfunnet mot vest. I forhold til Kristiansand er vi nå halvveis til Englands østkyst.

Fant ei gjestebrygge, men det blåste så kraftig at vi flyttet oss til en annen lenger nede. Der fikk vi, nesten, damebesøk. Men hun hadde stengt brødboksen.

Kanskje det blir 17.mai på Bø-landet? Vi får gå ut og se om det er noen musikkorps som øver. De trenger i alle fall ikke å blåse i luren, selv. Det ordner naturen her. Ingen trær å gjemme seg bak.

Men vi skal ikke klage. Fikk dette bildet på mobilen fra Bernt i Tromsø i dag.

Da er et bedre å holde seg inne og la kokken lage middag

Legumes varies sautes accompagne de la pasta chuta.

16.mai kl. 06.00

Vinden har løyet.Noen banker på kalesjeduken. Jeg skvetter opp. Skal de ha hundre kroner for denne brygga også? Uten strøm. Kommer meg i buksa,men finner ingen - folk. Det var derimot ei havmåke som kravler rundt på kalesjetaket. Ja, ja, like godt å starte opp før det blåser opp igjen.

16.mai kl. 11.00

Frokost i Øygarden. Vi fant et lite hull i en molo, så ei seilbåtmast og tenkte at det var et flytebryggeanlegg for befolkningen på stedet. Moloen inneholdt nok mindre båter enn forventet, faktisk bare plass til 2, men da hadde vi allerede satt snuten inn, og det var ikke manøvreringsplass for å snu med motor, men eieren av stedet kom løpende og hjalp oss til rette med å snu båten manuelt, og dermed var vi klar for sen frokost.

Deretter fortsatte vi nedover Øygarden ovenfor Bergen, og plutselig virket det som ALLE var på sjøen. Vi kjørte i kø som en St.Hans-aften.

16.mai kl. 18.00 "Jeg hater måker"

Jeg vet hvorfor jeg hater gjestehavner. Ikke pga muligheten for strøm, vann og mat, men fordi det er det stedet hvor det går hardt utover båten. Vi er ankommet Vågen i Bergen, og det blåste kuling 50 meter utafor brygga. Faktisk den verste sjøen jeg har opplevd på hele denne turen var mens vi passerte Cruiseskip-kaien i Bergen havn, og dette minner men akkurat om å være i gjestehavna i Lillesand - et helvete. Båten hiver på seg, river i fortøyningene. Jeg har spleiset inn gummiavlastninger og fjærer i alle hjørner, men det river i pullertene så du kjenner treverket splintre seg langt inn i sjela. Hugo skjønner ikke helt hva jeg er så sur for, for han ser 150 andre båter hvor eierne allerde har inntatt ankerdrammen. Men grunnen til at de sitter i båtene sine er ikke fordi de vil, men fordi de må. Og da er jo sikkert en ankerdram eller ti godt å nyte mens du frykter den neste store båten skal lage så mye sjø at gjennomgangsboltene splintrer glassfiberen mens pullerten forsvinner over i naboens båt, og slik fortsetter Dominoeffekten til alle 10 båtene i rekka er uten landfeste. Og resten kan dere se på web-cam www.bt.no - se Vågen

Men fint er det her , Charlotte. (Charlotte, med den rarer dialekten, var litt sur på forrige reportasje fra Bergen. Nå har vi tenkt å rette opp det ved å være her på selveste 17.mai) Hugo har funnet frem noen etniske "look a like trommer" som han øver på til morgendagen i Buekorps. Med andre ord, de ligner på bergensere; store i kjeften og utrolig hyggelige.

16.mai kl. 22.00

Vågen fylles stadig opp. Vinden har roet seg

og Hugo har blitt venner med russen. Han ønsker seg en russedress - om noen skulle ha en for mye - uten tekst.

Mens jeg koser med den første 17.mai-softisen fra Hennig Olsen

Hugo kan bare hilse disse gamle skjøytene velkommen tilbake til Brest.

I kveld skal vi spise en frenzy versjon av Sådd.

17.mai kl. 10.00
Jeg skal ydmykt ta tilbake all min forbannelse over Bergen havn i går. I dag ligger Vågen blank som et speil, og folket begynner å våkne til liv. Kari korrigerte min oppfattelse av at de tilreisende båtene var besteforeldre uten ansvar for sine barnebarn på hjemplassen. Her dukker det opp bunader i ett sett, og blant de sist ankomne båtene må mor ta støyten i bunadsko og sølv på brystet. Kaffebordet er dekket bakpå båten, og båtfolket slipper å vandre en times tid etter at de har parkert bilen på nærmeste mulige parkeringsplass. Som min nabo i gata "Fru Pleier" pleier.

Jeg har utstyrt franskmannen med sløyfe,men det hjelper ikke. Vi blir sett på som utenbys.

Og skal ikke stikkes under en stol at den mest tradisjonsrike befolkningen i Norge må være bergensere. Etter at Hugo plumpet ut med det ene franske utropet etter det andre ble nabofruen mer løsmunnet overfor sin mann. Jeg forholdt meg taus. Da Hugo og jeg ankom gatestrekket var det nesten ingen der, og vi stilte oss tilfeldig opp. Men så kom fru "Pleier": "Vi pleier stå her", "Sandviken pleier spille når de passerer her", "Vi pleier aldri før å ha barnehagebarn i paraden" osv. Da vi hadde overvært nesten 90 minutter med en fantastisk parade sier damen "Nå gidder jeg ikke vente lenger på NN". Da svarte mannen "Det pleier du si hver 17.mai"

Så var det værrapporten: sterk sol (glemte solbriller), noe regn (har regnfrakk), litt sol (slipper solbriller, står nå i skyggen), svakt regn (nabofruen slår opp paraplyen i øyet mitt), hagl (Hugo ser nervøst på meg) og til slutt snø (da lo til og med nabomannen)

Så var paraden over, kalde turnjenter og små Buekorpsgutter hutret seg ned på Torgallmenningen for nå kom sola frem igjen.

På tide å dra Hugo ombord i gammel krigshistorie igjen. Den eneste av Shetlandslarsens hurtiggående båter ligger ved Shetlandslarsens brygge i Vågen. Som tidligere nevnt var min onkel Alfred en viktig brikke på "Vigra" som lokalkjent los.

Etter at "Hitra" ble funnet som et halvt nedsunket vrak er den restaurert og taes vare på av vernepliktig mannskap. Et par raske spørsmål avslørte nok større hull i forståelsen av viktigheten til disse skipene enn jeg hadde forventet av folk som oppholder seg ombord et år. Men likefullt er det flott å oppleve disse gavene som amerikanerne gav til de allierte midt under krigen. Norge fikk tre "Vigra", Hessa" og "Hitra".

Vi lot bergensere få være bergensere, Fløyen gikk fløyden og i stedet gikk vi på fisketorget for å handle ræger, krabbeklør og peppermakrell av de lokale fiskehandlerne - slik at Hugo kunne få snakke litt fransk. De tre fiskehandlerne vi traff var fra Sicilia og snakket utmerket både fransk, engelsk og italiensk.

Jeg har fått endel spørsmål om hvordan det er å ha fått en fremmed "kvinne" i huset. Men det går alldeles utmerket.

Etter en dag som denne har vi jo samlet opp rimelig mye inntrykk. Hugo har lagt sin elsk på videokameraet jeg har lånt av Lars. Jeg har ikke syntes det har vært særlig gøy å filme video når man er alene, men nå blomstrer denne aktiviteten. Når vi så starter opp motoren og autopiloten så jobber vi flere timer på egenhand med web, skriving og film-redigering.

17.mai kl. 15.00

Vi forlot altså pene piker i Bergen fremfor stabil pent vær nedover kysten. Vi fikk dobbel dose 17-mai-tog , eller parade som vi nabofue, fru Pleier, poengterte, da vi stod i ei gate hvor det faktisk gikk tog i begge retninger samtidig. Hjemme er vi jo vant med mange tog: revelje, skoletog, småbarnstog, borgertog, bilkortesje og tapto kl. 22.00. Her gjøres liksom alt i et stort jafs. Kjempeflott

17.mai kl. 19.00

Så skulle jeg ikke sagt noe om det jobbe uforstyrret. Plutselig ville ikke kartprogrammet på den gamle PCen vise noe syd for Bergen, og jeg måtte koble opp KOLONs PC som dermed resulterte i at jeg ikke hadde nok strømkontakter til å jobbe web. Så dermed måtte vi faktisk snakke litt sammen igjen.

17.mai kl. 21.30
Ankom en flott flytebrygge i Leirvik på Stord. Her er det tydeligvis mye båtliv. Det føles også varmere, det er blitt veldig grønt.Det går rykter om de flotte omstendighetene rundt båtlivet i Ryfylke, vi nærmer oss. I kveld har Hugo spikret sammen en pose kålrabistappe (forøvrig veldig god til å være pose) + peppermakrell, poteter og ris. Det begynte å bli litt tomt i skapet.

Men Hugo har aversjon mot å kaste brød, og vårt eget toastjern over gasskomfyren gir et nydelig,fransk frokostbrød.

Og så går det i daglige skåler i "Audunwine", et pulver som blandes i vannet og som vi har drukket daglig siden Audun forærte oss hurtigvinpulveret i Ålesund. Som mange andre franskmenn synes ikke Hugo at man skal drikke alkohol før kvelden,og gjerne da i forbindelse med mat, kos og helg, men vi har gjort untak for det alkoholfrie Audunwine. I tillegg tok det mange dager før Hugo oppdaget hva som stod på ettiketten av Munkholm-flaskene mine :-) Men han har lurt litt på hvorfor det hele tiden står i hans franske turistguide for Norge; "ta en tur med Fløybanen og nyt en øl på toppen, barnetoget på 17.mai kan nytes med et glass vin på Bryggen......" Det er bare franske alkoholikere og gamle menn som drikker vin midt på dagen..

Men ost er han svært glad, og gjerne den norske, brune. Spises i biter eller flatt med dette fantastiske instrumentet.

18.mai kl. 08.00

Avgang fra Stord. Speilblank sjø. Det er meldt rolig vind i dag. Kommet halveis i boka om "24", Gunnar Sønsterby.

Dette er ikke danskebåtem ,men muligheten til å se f.eks Hardangefjorden med Fjordline.

18.mai kl. 11.00

Hugo ville se Haraldhaugen i Haugesund, så derfor la vi frekt til Kajakklubbens brygge og vandret avgårde. Midt under endel "modell-filming" på dette monumentet, og da skulle det vel ikke være tvilom hvem som var modellen, så ringte de fra Kajakklubben og lurte på hvor lenge denne "Skarv-båten" skulle ligge.

Du må vente te fredag, sa vi, men det syntes de var litt lenge.

18.mai kl. 15.00
Så nå er vi på vei til Skudesneshavn for en softice. Og deretter Tananger. Det begynner å bli temmelig varmt med ullundertøy, men jeg skal beholde det på til Lindesnes. Haugesund er så absolutt verdt et besøk av så ulike grunner.

18.mai kl. 17.00

Har forlatt Skudesneshavn, nydelig sted, litt ødelagt. Husene er ikke så skeive som de ar, men desto finere og sikkert mye dyrere. Nydelig gjestehavn.

18.mai kl. 19.30

Ankommet gjestebrygga i Tananger. Hugo er allerede på plass i byssa, making dinner. Etter at the frencj kåkk gjorde oppvasken og skippern vasket båten kom

Gunnar (opprinnelig fra Sula) på besøk, og så

Bente (opprinnelig fra Kristiansand)

og Torhild (opprinnelig fra Kristiansand)

og fetter Olav (opprinnelig fra Remøya)

og kusine Ingebjørg (opprinnelig fra Remøya)
og til slutt kom Ove i speedbåt fra Sandnes (Opprinnelig Fyresdal, men mest på Hardangervidda vest, Ryfylkeheiene, snø, stiv kuling, noe mildere, blå swix)

Og dermed fikk Hugo mye å gjøre med kaffekoking og oppvask. Takk for oppmøtet av en brokete forsamling med utgangspunkt i svært ulike deler av mitt liv, men som viste seg stort sett å bo nærmere hverandre enn jeg har trodd.