Uke 3 - Trondheim - Bodø
21.april kl. 16.00
I følge informerte kilder er jeg over halvveis, og med
denne litt "hurtigrute-avstikkeren" til Buvika på ca 6 timers
kjøretid så er jeg nå på vei utover Trondheimfjorden.
Det regner og sjøen står rett i mot slik at det er vel ikke en
dag man normalt ville gått på båttur. Men derimot en dag
man heller hatt blitt igjen på kontoret.
Og det er vel ikke så langt unna sannheten heller her jeg står.
Som jobb-kurositet holder jeg på å klage over skandaløs
dårlig Mercedes-service i Tromsø forrige helg. Så dersom
de ikke svarer på brevet møter jeg personlig opp neste uke! Hvorpå
jeg forteller hvor dårlig jeg nå stoler på
deres biler. "Jeg måtte ta båten for sikkerhets skyld."
Ellers har det vært klage på min dekning av Bergen
by, og for å rette opp det snur jeg nå kameraet mot Trondheim
i dette øyeblikk:
Så dersom bergenserne og evt. trondheimerne fortsatt synes det var dårlig
kan de glede seg til bildet fra Bodø.
Men som tidligere antatt; svigerfar er svært opptatt fiskemann
Så noen båttur kunne det ikke bli tid til i denne omgang:
Han og naboen hadde sitt eget skip som var klar for avgang.
Og fisketrofeene hang dem i pokalskapet på veggen. Nå er byssa
mi full av trofeer som jeg skal spise oppover Nordlandskysten. Det ryktes
at Ragner Thorstvedt hadde med seg tørrfisk til Lofoten på TV
her om dagen. Trodde han lette etter det 8. hav! Jeg tok på meg å
skaffe en kabel til noe defekt videoutstyr til svigerfar, og på veien
stakk jeg innom tanke Jorunn og onkel Stein. Overfor slektsgranskere bør
jeg vel være definert og si; Karis kjødelig onkel, Stein,skihopperen,
kjent for 74,5 meter i 1938
Og for dem som kjenner utviklingen i lengdehopp vet hva 75 meter var før
krigen. Her er Stein i kjent hoppstil.
21.april kl. 20.00
Vel, i skrivende øyeblikk har jeg tørnet ut
av Trondheimsfjorden, og krysser over til Ørlandet flyplass. Jeg jobber
fortsatt med lue, ullundertøy og votter på kroppen, men har nå
laget en PC-ull-vott.
Siden jeg bare skriver med to fingre har jeg kuttet av tuppen
på begge pekefingrene - for bedre kroppskontakt. Nå ser jeg plutselig
ferja mellom Brekstad og Meholmen, og da bør jeg finne det for godt
å vike...........................
21.april kl. 22.00
Vel fortøyd i Garten ved noe jeg først trodde
var en gjestebrygge, deretter privat, deretter ødelagt, deretter forsøkt
bygd opp igjen. Og i alt surret rundt det hele begynte det plutselig å
pøsregne og blåse akkurat i det jeg skulle løpe frem på
baugen for å kaste meg i land. Men der var ingenting å fortøye
i. Så jeg fortøyde i ett eller annet som jeg kilte fast i noen
splitter nye bryggebord.
Da regnet holdt opp en halvtime senere kom det også ruslende
et par locals hvor hun beundret min - båt. Mens han beundret brygga,
og halvveis beordret meg vekk. Og jeg lurte først på om det var
fordi hun hadde beundret....
Men så var det altså slik at pensjonistene på stedet hadde
bygget om bryggene - i dag, og de skulle fortsette - i morgen tidlig. Brygga
var altså ferdig for noen timer siden, ja, de hadde jo ikke rukket å
skru fast pullertene enda, registrerte mannen, men kona fortsatte å
beundre...båten
Men i etterkant registrerte jeg noe annet interessant - en felles holdning i måten de snakket til meg. De var nemlig ikke synlig imponert over hvor jeg skulle. De var mer imponert over hvor jeg kom fra. Da må jeg ha kommet minst halvveis.
Vel, jeg har begynt på tredje uke. Det er 8 grader her inne, men jeg fryser ikke. Er kald på nesa, men inne i køya venter - ei kald dyne, men med varme pledd. I morgen tidlig er det meldt svak vind, gunstig retning, innaskjærs gange nesten til Rørvik, og jeg skal starte før pensjonistene - det skal holde hardt. Parafinovnen dunster som vanlig, og det er på tide å skru av. Hun som kikket på - båten, sa det var 220v på brygga, mens han som kikket på brygga sa det var minst 70 meter dit...............................
22. april kl. 07.00
Så har det plutselig gått endel dager, føles som uker, ”uten PC”, Da jeg skulle starte opp maskinen på Ørlandet, i utløpet av Trondheimsfjorden så ville den bare ikke opp. Øystein, min data-backup definerte problemet til ”dette fikser ikke du”, selvom han ikke brukte de ordene.. Dagen etter sendte jeg den med expresspakke fra Rørvik. Dvs posten på Rørvik går kl.l1.30, og kl. 11.45 fant jeg det forgodt å sende pakken. Tirsdag 26. hadde Øystein plukket fra hverandre utstyret og unnet ut at filer var knyttet sammen på kryss og tvers.
Da maskinen ikke ville starte fikk jeg straks 3 problem; epost
– kan man være foruten, web-side – et stort savn, men ikke
livsviktig, sjøkart – livsviktig for videre navigering. Av en
eller annen grunn hadde jeg tatt med min gamle PC som jeg ikke hadde fått
til å”snakke” med kart-Cden, men nå viste den seg
svært så velvillig, men å snakke med GPS ville den ikke.
Men bevares, Nansen fant hjem fra Nordpolen med feil klokke og en skjev sekstant.
Men man blir veldig sårbar med dataproblem og ikke et eneste papirkart
uten Norgesatlaset i målestokk 1:250.000
"Ut unger, mor skal vaske trappa". Ikke mye vits å kjøpe
sykler til mormor og de åtte ungene her.
22.april kl 07.00
Været er perfekt, men Pcen vil ikke starte. Finne frem den gamle, som
redder situasjonen ved at den leser kartene direkte fra CD. Passerer Åfjord,
Roan, Osen. Kysten er hverken spesielt spektakulær eller kjedelig, men
jeg har sett slikt før. Her bor det mangel fiskere, leia er fin og
jeg ikke klage på noen ting. Uten PC – mye lesing.
22.april kl. 16.00
Jeg nærmer meg Folda, havstykket som bl.a er kjent for forliset til
hurtigrute St.Svithun i 1962. Nå er det havblikk og sola skinner. Ekkoloddet
viser 350 m, og på de dybder pleier ekkoloddet å miste kontroll.
Jeg er opptatt med Nansen, og kaster tidvis et blikk på instrumentpanelet.
Plutselig viser loddet 8 meter og jeg kaster blikket ut av ruta for å
sjekke om jeg er kommet for nær land eller et skjær. I samme øyeblikk
duver en hval nedover skutesida. Jeg ser bare siste halvparten, men størrelsen
må være litt større enn båten. Men den blåser
ikke, og i kavet etter fotoapparat mister jeg den av synet. Shit, jeg holdt
nesten på å kjøre på den.
Folda er lang i 8 knop, og etter 4 timer er jeg over og nærmer meg Rørvik.
Dette området ligner til forveksling Lofoten på kartet –
fordi det bygger litt ut av Norges kyst. Jeg kobler meg til strøm og
koker fiskemiddag (Svigerfar, Jarles, fiskebeholdning). Så oppdager
jeg at gjestebrygga er reservert, og før jeg får plassert siste
sjokoladepuddingbit der den hører hjemme må jeg forhale til en
annen utstikker, uten strøm.
23.april kl. 10.00
På rundtur i Rørvik, på kystutstilling i et flott, nytt
kystkultursenter, der jeg deler vafler med fire gamle fruer som også
lurer på hva ”passert middagshøyden” betyr. Og selv
om disse damene hører til aftensolen så har utsråler de
et voldsomt humør, noe som etterhvert smitter over på stakkars
meg med defekt PC. Ja, de vet knapt hva det jeg er deprimert for engang
.
Etter utstilling går jeg til det skritt å sende fra meg PC til
Øystein, min mester å få livet til å skinne igjen.
Deretter går jeg etter bilstrømmen. Utenom min fire venninner
på kystkultursenteret er Rørvik tom,
men det viser seg at idrettslaget arrangarer kystdag, og idrettshallen
er full av sånne salgsgreier. Jeg ender opp med 20 minutter i en masasjestol
til 44.000,- + moms og deretter kjøper jeg såler med vann til
kr 399,- Dem har jeg ikke tatt ut ennå. De masserer, holder varmt, og
så får jeg dobbel ”sjøgang-effekt”. Til og
med på Kiwi føler jeg det er litt sjø nå.
23. april kl. 16.00 forlater jeg kystkulturen i Rørvik med en stående
avtale med Telenor mobil som på messen garanterte meg et ”3G”
– kort til maskinen, og det skal ligge klart i Bodø. Da kan jeg
oppdatere weben på mobil i bredbandshastighet. Turen til Brønnøysund
er meget behagelig, innaskjærs, og jeg rekker et bildet av Torghatten
før sola går kl. 21.00
24.april kl. 13.00
En lang morgen skyldes at jeg har god tid nå. Skal møte KOLONs
turnegruppe i Sandnessjøen, og dessuten møter jeg en gammel
seiler (dvs, pensjonert Brønnøysund-register-fyr) som selv har
seilt sin Colin Archer-kopi fra Oslo for noen få år siden. Så
løses vi noen verdensproblem sammen med to hyggelige gutter som var
kommet inn fra olje-jobb med helikopter. Siden det var litt ventetid på
videre fly til Stavanger så ble de nysgjerrig på båten de
hadde sett fra luften. Hele skjærgården utenfor er full av skjær,
øyer og langstrakte holmer. De som har småbåt her må
kjøre i flere timer for å komme ut i åpent hav. Noen har
aldri vært der.
Først passerer jeg Vega, som fremstår både som et høyt
fjell men som mot nord legger seg skikkelig langgrundt. Det var dette skue
guttene hadde sett fra helikopteret.
Jeg nærmer meg Petter Dass sitt rike, Alstahaug.
24 april Kl. 16.00
legger jeg til på Tjøtta, hjemplassen til sjefen min,
han Martin. I gjestehavna er det et nydelig vær, og på forespørsel
om guttungen som har på seg flytevest kjenner Martin. "Joda, de
har jo spilt endel forball sammen". Så kommer faren hans farende
i full speedbåtfart. Båten er full av unger, grillkull og før
jeg har funnet ut hvorpå banen Martin spilte, så var familien
avgårde på holmetur.
Her stod jeg og snakket fotball (les det svigerfar)
Det er mange meter dypt her. Likevel ser du alt klart.
24. april Kl. 18.00
gjør jeg en bommert. Jeg forlater Tjøtta for å
ta meg frem til mitt møtepunkt med KOLON. Jeg forlater fin havn og
220 volt. Jeg har heller ikke fått med meg at Alstahaug vg. Skole ligger
– på Alstahaug. Jeg trodde allerede at Clemet hadde lagt ned alle
små videregående skoler og puttet dem inn i de såkalte byene
som oppstår over alt. Men nei, først etter en kald natt i Sandnessjøen
får jeg beskjed, og så er det å returnere til Alstahaug.
Fem av de syv søstrene - som jeg allerede har passert tre ganger
På Alstahaug kunne jeg først ikke finne brygge, dvs jeg fant
ei bilfergekai, men heller ikke den var ferdig bygd.
Tirsdag 26. april kl. 11.30
Da KOLON var på nordligste punkt, Gamvik, så passerte jeg Lindesnes.
Nå møtes vi så midt i Norge det går an, Alstahaug.
Når de avslutter sin turne den 12. mai i Flekkefjord så er jeg
i Tromsø, midt nordligste. Dette feiret vi på ekte Roald Amundsen-vis
med en skål i saft + en flott forestilling for Alstahaug vg. Skole.
Kjempekoselig skole – som alt annet selvfølgelig er nedleggingstruet.
Rikke hadde kjørt - og var trøtt.
Marius hadde ikke kjørt - og var våken
Camilla var egentlig syk, men når det er forestilling er de klar. Kristin
har rød BH.
Tirsdag 26. april kl. 14.00
var utstyret pakket og vi byttet landsdel. KOLON kjørte
til Levanger for å rigge inn i kinoen i kveld, og jeg driver nordover
til Onøy for å besøke fetter Tormod med familie. - Og
Kari og jeg hadde vært sammen i 23 år.
Tirsdag 26. april kl. 19.30.
Ankomst Onøy nye småbåthavn med norske flagg
fra Johannes og Ingeborg.
Tormod er prest i et øysamfunn hvor hurtigbåt er fremkomstmiddel.
Stolte foreldre, Ingunn og Tormod hadde fått anvist båtplass,
men det viste seg at sementen ikke var tørr på landfestet så
jeg måtte flytte over til båtforeningshuset.
Snakk om fersk brygge. Og igjen er det altså utlendingene som har oppdaget
kvalitetene med landet vårt. Tormod jobber sammen med engelsk organist
og tysk prestekollega. Et flott øysamfunn med alle kvaliteter. Når
du reiser på ferie låser du døra, og setter nøkkelen
i - på yttersida – slik at folk skal se at du er bortreist.
Onsdag 27. april kl. 08.30
Etter hyggelig frokost og dusj skulle familien i barnehage, skole, jobb og
jeg satte kursen mot Hestmona og Polarsirkelen.
De har alt på Onøy, iflg Ingunn, kona til Tormod, men ferskt,
hjemmebakt brød er best. Jeg legger her ut gave fra Ingunn i det jeg
passerer Polarsirkelen.
Dvs jeg hadde først glemt polarsirkelen, den står
ikke i sjøkartet. Men her fikk jeg fylt tre grunnleggende behov.
Mens jeg tømte septiktanken ringte båtseptikekspert
over alle, Øystein, og fortalte at Pcen var fikset og sendt, og i samme
øyeblikk oppdaget jeg passeringen av moralsirkelen. Været er
fortsatt like, uforskammet fint. Det er sjeldent det er så stille på
sørlandet en sommerdag
Onsdag 27. april kl. 20.00
Ankomst Inndyr i Gildeskål kl. 17.00. Her slutter foreløpig spor
etter pappa, Bjørn. Den 9.april 1940 lå han sammen med med broen,
Alf, da krigen brøt ut i Norge. Den ellers så utfylte almanakk
blir plutselig blank i 3 måneder.
Jeg legger til ved stedets Joker-butikk og spør dama bak disken om
hvor de skikkelige gamle menneskene bor? De som har bodd her hele sitt liv.
Tja, hun hadde både brød og melk, men selv en Joker-butikk kan
ikke svare på alt.
Jeg rusler en tur i vakre Inndyr, og inne i en garasje står en 1985-modell,
amerikaner. En yngre herre holder på å skifte til sommerdekk,
men på en krakk sitter Ingvar, 87 somre ung. Han har vært sjåfør
i området siden han gikk i land fra fiske i 1937. Men han er innflytter.
Flyttet hit fra nabobygda i 1969 da veien kom hit. Bilen har King Kong Olav
hatt i sin stall. Kong Olav likte amerikanske biler med automat og 8 sylindre
må vite.
Men min far og ”Excelsior” vet han ikke noe. Hans egen far ble
drept på Bodø havn i juni 1940 da et tankanlegg eksploderte.
Ingvar er eldste medlem i US-Car-club. Han er forøvrig eldst på
stedet også, foruten de gamle damene da, men de husker jo ikke noe om
båter og sånn. Ingvar tar seg en prøvetur på sommerdekk,
jeg går en 6 km gåtur til Gildeskål kirker, fra 1881og 1130.
”Du kommer for sent”, var Ingars siste replikk. Kanskje det.
Torsdag 28. april kl. 10.00
Øystein har fikset Pcen og sendt med ekspress. Hege,
Toro, Kari og Lars har bidratt med å hente frem aktuelle CDer for gjennoppretting,
og her står jeg med en "flunkende" ny PC.
Nå skal jeg bare gjennom alle passord-opprettinger. Da KOLON passerte konfiskerte jeg deres PC for å ha den i reserve + at i dag venter det et "3G"-kort i Bodø som skal revolusjonere KOLONs oppdateringer av web det neste året, og jeg skal prøve det ut på resten av denne turen. Jeg husker ikke så mye av turen frem til Bodø, passerte Saltstraumens ytre del men her jobbet jeg bare med web.
Og her er bildet fra Bodø. Jeg tok av meg de lange ull-underbuksene.
Og da er jeg ferdig med tredje uke på sjøen.