Uke 2 - Stadt til Buvika v/Trondheim.

17.april kl. 06.00

Takk for mange meil, tips og forslag til både web, båt og geografi. Bl.a slutter jeg med fast linjeskift på sida, og så øker jeg bildene til 400 bredde.
Er allerede inne i uke 2, men benyttet web-anledningen til å å gå over på nytt dokument. Jeg er tipset om en metode å få sendt meil, så da blir det lettere å svare med en gang når jeg rapper trådløse nett. Så nå finner dere første del i Uke 1-Kristiansand-Stadt.

Måløy by night

Og så begynte jeg på det beryktede Stadt. Sola titter frem kl. 06.00

Det er meldt styrke to (Området minner om filmen "Styrke 10 fra Navarone". Fra-lands-vind, og det er havblikk på sørsida, og litt mer vind på nordsida, men dette må jo være det optimale været. Platået er er like flatt som på Nordkapp.

Og tre timer senere beveger vi oss inn i mamma, Harriet, sitt rike, Sunnmøre. Hva gjør man så når man kommer umeldt inn på fjorden en søndag formiddag? Jo, legger til i havna på Remøy og spør et par karer som står der: Heter dere Remøy eller Sævik? Og svaret er jo enkelt, det finnes stort sett bare to etternavn og de har et av hver, og da det det jo fort konstatert at Jostein Remøy er fetter til mamma.

Med barndomshjemmet på Remøy, naboøya til fuglefjellet på Runde. Her har jeg ikke vært på 19 år.

Tilfeldighetene ville det til at onkel Sverre og tante Randi var på hytta si oppunder fjellet, og der ble jeg tatt godt vare på med middag og tabletter mot stakkars meg som har stadig vondt i hodet etter diesellukt - og kanskje for mye sol de siste dagene. Jeg har ikke hode for sol. Litt sprøtt å gjemme seg bak vegger mens tante og onkel, som sunnmøringer, selvfølgelig nyter etthvert solstikk. Forøvrig også litt nedtur for den positive utviklingen av skjørbuk. Tante Randi disket opp med fersk salat, juice og melk så da kan jeg vel se langt etter skjørbuk de neste to dagene.

18.april kl. 07.00

Dagen startet uten særlig sterk sol, og det passet hodet veldig bra. Til min bass-ikke-øvemye-unnskyldning må sies at fingrene har vært så kalde at jeg ikke har orket å ta i den.

Jeg forlot mammas rike, Remøya, med bilde av Remøybroa, bygget i 1968, bl.a hvor tre unge fettere i alderen 12,11 og 10 år klatret i forskalingene under lunsjpausen, og da arbeiderne begynte å jobbe igjen med ble vi jaget på land - på feil side,og vi var livredde disse mennene. Men kloke hoder (iflg. Helge skulle det være meg) ville ha det til at vi kunnne gå til Fosnavåg og ta ferje tilbake til Remøya. Siden turen hadde startet som en fjelltur var det jo der letemannskapene ble satt inn først - inntil telefondame-kusine til mamma - meldte fra Fosnavåg at tre unge menn hadde gått en mil og var nå på vei tilbake med ferje. Og, stadig i følge fetter Helge, vi fikk ikke kjeft da vi kom hjem.

Etter å ha overnattet i Fosnavåg og hatt besøk av fetter Helge med junior Øystein så bar det tidig avgårde neste morgen kl.07.00. Helge sendte SMS om at hurtigruta forlot Torvik kl. 07.30, og ombord i "Midnatsol" hadde jeg et par bekjente jeg skulle vinke til. Jeg tok snarveien gjennom Røksundet, staker på kryss og tvers og et nydelig speilblant vær.

Men ombord i Midnatsol svarte de at Jesper var syk så han hadde ikke mønstret på, og Edel skal skal på dansecruise for pensjonister neste tur. Men nå begynner snart den hyggelig resepsjonsdama å hilse ved rekken dersom de daglige oppringningene til Midnatsol skal fortsette.

Så jeg satte kursen mot Ålesund. Midnatsol passerte og lå fortøyd da jeg kom til Ålesund.

Det var tid for å fylle en tom dieseltank, trodde jeg iflg.måleren, men det var stadig 100 liter på tanken, men her ble det full tank til kr 5,25 pr liter. I Egersund kostet den 7,-
På brygga lå en gammel kjenning fra Kristiansand. Turistbåten som ble bygget for akkurat å klare passere "Gravane-kanalen", med bruk av propeller i alle bauger og kanter. Det ble også en diskusjon om Wilhelm Krag skulle staves med dobbelt W - eller var det Hen i Krag? Nå heter den i alle fall Keiser Wilhelm etter en tysk keyser som var svært glade i de norske fjordene -om ikke jeg husker min historie helt feil. Prosjektet gikk ikke spesielt godt i Kristiansand, men lykke til i Ålesund! Det er en tøff kanalbåt.

Etter fyllling og web og kakekjøp i de berømte husene fra gjennoppbyggingen etter bybrannen i 1904? dro jeg avgårde mot Brattvåg i et nydelig vær

Det er noe stor-Europeisk over Ålesunds gjennoppbygging,og såvidt jeg husker inviterte de en haug med unge arkitekter for å tegne byen i moderne stil.

18.april kl. 13.00
Endelig dyneløfting, etter 50 timer under fart. På tide å lufte ut fukt i det flotte sunnmørsværet. Ankomst Brattvåg for møte med fetter Sveinung. Han er bokstavelig talt den som har tegnet opp familiebåndene så her var det tid for oppdatering -de siste 19 år. Ikke helt sant, men i alle fall fra 1999.

Men fetterne Sveinung og Helge H (glemte dessverre å ta bilde av Helge og Øystein i Fosnavåg) er altså disse utholdende tindebestigere. De definerer Sunnmørsalpene til ca 300 stk- over 1000 m.o.h. Sveinung har knekket 115 alper, men noen må taes på sommeren pga forholdene. Det er kanskje da klatreutstyret kommer til sin rett? I går gikk han en topp i 5 timer på feller + 1 time nedforkjøring. Jeg ligger under teppet og hører på.

18.april Avgang kl. 17.00

Hodet blir bedre, og i dag forsatte jeg på boka om Nansen/Johansens ferd etter at de har forlatt "Fram". Da er det slutt på 20 grader i salongen og tre-retters til middag, men også det slitsomme, ørkesløse livet i ismassene er fullt av variasjoner. Hvor lukseriøst det er å kunne legge seg kald og våt i en isfrøsen skinnfjell når alternativet noen minutter før var så mye verre. Det er også her Johansen utbryter de berømte ord til Nansen. Mens Nansen fingler med å finne rifla så holder en isbjørn Johansen nede før bjørnen skal gi det dødbringende slaget. Da utbryter Johansen, pent og høflig: "Nu får DE skynde Dem, skal det ikke bli forsent".

Og "forseint" er litt av drivkraften for å stå litt på i den gode været. På returen kan det være ille, og da vil jeg sette pris på en varm dusj, et varmt måltid - i Molde, Vestnes, Fjørtoft, Ålesund, Bergen, Stavanger....Men i dag har jeg hoppet over mange stoppesteder. Etterhvert har jeg skjønt at været bestemmer endel ventesteder som feks Farsund, Egersund, Stavanger, Måløy, Fosnavåg, Molde og Kristiansund. Men samtidig har jeg prioritert familebesøk på turen og natur/venner på returen - for da har jeg kanskje med meg en franskmann.

Men samtidig har "forseint" ikke fått meg til å røre gasspedalen til 13 knop Da er det bedre å bruke tida til web og spare på dieselen. Men det holder hardt i en fjord som er 3 mil lang, 240 m dyp og det skjer aaaaabsolutt ingenting.

Det ble så stille utover mot Bud, siste skanse før det beryktede "Hustadvika", at jeg kokte en kjele risgrøt, selv om det ikke var lørdag. Og selv om jeg ikke liker å bruke gass under drift.

Plutselig dukket en sel opp like ved båten, min første, og tross inspirasjon av Nansen, den skulle kun skytes ved fotoapparat. Men så kom hurtigruteskipet "Narvik" og dermed var det løpet kjørt.

Jeg holdt fortsatt utkikk, uten at grøten ble synlig kald, forøvrig god sånn pose, men Karis grøt er best

Det var ingen grunn til å stoppe på Bud, i morgen er det meldt styrke 10

Snart på tide å bytte lyskilde. Hustadvika er Nord-Møres svar på Søgneskjærgården. Kjempeflott for motorfolk/fiskere - i alle fall når det er så stille som nå.

.
Fra å kjøre i litt småpjuskete sjø brøt jeg gjennom et 50 m belte med sterk strøm, og plutselig var jeg på en helt stille "sjø" - Løyøyfjorden. Det var nå så mørkt at jeg bare navigerte på digikartet, men jeg kunne se havflaten, og jeg fant en dobbe. Og dermed sovnet jeg som et lite barn.

19.april -langt på dag.
j
Det viste seg at jeg lå like ved et notverk for fiskeoppdrett

Fiskeren som eide snekka måtte en tur ut for å høre om jeg hadde fått tau i propellen

Dette er altså den berømte Atlanterhavsveien/bro-bildet, som er tatt fra et svært ugunstig fotopunkt. På skrytebildet til brosjyren er bildet tatt fra en tøff vri.

Så formiddagen gikk til klesvask (ja, dette er jo bare en liten prosent av alt jeg vasket, veldig viktig anm, ser du det Kari)
Kroppsvask i stekende sol, og plutselig en nytt menneske. Nu går veien til Kristiansund, og Frode Alnes sitt rike, en by jeg aldri har vært i

Etterhvert ble det innetørk.

19.april kl. 18.00
I dag er jeg veldig glad jeg tok Hustadvika på fint vær i går kveld. I dag blåser det igjen, men før jeg merket vinden skal jeg fortelle om noe av det fineste området for oss motorbåtfolk. Da jeg startet opp på den stille Løvøyfjorden måtte jeg velge den lange, indre, breie fjorden rundt Averøya. Eller ytre lei, som så ut til å bli værhard, men ved nærmere studie av digiltakartet oppdaget jeg den indre delen av ytre leia og takket være digi-kartet kjørte jeg på kryss og tvers i flere timer. Ingen problem når du ser hvor du er - og hvor du skal, styrbord nå, babord etter 5 sekunder. Ofte ned på 2 meter dybde, smale løp med stor strøm og lave broer. Tror ikke jeg ville gått her på papirkart uten å ha en navigatør for marginene var små. Bl.a Håholmen skal besøkes på returen.

Det vitnet om endel gjenbygging av gamle hus og brygger i dette distriktet..

Men til slutt måtte jeg ut i åpent hav for en halv time, og da var det dette med SHIP SHAPE. Plutselig rauset NAFs veibok, Verdensatlas og KOLON.arkivet rett i dørken.
På toppen av det hele hadde jeg digikartet på så høy oppløsing at det jeg trodde var Kristiansund var ei vik i en drabantby et sted lenger nord. Så var det å justere kartet og ut på havet igjen. Nå skal det soves mens sola steiker og vi venter på hvem denne pave Benedikt er for en fyr.

Ja, to timer senere er det ikke så mye å formilde om Kristiansund, og så lenge snill mann på brygge sendte meg i helt feil retning for å finne Statoil - så nå har jeg gått i en og en halv time, og her jeg sitter tilbake i båten så ligger altså stasjonen like bak meg oppi lia.

Men "Sandøy 32" var det første mannen sa og pekte bestemt på båten min, og han hadde nok kost meg med mange damer på Tinnheia i følge vegbeskrivelsen han gav meg fra fiskebrygga i Kristiansand - når han hadde vært på fiske for mange år siden.

Husene preges av mange streke farger, og gjestehavn var av ypperste kvalitet.

Her fikser de alt av fiskebåter, ferjer, gamle redningskjøyter

Etter litt koselig skjærgård litt nord for Kristiansund kommer den uunngåelige Trondheimsleia, og det er er vel her Hurtigrutepassasjerene slenger seg nedpå litt.

Med min fart skal jeg kjøre kjøre nord-øst i 9 timer, uten å røre roret, så sant det ikke kommer ei hurtigrute i veien. Siden vi også er "innaskjærs", selv om sørlendinger ikke regner det slik når du knapt ser land på begge sider. Overdrivelse igjen. Men det er første gang på turen jeg ikke har vært fullt opptatt, og dermed kunne jeg begynne å se over de tingene jeg ikke har rukket. Fjorden er jo også så bred og dyp at jeg trenger ikke kart på timesvis, så derfor er PCen ledig. Fjordarmen klarer å hive opp endel bølger pga vinden så det blir heller ikke så lett hverken å lese eller skrive.

Noen timer senere passerer vi Tjeldbergodden med det omstridte, så vidt jeg husker, Statoils anlegg. Etter å ha lest annet bind av Nansen på 200 sider begynner jeg å bli litt utålmodig, fordi jeg trenger ikke styre men samtidig er det for urolig sjø til at jeg kan skrive. (Dere skulle sett hvor ekstra mange skrivefeil det egentlig lå i denne teksten før jeg kom til land.
Har akkurat "svingt av", dvs hovedleia nordover svinger av, jeg kjører foreløpig rett frem et par timer til før jeg svinger nedover Trondheimsfjorden. Det er over 5 timer igjen av rett-frem-+ en sving- turen.
20.april kl. 21.30
Nærmer meg milepel nr 2 -Buvika, svigerfar Jarles fiskerike. Det er så fett fiske nå at det er bare såvidt han har tid å sette bena på land, så jeg tror jeg finner meg ei ledig brygge i Børsa, så får vi se. Klokken nærmer seg 21.30 på en av de lengste dagene på denne turen. Ikke pga kjøretimer, for det er ikke så lenge, men RETT frem i timesvis hvor det ikke trengs en rormann. Passe urolig til at det er vanskelig å jobbe, og etterhvert som jeg har kjørt tre timer innover i landet så er det et annet klima, skyer, kaldt.
Håper svigers har fyr på ovnen.

Og så begynte det å regne også.......................... Så vidt jeg husker; en fiskers aller største lykke. Jeg trødde uti da jeg skulle forsøke å fortaue i en bås, ullvottene mine ble klissvåte osv, men hva gjorde vel det, Jeg skulle hjem til Jarle.